I dag, tolv år etter den mørkeste dagen i Norges moderne historie, samles vi her for å ære og minnes de som gikk tapt, de som overlevde, og de utallige heltemodige handlingene som viste oss menneskets styrke og samhold. Den 22. juli 2011, en dag som skulle vært en tid for glede og fred, ble forvandlet til et mareritt av ondskap og hat. Som vi reflekterer over denne tragiske dagen, føler vi en brennende forpliktelse til å bevare minnet om ofrene og la det tjene som en påminnelse om vårt ansvar for å bygge en bedre fremtid. Tragedien skal aldri gjentas, men aldri bli glemt heller. De som ble rammet denne skjebnesvangre dagen, enten det var i regjeringskvartalet i Oslo eller på Utøya, var noen av de mest uskyldige og lovende sjelene vårt samfunn hadde å tilby. Våre hjerter brast i sorg da vi mistet åtte mennesker i bombeangrepet i hovedstaden, og i forferdelig sjokk da ytterligere 69 unge liv ble brutalt tatt på Utøya. Hver eneste person som ble berørt av disse hendelsene bar på drømmer, håp og ambisjoner, nå avbrutt og erstattet av en evig savn. Og tankene går til alle nære og kjære som satt alene igjen, etter å mistet sin aller beste venn. Men ikke bare de, tankene går også til alle redningspersonell og frivillige som gjorde sitt beste, og stod på når alt var på sitt meste. Men tankene går ikke bare til dem, men også til en hel nasjon som ble rammet med hat. Minnesærklæringer som denne er ikke bare en øvelse i å huske, men en anledning til å lære. For å hedre ofrene av denne forferdelige tragedien, må vi ikke glemme de viktige leksjonene som 22. juli har lært oss. Vi må konfrontere hat med kjærlighet, frykt med mot, og ekstremisme med toleranse og forståelse. For enda større enn hat, er kjærligheten som strakte med seg 150.000 venner, familiemedlemmer og medborgere igjennom et rosehav den 25. juli 2011. For sammen er vi sterkere! Sammen er vi modigere! Og sammen kan vi spe mot og kjærlighet!

Det er veldig merkelig å tenke på at det nå er 2 år siden det helt utenkelige skjedde. Jeg vett ikke hvordan jeg skal begynne dette innlegget fordi det er vanskelig å beskive følelser med ord.

Vi var en venne gjeng som var på hyttetur langt oppe i fjellet en plass jeg ikke helt huske, men jeg tror kanskje det var på Jørpeland. Vi satt ute på terrasen mye fordi det var ikke internett eller radio der ute, men det var en liten TV som vi aldri brukte. Det var veldig merkelig fordi vi satt ute på terrasen akuratt som en helt vanlig sommerdag og snakket om masse forskjellige ting, om hva vi skulle til hørsten osv osv. Da Anette satt på TVen i stuen og plutselig kom ut og fortalte oss om at det var en bombe i Oslo. Jeg tror alle tenkte at dette bare var en trussel eller noe som kanskje ikke var så alvorlig. Norge et så fredelig land, hvorfor skulle det skje noe?

Kort tid etterpå var vi alle samlet foran den lille TVen i stuen og satt der helt stille. Noe av det værste som kunne skje holdt på å skje. Og vi var der langt ute i ingen mans land. Det var en veldig merkelig følelse. Plutselig føltes det ikke ut som om vi var i Norge en gang og det som skjedde i Oslo føltes ut som var veldig langt i fra oss. Jeg tror det tok litt tid for meg før alt sank inn og det kom til å bli en veldig anderledes sommer enn før.

Jeg har ei venninna av meg som er politisk engasjert og som skulle reise ut. Det var det første jeg tenkte på. Det værste var egentlig å ikke vite noe fordi det ikke var dekning der ute. Så jeg kunne ikke ringe til hun og jeg viste ikke om hun var i live eller død. Den følelsen går ikke an å beskrive uansett hvor mange ord jeg skriver, men jeg var veldig redd. Heldigvis så hadde hun ikke reist ut fordi hun hadde truffet noen i Oslo og blitt igjen hos han. Jeg ble så lettet og glad over at det ikke var noen jeg kjente som hadde blitt utsatt for dette! Noe av det mest grusome er å miste noen du er glad i permanent. Og det slapp jeg denne gang.

Allikevel så går tankene mine i kveld til alle de som ikke var så heldige som meg og venninnen min. Til de som mistet sine. Det er utrolig hardt og trist, men sammen står vi alle sterkere! Og livet går videre enten vi vil eller ikke, så husk å forsikre deg om at de du er glad i vett om det.

Jeg er glad i dere lesere :) Min familie, venner, men også ukjente personer fordi vi alle har en verdi som er ubeskrivelig.

- Christine Frestad

22. Juli er ein dag alle huskar. Norge blei fråstjelt 77 liv av ein grusom mann. Ein av dei var min barndomsvenn Guro Vartdal Håvoll frå Vartdal.

 

 

Vartdal er ei lita bygd som er veldig knytta til kvarandre. Eg og Guro gjekk på barnehagen ilag og blei fort gode vennar, men etter eg flytta frå Vartdal då eg var 6 år så mista eg ein del kontakt med vartdalsgjengen. Eit par år seinare begynte eg å ta meir kontakt med dei igjen, vi alle hadde forandra oss og utvikla forskjellige interesser. Guro var veldig glad og engasjert i politikken, og var kanskje den som hadde utvikla seg raskast mentalt. Vi andre forstod ikkje heilt denne interessen og var ikkje heilt på samme bølgjelengde, og kansje ikkje så støttande i det ho gjorde. Men vi var medlem i vartdalsgjengen og var glade i kvarandre. 

 

 

Eg hugsar alt frå den dagen, følelsane mine, panikken og kaoset. Mamma hadde ringt meg tidlig på dagen for å sei til meg at systra mi og pappa ikkje burde fare til Oslo pga bombingane. Eg fekk litt sjokk av denne nyheita så eg bestemte meg for å følgje med på radioen kva som hadde skjedd. Så høyrte eg om skytedramaet på Utøya, Arbeidarpartiet's sommarleir, der Guro skulle vere. Eg må innrømme at eg i begynnelsen ikkje skjønte nokon ting, dette skjer ikkje i Noreg, det skal ikkje vere mulig. Eg gjekk inn for å få meir informasjon på facebook og nyheitene. Men ingen viste noko meir enn det vi alle viste, minst 9 personar drept og fleire skadde. Eg tenkte for meg sjølv at dette talet kan ikkje stemme om vitna sei at ein person skyter villt på ein sommarleir, talet må vere høgare og vi har enda ikkje høyrt noko frå Guro. Panikken stiger og alle jentene ringer til kvarandre etter informasjon og støtte. Vi held kontakta gjennom facebook longt på natta og får sjokkbeskjeden kl 4 om natta, OVER 80 DREPTE! Eg brast i gråt og ringte mamma, ho prøvar å trøste men det hjelp lite. Denne magefølelsen har eg hatt ein gong før, og eg kjenner den igjen frå 12 April 2007 då Bourbon Dolphin forliste utanfor Shetland. Følelsen av å henge seg fast ved ein syltynn tråd av falskt håp, kvalme og sinne. 

 

Tidlig neste dagen samlast jentegjengen for å støtte kvarandre, det einaste som betydde noko var å vere samla. Vi gråt, mimra om gode tider, fylte med på nyheitene og klamra oss fast til telefonen. Det kom lite nytt, vi var våkne heile natta og utslitte. Eg trur vi alle egentlig hadde skjønt kva situasjonen var, men ville ikkje sjå realiteten heilt enda.

 

Eit par dagar seinare kom beskjeden om at ho hadde blitt drept, eg viste det egentlig. Men å få det bekrefta var uansett forferdelig. 

 

Ved begravelsen til Guro møtte eg og vartdalsgjengen kjæresten hennar for første gong. Han skreiv ei bok om deira kjærligheit ved namn 21. Juli - en kjærlighetshistorie. Det er ei nydelig bok om deira korte tid saman og om tankane til Kristoffer. Det tok ei stund før eg leste boka, eg turte rett og slett ikkje. Men eg er glad eg gjorde det, det vekte så mange fine minner frå barndommen, latteren, gleden og smilet hennar. Og eg er glad for at ho fekk oppleve kjærleiken i sitt korte men betydningsfulle liv. 

 

 

I seinare tid har eg tenkt og reflektert MYKJE over dette. Livet går vidare, og eg lærte mykje om meg sjølv av Guro. Eg beundrar engasjementet ho hadde for politikken og heimekommuna. Ho jobba hardt og gjorde ein forskjell, og hadde ho levd lenger så er eg sikker på at ho hadde fortsett med dette og blitt til noko stort ein dag. Eg er ikkje heilt der enda, men eg skal jobbe med å verte ein beundringsverdig person som kan gjere ein forskjell ein dag, men på min egen måte.