Det er veldig merkelig å tenke på at det nå er 2 år siden det helt utenkelige skjedde. Jeg vett ikke hvordan jeg skal begynne dette innlegget fordi det er vanskelig å beskive følelser med ord.

Vi var en venne gjeng som var på hyttetur langt oppe i fjellet en plass jeg ikke helt huske, men jeg tror kanskje det var på Jørpeland. Vi satt ute på terrasen mye fordi det var ikke internett eller radio der ute, men det var en liten TV som vi aldri brukte. Det var veldig merkelig fordi vi satt ute på terrasen akuratt som en helt vanlig sommerdag og snakket om masse forskjellige ting, om hva vi skulle til hørsten osv osv. Da Anette satt på TVen i stuen og plutselig kom ut og fortalte oss om at det var en bombe i Oslo. Jeg tror alle tenkte at dette bare var en trussel eller noe som kanskje ikke var så alvorlig. Norge et så fredelig land, hvorfor skulle det skje noe?

Kort tid etterpå var vi alle samlet foran den lille TVen i stuen og satt der helt stille. Noe av det værste som kunne skje holdt på å skje. Og vi var der langt ute i ingen mans land. Det var en veldig merkelig følelse. Plutselig føltes det ikke ut som om vi var i Norge en gang og det som skjedde i Oslo føltes ut som var veldig langt i fra oss. Jeg tror det tok litt tid for meg før alt sank inn og det kom til å bli en veldig anderledes sommer enn før.

Jeg har ei venninna av meg som er politisk engasjert og som skulle reise ut. Det var det første jeg tenkte på. Det værste var egentlig å ikke vite noe fordi det ikke var dekning der ute. Så jeg kunne ikke ringe til hun og jeg viste ikke om hun var i live eller død. Den følelsen går ikke an å beskrive uansett hvor mange ord jeg skriver, men jeg var veldig redd. Heldigvis så hadde hun ikke reist ut fordi hun hadde truffet noen i Oslo og blitt igjen hos han. Jeg ble så lettet og glad over at det ikke var noen jeg kjente som hadde blitt utsatt for dette! Noe av det mest grusome er å miste noen du er glad i permanent. Og det slapp jeg denne gang.

Allikevel så går tankene mine i kveld til alle de som ikke var så heldige som meg og venninnen min. Til de som mistet sine. Det er utrolig hardt og trist, men sammen står vi alle sterkere! Og livet går videre enten vi vil eller ikke, så husk å forsikre deg om at de du er glad i vett om det.

Jeg er glad i dere lesere :) Min familie, venner, men også ukjente personer fordi vi alle har en verdi som er ubeskrivelig.

- Christine Frestad