fbpx

Hun sa hun skulle begå selvmord!!

Hun sa hun skulle begå selvmord!!

Jeg har en stund ønsket å skrive om noen av "skyggesidene" (i mangel på bedre ord) av å gå fra det å være en privat person, til en som stadig er i media. Og nei, jeg vet at det jeg har mottatt ikke kan sammenlignes med alt for eksempel en paradise-deltaker mottar hver eneste dag. Grunnen til a jeg har vært usikker på om jeg skulle skrive noe, er at en av episodene har vært ganske psykisk belastende på meg, og jeg trengte å få det litt på avstand. I tillegg var jeg redd for vedkommende sin reaksjon på et slik innlegg. Jeg tenker det er viktig å belyse det å motta en rekke uønskede eller belastende henvendelser av ukjente i sosiale medier, og å dele erfaringer så vel som både uhensiktsmessige og mer hensiktsmessige måter å håndtere henvendelsene på. Nettrollene som Sara Hassing skrev om i forrige uke, takler jeg fint. De er jeg vanntett mot. De preller av meg som en akutt liten regnbyge på en varm sommerdag. De henvendelsene fra mennesker som strever med selvmordstanker, mobbing og traumer er tøffe å få. Mennesker får mer enn gjerne dele sine opplevelser og tøffe stunder med mobbing og traumer med meg, og jeg vil lytte og gjøre mitt beste for å komme med støttende ord. Ved suicidalitet derimot innebærer det alltid en risiko - en risiko for tap av liv en ikke kan analysere over sosiale medier med en person du ikke aner hvem egentlig er. Jeg er en empat, og medfølelsen min for andre mennesker ender ofte med at jeg selv blir totalt utladet. Du kan lese blogginnlegget til Sara Hassing om nettrollene HER! Her er min historie.

Stemmen min skalv. Det føltes ut som en hånd strammet seg rundt brystet mitt. Øynene mine var såre. Det var vanskelig å holde tårene tilbake, men jeg satt i en viktig telefonsamtale, så jeg holdt de igjen så godt jeg klarte. Hadde tårene begynt å trille, var jeg usikker på om jeg ville klare å formidle det viktige jeg hadde å si. På andre siden av linjen var politiet. Tankene strømmet gjennom hodet. "Gjør jeg det riktige nå, eller gjør jeg det bare vondt verre?", "Hva kommer hun til å tenke?", "Vil hun tenke at jeg har gitt henne opp?", "Vil denne telefonsamtalen ende med at hun faktisk tar sitt eget liv, eller vil hun få den hjelpen hun trenger?".

Politimannen anbefalte meg å blokkere vedkommende på sosiale medier. De var betryggende og sa jeg måtte stole på at politiet gjorde jobben sin, og at de så til at hun fikk adekvat hjelp og oppfølging. "Dette er ikke ditt ansvar," sa politimannen i andre enden. Ordene var både vanskelig og befriende å høre. Vanskelig da jeg følte at jeg hadde sviktet henne, og at jeg visste at å blokkere henne innebar at jeg mest sannsynlig aldri ville få høre hvordan det gikk med henne i ettertid av denne telefonsamtalen. Befrielsen i ordene jeg hørte var en form for lettelse i form av at hun kanskje endelig ville få den hjelpen hun trengte.

Jeg tok rådet til politimannen den kvelden. Jeg blokkerte henne på alle sosiale medier. At det ikke var mitt ansvar derimot, var vanskelig for meg å innse. Jeg er jo tross alt en empat. Jeg brydde meg, og jeg ville ikke være enda en som sviktet henne. I ettertid har jeg flere ganger vurdert å fjerne blokkeringen - bare for å sjekke at alt er bra. For kvelden jeg valgte å ringe politiet, er den siste dagen jeg hørte fra henne. Det er i dag bare et par måneder siden. Jeg vil komme tilbake til nøyaktig hva som fikk meg til å ringe politiet akkurat denne gangen.

For fire år siden fikk jeg en ny melding på facebook. Tv-serien "Ingen Kjære Mor" hadde nettopp startet opp på tv 2 en gang i uken. Dette var første gang jeg gikk fra å være helt privat - med lukket facebook og instagram - til å bli en mer offentlig person hvor ukjente brått skulle ha en mening om meg og mitt. Responsen fra tv-serien var overveldende positiv, og denne jenta var en av de herlige menneskene som tok kontakt med meg på facebook og skrev en lang og søt tilbakemelding. Denne jenta var en av de jeg godtok som venn. I løpet av en uke merket jeg en stor forandring i samtalene våre. Samtalene handlet ikke lengre om meg og tv-serien, men om en suicidal jente og hennes belastende hendelser i livet. Jeg gikk fra å ha en kjendisstatus for vedkommende, til å bli en støtteperson. Hun fortalte meg om en forelder som nylig døde av kreft, den andre sengeliggende grunnet sykdom og hun selv som daglig ble utsatt for mobbing.

Historiene hun fortalte meg satte seg i hele kroppen min, og jeg hadde så sterk medfølelse for henne. Jeg brukte all min tid og energi på å respondere så støttende og godt jeg mestret, samtidig som jeg var konstant redd for hennes reaksjon på hva jeg skrev. Det som fungerte den ene dagen, fungerte ikke i det hele tatt neste dag. Jeg ble helt utslitt av mine egne tanker. "Hva hvis det eskalerer?", "Hva om jeg sier noe feil?", "Hjelper det jeg skriver, eller gjør jeg det kun verre?".

Helgen etter vi startet å skrive stod jeg på min første nattevakt etter opplæring - alene. Brått tikket det inn en sms på mobilen min. Det var et "selvmordsbrev" fra henne. Hun hadde fått tak i nummeret mitt og skrevet en lang sms hvor hun takket meg for alt jeg hadde gjort for henne og fortalte meg hvor mye jeg betydde. Hun skrev hun skulle dø - at hun skulle ta sitt eget liv. "Du trenger ikke å beskymre deg for meg lenger. Jeg er død i morgen uansett!" Jeg stivnet til. Tårene trillet. Jeg var helt i sjokk! Jeg kunne ikke fatte hva det var jeg nettopp hadde mottatt. Hva i alle dager skulle jeg gjøre nå? Jeg søkte hysterisk opp navnet hennes for å finne et telefonnummer til noen i familien. Jeg fant et til slutt, men så kom jeg jo på at vedkommende var jo sengeliggende grunnet sykdom. De neste timene brukte jeg på å respondere på sms'ene hennes, og gradvis virket det som om ordene jeg skrev hjalp. Derfor valgte jeg ikke denne gangen å gjøre noe mer med det.

I ettertid har jeg lurt mye på om dette var det riktige valget, og om jeg ikke heller bare skulle ha kontaktet politiet med en gang. Hva hadde jeg gjort om hun faktisk tok livet sitt den kvelden? Jeg ville jo ha klandret meg selv for resten av mitt liv. Jeg innså etter å ha skrevet med henne omtrent ett år, at hennes suicidale prat mest sannsynlig var opprettholdt av oppmerksomheten hun fikk på det. Det gikk som regel fint så lenge jeg svarte raskt og holdt samtalen gående, men fikk en bråvending så snart jeg ikke fikk svart med det første eller skulle legge meg. Dette resulterte i mange søvnløse netter og mye langvarig stress - men hei, det er jo ikke meg det er synd på i denne historien. Jeg rådførte meg med en coach, som var enig i mine mistanker - at jeg fortsterket oppførselen hennes ved at jeg svarte og brydde meg. På grunnlag av dette valgte jeg å slutte å svare henne. I starten eskalerte det veldig, og hun skrev mye. Dette var utrolig tungt for meg. Det var vanskelig og helt fjernt å skulle ignorere noen som hadde det så tøft, men det fungerte. Etter en stund skrev hun ikke lengre til meg.

I februar i år begynte jeg igjen gradvis å være i media, grunnet min deltakelse i Miss Norway. På facebook fikk jeg en ny melding. Det var henne. Meldingen var positivt ladet, og hun lurte på hvordan det gikk med meg. Grunnet tidligere erfaring med vedkommende gikk jeg først inn på profilen hennes for å lese meg opp på alt hun hadde lagt ut de siste månedene. Statusene var overraskende positive. Hun hadde fått seg jobb med barn, la ut støttende statuser rettet mot tidligere mobbeofre, og virket rett og slett som en helt ny jente. Hun virket ikke lengre som den suicidale jenta jeg for flere år siden måtte bryte all kommunikasjon med.

Jeg feilet. Jeg valgte å svare henne. Det tok ikke lange tiden før ytringene om selvmordstanker, at ingen brydde seg om henne, ensomheten, og at alle ville hatt det bedre om hun ikke levde startet opp. Jeg gjorde nok en feil. Jeg fortsatte å skrive med henne de kommende månedene. I mai i år hadde vi en forholdsvis hyggelig samtale. Det var sent på kvelden og jeg begynte å bli ganske trøtt. Jeg var egentlig kun våken fordi jeg leste til en viktig fremføring jeg skulle ha på skolen dagen etter. Derfor skriver jeg at vi dessverre må fortsette samtalen en annen dag, og at jeg tenkte å legge meg snart. "Ja, du er sikkert trøtt nå. Gå og legg deg du! Jeg kan jo ikke holde deg våken hele natten jeg," skriver hun. "Oj," tenkte jeg. Tok hun det så pent at jeg måtte avslutte samtalen vår? Dette var jo fint. Jeg skriver god natt og begynner å ordne i stand til å legge meg. Brått får jeg en ny melding hvor hun skriver hvor mye jeg betyr for henne og at jeg ikke trenger å tenke på henne mer.

"Sov godt! Når du våkner i morgen er jeg død...", "Hallo???????", "Hvorfor svarer du meg ikke?"... Hun hadde skrevet et titalls av denne typen meldinger da jeg plukket opp telefonen min. Jeg ble helt kald. Igjen var jeg fanget i en sjokktilstand. Igjen føltes ut som en hånd tok tak og klemte rundt brystet mitt. Jeg skynder meg å svare henne, men jeg unngår å virke så berørt og hysterisk som jeg var. Isteden skriver jeg alt det positive som omringer henne i livet hennes nå, hvor mye jeg bryr meg om henne og at jeg forventer å få en god morgen melding neste dag. Dette ville tidligere ha fungert. Denne gangen fungerte det ikke. Hun sendte meg et blodig bilde av at hun hadde kuttet seg. Jeg skjønte fort at denne gangen ville det ikke hjelpe hva jeg skrev. Med skjelvende stemme og på gråten tar jeg derfor og rådfører meg med en jeg kjenner som er politi, om hva jeg burde gjøre. Han ber meg ringe politiet snarest. Dette er hendelsen som fikk meg til å ringe politiet til slutt. Jeg aner ikke hva som skjedde videre. Jeg sitter her selv i dag med haugevis av tanker og følelser om jeg gjorde det riktige. Hun er fortsatt blokkert på sosiale medier. Var det riktig av meg å ringe politiet?

Det er mye positivt ved sosiale medier, men det er også mye negativt. På sosiale medier aner du ikke om personen du snakker med er den en utgir seg for å være. Snakket jeg virkelig med denne suicidale jenta? Var hun suicidal i det hele tatt? Var noe av det hun fortalte meg sant? Samtidig måtte jeg forholde meg til at alt hun sa var sannheten, da karakteren av det var av en slik alvorlighetsgrad. Et annet problem en møter er at du aner ikke i hvilken grad vedkommende er psykisk syk. For alt du vet lider denne personen av personlighetsforstyrrelser i tillegg, og virkelig trenger profesjonell hjelp som du ikke kan bistå med over sosiale medier. Jeg sier ikke at denne personen ikke snakket sant, det gjorde hun nok. Kanskje var dette sånn hun trudde andre ville bry seg? At jeg ikke ville ha svart henne om det ikke handlet om liv og død? Ikke la det gå fire år slik som jeg gjorde. Blir du kontaktet av en person med en eller annen belastende historie å fortelle, enten det er traumer, depresjon, angst, suicidalitet eller hva enn - i det du merker at vedkommende ikke er tilfreds med at du lytter, deler erfaringer og er en støtteperson, så er det ikke mer du kan gjøre. Det er ikke ditt ansvar!

På en annen side blir jeg utrolig rørt når mennesker velger å dele sin historie med meg. Jeg ønsker gjerne å være den personen. Dette tilfellet var anerledes. Vedkommende var ikke tilfreds med å dele en historie og snakke. Jeg strakk ikke til. Ingen ting av det jeg gjorde var nok. Hun ønsket mer. Dette gikk i mitt tilfelle utover både jobb, skole og egen helse. Det gikk for langt. Har du opplevd å motta slike henvendelser? Hvordan håndterte du det?

Konkurranse- nå kan DU vinne!
4 dager, 3 presseoppslag og 1 sponsor rikere
 

Kommentarer

Already Registered? Login Here
Ingen kommentarer
Påmelding for 2021

Påmelding til Miss Norway 2020 er avsluttet, og vi har nå satt igang påmelding til 2021. Vi har løpende uttak, og de som blir tatt ut får beskjed på e-post etter at finalen i 2020 er avholdt på sommeren.

Beste hilsener fra Helene Abildsnes, Miss Norway 2019

Logg inn

Meld deg på