Illustrert kjønnsdyfori. Foto: Privat

Mitt tidligste minne fra den gang jeg merket at noe var annerledes med meg skjedde på barneskolen, i 5. klasse (2010). Til å begynne med var jeg ikke helt hva det kunne være, men jeg visste det var noe annet enn at jeg var introvert og trakk meg tilbake fra resten av klassen (noe som gjorde at jeg ble utsatt for mobbing gjennom nesten hele barneskolen). På et tidspunkt begynte jeg å bli mer nysgjerrig på hva jentene i klassen holdt på med. Jeg turte ikke spørre om jeg fikk bli med i vennekretsen, men jeg overhørte ofte samtaler fra en avstand. Mange av samtalene handlet om leker, klær og sminke, og planlegging av jentekvelder. For meg hørtes dette hyggelig ut og mer appellerende enn det guttene snakket om; som regel hvem som var strekest og tøffest av dem, etterhvert handlet det om hvem som hadde størt utsyr, i garderoben, og lignende temaer. Jeg, på den andre siden, var alltid rask inn og ut av herregarderoben. I friminuttene jobbet jeg som regel med tegninger eller hjemmelekser, om jeg ikke gikk for meg selv i mine egne tanker. Jeg synes alltid det var vanskelig å være med guttene da det var ofte hard lek, slagsmål og jeg følte meg ofte ignorert hvis jeg ikke hadde noe å si eller falt ut av samtalen. Samtidig la jeg mer merke til jentenes atferd og spesielt hvordan de gikk kledd med fine kjoler, skjørt og andre fargerike klær, i motsetning til mine dongeribukser og poloskjorter, som min mor var så glad i. Personlig kunne jeg ikke fordra dem. Jeg fikk heller ikke lov til å gro ut håret, det var alddri lengre enn akkurat under ørene.  Jeg var ikke direkte sjalu på jentene, men fryktelig nysgjerrig, og som de sier: "det var nysgjerrigheten som tok livet av katten". Jeg husker godt den sjebnesvangre dagen jeg var hjemme alene, foran speilet på badet. Jeg tenkte ikke før jeg med ett stod der i min mor sitt undertøy og akkurat i det øyeblikket var det som om noe falt på plass. Det føltes naturlig ut - det føltes riktig. 

Selfie fra 2016 i VG1. Foto: Privat 

At jeg endelig hadde svaret gjorde meg lettet,

men samtidig visste jeg ikke hvem jeg kunne snakke med. Mine foreldre er kristne, noe konservative og mest av alt var jeg flau for å innrømme sannheten til noen. Dette var ikke lett, og i tillegg satt jeg igjen med dårlige minner fra barneskolen, noe som endte med at jeg ble deprimert. Jeg følte jeg brant inne med en stor hemmelighet. Foreldrene mine visste ikke hva som var i veien, men de ble bekymret for meg da jeg i en desperat fase tok det hele utover de rundt meg på ungdomsskolen. Jeg skal ikke gå i for mye detaljer, men jeg husker ungdomsskolen som en kollasj av utallige timer hos psykolog, ugyldig fravær, "emo" klær og konflikter hjemme. Alle var bekymret for meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke meg. Jeg husker bare følelsen av å være helt alene i verden. 

Alt dette tok imidlertid en brå vending da jeg begynte på VGS og endelig bestemte meg for å komme ut av skapet. En dag i 2016, på VG1, troppet jeg opp på skolen med sminke jeg hadde kjøpt på Ebay, fordi jeg ikke turte å gå inn i en sminkebutikk (ikke engang et apotek). Jeg hadde brukt hele sommeren på å øve meg, men sminken var tykk og bold, og brunkremen var minst 5 toner lysere enn min egen hudfarge (nesten porselen), og leppestiften var sort som natten. Med dette hadde jeg på meg en rød anime parykk med en hårklipp. Jeg hadde en sort skinnjakke, sort skinn korsett med beltespenner og under hadde jeg brystformer av 600 gram silikon hver, i tillegg til et sort miniskjørt, nettingstrømpebukse og støvler opp til knærne. I forveien hadde jeg kledd meg opp, stått foran speilet hjemme og nærmest utført en akt for meg selv. I mitt hode stod jeg på en scene og presenterte hvem jeg var for verden. Andre dager prøvde jeg å skape og utvikle den karakteren jeg tok på meg når jeg sminket meg. Jeg så ut som en porselensdukke i ansiktet, det var nesten som om jeg ble en ny person under kritthvit sminke og fargerik leppestift. Enda visste jeg ikke hvem denne jenten var, men hun var en del av meg nå og det var ingen vei tilbake. Om et øyeblikk skulle jeg stå foran minst 3 parallelle klasser og en lærer, i samme rom, og holde min lpresentasjon mens allle øyner så på meg. Det må ha vært litt av et syn fordi da jeg kom inn i klasserommet ble det helt stille. Alt jeg kunne høre var klokken på veggen og suset fra ventilasjonsanlegget. Jeg tror ikke noen i rommet visste hvordan de skulle reagere - og jeg frøs. Det knøt seg i magen, jeg kan fortsatt kjenne pulsen slå raskere når jeg tenker på det. Det var sommerfugler og monstre i harmoni, jeg visste ikke hvor jeg skulle starte selv om jeg hadde hatt denne presentasjonen tusen ganger foran speilet, hjemme. Det var først læreren som brøt stillheten ved å kommentere noe som "hei, du var veldig fint pyntet i dag".

Pynten var i bunn og grunn en mosaikk av små ting jeg har plukket opp gjennom livet - ulike klesstiler jeg visste jeg likte, men ingenting hørte sammen. Jeg var gotisk, jeg var punk, det var 80 talls stil med et hint av japansk anime på samme tid. Det var som å se ananas på pizza - noe veldig vulgært kombinert med noe søtt og uskyldig. Jeg var ikke helt sikker på hvilken resultater jeg kom til å oppnå med dette stuntet, men jeg tror hele skolen visste hvem jeg var etter den dagen, selv om jeg ikke sa så mye som jeg hadde planlagt.  

Transkvinner kommer fra ulik bakgrunn og ikke alle kommer ut på samme måte. Noen starter helt forsiktig og deler nyheten kun i nære relasjoner, om de kommer ut av skapet i det hele tatt. Andre kommer ut med litt mer krutt, og det var nok sånn jeg kom ut. Min vennekrets har aldri inkludert jenter, på den tiden hadde jeg vel ingen vennekrets heller. Jeg hadde ikke en mamma figur som var med meg gjennom denne prosessen, eller som i det hele tatt visste sannheten om meg. Jeg har også en søster, men hun hadde fra en ganske tidlig alder en egen vennekrets som jeg valgte å ikke involvere meg med, og da jeg begynte på ungdomsskolen skar ting seg mellom oss. Med andre ord; jeg vokste aldri opp rundt jenter, det var ingen som hadde lært meg hva det vil si å være en jente (og hvordan man oppfører seg som en jente). Jeg måtte prøve, feile og lære på egenhånd, og det var grunnen til at jeg kom ut av skapet med et så spektakulært nummer. 

Foto: Dreamteam Photos

Celly Jane

er et navn som ble inspirert av Celeste og Janette. På ungdomsskolen hadde jeg et gammelt spill på mobilen som het Era of Celestials, og samtidig var jeg en stor fan av Michael Jackson. Jeg sydde mine egne kostymer og fremførte bl.a. Billie Jean for skolen, familie og venner, Idol og Norske Talenter (precast audition). Det er ikke utenkelig at navnet mitt ble inpirert av denne sangen. Jeg husker også at jegi en periode utforsket navn som var veldig usannsynlige. Eksempler på slike navn er Ella (senere Ella Roxella, en fiksjonell figur som jeg tok til TikTok i 2019-2020) og Sophie Janet, blant flere. Det tok en stund før jeg var sikker i min sak, men jeg endte til slutt opp med å velge et fengende, men også et realistisk navn, som også ikke var for langt unna mitt gamle navn. Før Celly Jane var det Christian, men før der igjen da jeg ble adoptert og døpt var mitt Thailandske navn (etternavn) Sae - Lee. Mitt fødenavn uttales nesten på samme måte som Celly (noe jeg ikke tenkte på før etter jeg endret navn til Celly Jane i 2019, og juridisk kjønn i 2021. 

Jeg har hatt mange ulike klesstiler opp gjennom årene. I begynnelsen lente jeg meg mer mot utkledning, og jeg husker godt 2018 da gikk jeg på internatskole i Stavanger. Siden skolen var Kristen og jeg var på bortebane, hold jeg kortene tett om brystet, men etter skolen satt jeg bak låst dør i studenthybelen, med sminke, latex og blond parykk. Når jeg tenker tilbake på det ser jeg for meg et englebarn på dagtid, men på kvelden var jeg en (nesten) Britney Spears versjon av meg selv. Jeg ble aldri tatt på sengen siden lærerne kunne låse seg inn i hybelen når som helst, men jeg lærte likevel raskt at mote for damer er langt fra hva man ser i Japanske tegneserier. Som transkvinne er mitt mål å være unik, men likevel passe inn i samfunnet. Det var ikke alltid så lett som det høres ut som. Jeg vil si det vanskeligste med klær er at som transkvinne må jeg bygge hele garderoben min på nytt, og det måtte jeg uten hjelp. Jeg startet med undertøy og siden kjøpte jeg et plagg her og et plagg der. Nå har jeg litt av alt, men jeg har fortsatt en lang vei å gå.

På den andre siden vokste jeg av meg det å bruke parykker. Jeg har full forståelse for de som føler seg mer komfortabel med parykk (jeg har selv vært der). Med tiden fant jeg selv ut at gode parykker er vanskelig å finne, de koster mye, de sitter stramt på hodet, og at håret klistrer seg til leppestiften er noe av det verste jeg vet. Innen 2020 hadde jeg allerede begynt å bruke parykker mindre, og 2022 var det siste året jeg brukte en parykk for å føle meg mer hjemme i egen kropp. Siden har jeg aldri brukt parykk (utenom tidligere photoshoots i 2024) og jeg angrer ikke.     

Hat

har jeg vært svært heldig med. Det er ikke ukjent at det skeive samfunnet har vært truet så lenge det har eksistert, enkelte land må du ikke tenke på å sette fot i om du er skeiv eller i det hele tatt støtter LGBT. Det hender at trans debatten dukker opp når jeg blar gjennom videoer på Instagram, og jeg bryr meg ikke engang om å åpne kommentarfeltet da det er så mange hatfulle ytringer på nett som gjør meg direkte kvalm. Hvis du kan gjemme deg bak et tastatur og være anonym, eier enkelte mennesker ikke skam. Det er et hat jeg kjenner igjen fra 2. verdenskrig - det er motbydelig og det er ikke rart skeive mennesker lever i frykt. Nettmobbing, hatfulle ytringer, at transpersoner er syke og at vi burde bli torturert til døde - alt dette er ting jeg har blitt så vandt til å høre, men I alle mine år utenfor skapet kan jeg heldivis aldri huske å ha opplevd noe alvorlig hat rettet mot meg for å være trans, når jeg er ute blant folk. I verste tilfelle får jeg et dømmende blikk eller at noen catcaller meg på avstand. Jeg har også hatt opplevelser der enkelte har utnyttet meg fordi jeg er trans, men det er en litt annen sak. 

Jeg ble henvist til Rikshospitalet

i 2020, med håp om å få motta medisinsk og senere kirurgisk hjelp. Rikshospitalet har lange ventetider, det kan ta måneder fra man blir henvist til man får den første timen, og år før man får begynne på behandling. På dette tidspunktet hadde jeg hørt noen skrekkhistorier fra Rikshospitalet, men jeg prøvde å holde motet oppe. Likevel var jeg dypt deprimert og hjemme i Bergen gjorde jeg ikke stort annet enn å telle dagene mellom hver tur til Oslo. Samtalene i Oslo hjalp heller ikke på humøret, spesielt da jeg beskjed av behandleren min om å ta en piruett, til hvilket jeg fikk en kommentar "du har fine former" og "du kommer til å se bra ut etter operasjonen". Uprofesjonelt som dette var hadde jeg ikke råd til å gjøre annet enn å smile og nikke.

Det samme året kom avslaget i form av et brev på 2 sider. Grunnlaget var at Rikshospitalet mente jeg ikke levde som en kvinne og at de var redd for å gi meg feil diagnose. (Transseksualisme er en egen diagnose, men siden 2010 regnes det ikke som en psykisk lidelse. I mai 2019 ble dette vedtatt internasjonalt). Det som stod i brevet er stikk motsatt av hva som ble sagt under samtalene i Oslo, jeg oppfattet at behandleren hadde et godt inntrykk av meg. Jeg fikk heller ingen indikasjoner på at avslaget ville komme, jeg fikk ikke en gang en telefon. Men det som virkelig gjør meg sint er at Rikshospitalet ikke behandler pasienter etter deres individuelle behov. Rikshospitalet har en egen visjon av hva det vil si å være trans og hvis du ikke oppfyller deres krav (som du aldri blir informert om) og klarer å komme deg gjennom nåløyet, får du avslag. "Real life test" innebærer å kle seg som kvinne og leve som kvinne i det offentlige 24/7, men dette er på Rikshospitalet sine vilkår og er heller en test som utsetter pasienten for så mye ubehag som mulig. Noen tåler mer enn andre, målet er å filtrere ut individer som ikke er "trans nok". Det er direkte ironisk at en instans som er til for å hjelpe og som "ønsker det beste for pasienten", sorterer oss som matvarer i en daglkigvarebutikk. På Rikshospitalet er ikke behandlingen tilpasset pasientens behov - pasienten må tilpasse seg behandlingen. I etterkant av avslaget har jeg manøvrert meg gjennom en labyrint i helsesystemet. Jeg har mistet tall på hvor mange leger og vikarer jeg praktisk talt har bedt på mine knær om hjelp, men som bare har feid meg vekk. Jeg har følt meg som en hjemløs katt. De som ikke orket å lese seg opp på transseksualisme (noe en hver lege kan) var redd for å bli forfulgt av Rikshospitalet. det var et "nei, dessverre" fra alle sammen. 

Diverse østrogenpreparater. Foto: Privat 

I 2023 møtte jeg Evelynn.

Jeg kaller dette det beste året i mitt liv. Jeg har møtt et fantastisk menneske som er i samme livssituasjon som meg selv, og som jeg deler livet mitt med, men det året fant jeg også min reddende engel. En ting har ledet til en annen og midt i alt sammen fant jeg hjelp i helsesystemet. Nå har jeg gått på østrogen i over et år og det er en av de beste gavene livet har gitt meg! En gang visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men nå er jeg akkurat der jeg hører hjemme. Jeg hadde likt å se Rikshospitaletoppleve at jeg nå har trosset alle odds og lever mitt beste liv. De hadde aldri forstått at jeg er i bedre hender enn de noen gang kunne tilby. Den hjelpen jeg har fått er livreddende og det er store mangler i helsesystemet. Det er et kritisk behov for endring og forbedring, som jeg håper verden vil se i fremtiden!

Det er som de sier; "det er lett å overvurdere hva du kan gjøre på en dag, og lett å undervurdere hva du kan få til på et år".

Jeg har gått fra å være et deprimert spøkelse til å være en utsrålende kvinne med ny livsglede. "Jeg er glad i livet" er ord som jeg ikke har sagt til meg selv på altfor lenge. 2023 er det året satt med Hans Majestet Kongen og delte mine bekymringer for hva transpersoner i Norge går gjennom, og i dag deltar jeg i Miss Norway 2024. Hvor utrolig er ikke det? Jeg tror nesten ikke på det selv, og hvis det ikke fantes bevis hadde ingen trodd meg heller! Det er jeg sikker på. Jeg har kommet så langt, men likevel er det som om jeg var født i går. Når jeg har fått denne muligheten som bare får en gang i livet, velger jeg å dele min historie med dere, og spre mitt budskap til verden:

Transpersoner er mennesker først og fremst. Vi ønsker bare å være lykkelige og leve i fred. Vi jager ikke andre mennesker for å fortelle dem at vi ikke liker hvordan de velger å leve deres liv, i motsetning til transfober osv. Aldri døm et annet menneske for hvem de ser ut til å være, du vet aldri hva noen går gjennom. Jeg håper også å se endringer i helsesystemet og at transpersoner får et bedre behandlingstilbud enn det som finnes i dag. Verden har kommet langt siden den gang transpersoner ble tvangskastrert og stemplet som psykisk syke, men det er alltid rom for forbedring. Det er lett å vurdere et annet menneske basert på førsteinntrykk, men den som lever med tilstanden kjenner seg selv best, hver eneste gang. Jeg håper Rikshospitalet tar dette til seg og at gatekeeping snart blir en del av fortiden.

Og til de av dere som sitter med vonde tanker: vi er her, vi går ingen steder og vi er sammen om en bedre verden. Aldri gi opp kampen for det du mener er riktig, og aldri gi opp på deg selv. Transpersoner gir aldri opp på hverandre, det er alltid noen som ser deg.

Jeg gir aldri opp på dere! ❤︎  --

Jeg er nesten ikke til å kjenne igjen. Tidsllinje 2020 / 2023. Foto: Privat og Evelynn

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Dreamteam Photos

Hei alle sammen!

Nå er det bare 3 dager til Beauty campen, så idag tok jeg turen opp til Oslo slik at jeg kan være helt klar før Beauty campen!

På veien opp til Oslo stoppet jeg innom Larvik, for å ha en catwalk trenings time med Miss Norway sin catwalkcoach Klara! Dette var en utrolig hyggelig time, hvor jeg følte at jeg virkelig fikk god greie på hva jeg bør øve på fremover! Klara har ett fantastisk øye for detaljer, og ga meg masse gode tips for hva jeg bør øve på fremover. Vi hadde treningen i en barberings sjappe, noe som var rimelig gøyalt! Butikk gulvet ble en catwalk, og frisør knappen ble sjal for catwalken! 

Imorgen blir det en rolig dag, hvor jeg kun skal forberede meg til de neste dagene. Jeg skal blant annet kjøpe en kjole fra ei på Tise, som jeg tenker å bruke på bildene som skal tas på Beauty campen. Utenom denne lille kjole innkjøpingen skal jeg bare slappe av, så jeg kan være utvilt til disse neste spennende dagene ❤

Om du eller noen du kjenner kunne vært interessert i å jobbe med meg, eller vil vite mere om meg, ikke nøl med å sende meg en melding! Du kan sende meg en mail på Misslillysoee@gmail.com, eller på mine SOSIALE MEDIER:) 

 Instagram og Tiktok: @Lillysoee

Facebook side med alle oppdateringer fra deltagelsen min: Facebook side

Foto: Privat

2. oktober 2023 tok jeg dette selfiet, men hva er spesielt med det? Nei, det er ikke blikket mitt eller den hvite sommerkjolen (som Evelynn kjøpte til meg i Molde). Smykket som jeg har på meg kan ved første blikk se ut som hvilket som helst smykke fra gullsmeden eller en og annen billig butikk, men det er det ikke. Dette smykket består av sølv, og inneholder fragmenter fra et av Enlands viktigste krigsskip i sjøfartshistorien; HMS Victory;

Illustrasjon fra Naval Action. HMS Victory åpner ild under det kongelige flagg 1405 - 1603. Foto: Privat

Historie

HMS Victory ble designet av Sir Thomas Slade (1703 - 1771) for den Britiske marinen. Konstruksjon varte gjennom sjuårskrigen og hun sto ferdig bygd i 1765. HMS Victory er et krigsskip / linjeskip. Alle skip fra denne tidsepoken ble delt inn i klasser (7 - 1 / minst til størst), og en vanlig krigstaktikk var at flåten seilte i formasjon som en konvoi (hvorav begrepet linjeskip kommer fra). I 1765 var HMS Victory blant den største og mest sofistikerte klassen av kriggskip verden hadde sett. Hun er 69,34 meter lang, veier 3 556 tonn,  amert med 104 kanoner og har et mannskap på 821 menn. 21 oktober 1 805 deltok hun i slaget ved Trafalgar (Den tredje koalisjonen) der Britene kjempet mot den allierte Franske og Spanske armadaen. Horatio Nelson (1758 - 1805) ledet HMS Victory og den Britiske flåten inn et sjøslag som skulle endre Europas historie.

I motsetning til ordinær krigstaktikk valgte Horatio Nelson å dele flåten i 2 parallelle linjer som seilte rett mot fiendens kanoner. Cuthbert Collingwood ledet den andre halvdelen av den Britiske flåten, ombord Roayl Sovereign . Dette skipet hadde imidlertid blitt restituert i forkant av slaget ved Trafalgar og var raskere enn de fleste skip i hennes klasse. Dette førte til at Roayl Sovereign kuttet gjennom fiendens linje av skip, og endte opp mellom det Spanske skipet Santa Ana og Franske Fougueux. Royal Sovereign åpnet ild og begge skipene skjøt tilbake. Britiske HMS Belleisle kom frem først og dekket Royal Sovereign fra Fougueux, etterfulgt av resten av Collingwoods flåte. Dette gjorde at samtlige skip fra den Spanske og Franske flåten ikke kom til før flertallet av deres største krigsskip var enten senket eller kapret. 

Nordover nærmet Horatio Nelson seg fienden. Til tross for dødfall stod han fast ved denne taktikken, selv da vinden ga seg og mannskapet kunne ikke gjøre annet enn å ta imot kontinuerlige salvoer av kanonkuler. Da vinden igjen blåste opp beordret Horatio Nelson at flåten skulle snu, for å lokke fienden til å tro at et motangrep skulle komme, men i siste øyeblikk beordet han flåten hard babord og HMS Victory, som Royal Sovereign, endte opp mellom det franske flaggskipet Bucentaure og Redoutable, som hun åpnet ild på. De Franske skipene måtte snu og Horatio Nelson brukte dette for å sette Bucentaure ut av spill, men HMS Victory tok selv mye skade fra Redoutable. Ombord Redoutable var det også skarpskyttere og kl 13:15 ble Horatio Nelson skutt og livstruende skadet. Midt i kaoset prøve mannskapet ombord Redoutable å borde HMS Victory, men det britiske mannskapet stoppet angrepet. Like etter kom HMS Temeraire mellom HMS Victory og Redoutable. Etter en skuddveksling ble Redoutable kapret av mannskapet ombord HMS Temeraire.

Lengre nord gikk HMS Neptune til angrep på det Spanske flaggskipet Santísima Trinidad (oversatt: Den hellige Treenighet) som også ble satt ut av sjøslaget. Alt tydet på at den allierte Spanske og Franske armadaen kom til å tape slaget og den Franske generalen Villeneuve beordret et siste forsøk på å angripe Horatio Nelsons flåte, men denne kommandoen ble ikke fanget opp av alliansen. På dette tidspunktet overga Villeneuve seg til Britene da Bucentaure ikke var i stand til å fortsette sjøslaget. Collingwood tok over kommandoen og beordret den Britiske flåten til å avskjære de resterende Spanske og Franske skipene, som trakk seg tilbake og gjorde en retrett. Britene hadde vunnet slaget ved Trafalgar, kapret 18 skip og knust den Spanske og Franske armadaen. Horatio Nelson sovnet inn så snart han fikk høre om seieren. At britene vant slaget ved Trafalgar betydde at England nå dominerte havet samtlige handelsruter, og ingen nasjon utfordret den Britiske marinen de neste 100 årene! 

 Smykke fra det Britiske Nasjonalmuseet for den Kongelige marinen, med autentisitetsbevis. Foto: Privat

HMS Victory ble tatt ut av tjenesten i 1922 og har siden ligget på tørrdokk i Portsmouth. Hun kostet 63 000 pund å konstruere, som i dag tilsvarer svimlende 740 000 000 pund! Hun ble en populær turistattraksjon og i 1928 ble hun et museum for offentligheten. HMS Victory holder til hos det Britiske Nasjonalmuseet for den Kongelige marinen, siden de åpnet dørene har over 30 000 000 mennesker besøkt HMS Victory på hennes siste hvileplass. 

HMS Victory, som alle andre treskip, har gjennomgått flere restitusjoner. Treverk slites ned med tiden og på land har tyngdekraft noe å si selv for et skip som veier 3 556 tonn. Vedlikehold av HMS Victory drives gjennom frivillige og donasjoner fra sponsorer m.m. I 2005 gikk hun gjennom et rutinemessig restitusjon prosjekt. I stedet for å gå til spille ble overskuddsmateriell fra HMS Victory donert til en gullsmed som brukte materiell til å lage smykker, knappenåler, slipsnåler o.l. Som en liten nerd og historiker fikk jeg stjerner i øynene med en gang jeg kom over noe slikt, og på min 22 års dag fikk jeg dette fantastiske smykket av Evelynn, som gave. Smykket består av treverk fra HMS Victory, omkranset av Sterlingsølv, og er bare nydelig! Selv om det er stille i huset vil jeg alltid bli minnet om de harde levekårene ombord på linjeskip og grusomhetene fra krig, men samtidig har jeg nå en liten bit av et av de flotteste og mest betydningsfulle krigsskipene som noensinne har eksistert, og historien bak. 

I dag gjennomgår HMS Victory et nytt restitusjon prosjekt med et budsjett på 45 000 000 pund! Les mer her.

For de som lurer på om HMS Victory noen gang vil seile igjen er svaret nei. Hun er en beskyttet artifakt, til minne om en brutal tid, gammel teknologi og arkitektur og en av Englands største seiere i historien. Vil du vite mer om HMS Victory kan du lese mer på www.nmrn.org

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen.

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen

Regnbuedagene i Bergen (også kjent som Pride month) arrangeres hvert år fra 1. til 8. juni, og er landets nest største Pride festival etter Oslo Pride. Festivalen arrangeres av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Flere hundre frivillige deltar i å koordinere over 80 begivenheter for omlag 50.000 tilskuere!

De første dokumenterte Pride demonstrasjonene kan dateres tilbake til 28. juni 1970. (Sitert) flere tusen skeive mennesker samlet seg for å minnes Stonewall og demonstrere for like rettigheter. Dette fenomenet skal ha oppstått på samme tid i New York, Los Angeles og Chicago. Pride er til for å markere og feire seksualitet og mangfold. Vår alles rett til å være og elske - en frihet vi må stå sammen om og kjempe for. I dag er 64 land som kriminaliserer LGBT, hvorav 12 land har innført / fortsatt håndhever dødsstraff mot samtlige skeive mennesker. Det er skremmende at utenfor et så fredelig land som Norge risikerer man å bli forfulgt bare for å være annerledes eller om man elsker en av samme kjønn. Dette er et alvorlig brudd på grunnleggende menneskerettigheter og i min oppfatning et helt galt syn på verdien av livet! Det er klart vi skeive mennesker lever i frykt! Det er en grunn for at vi ikke feirer "hetro / cis Pride" på samme måte som LGBT+ Pride. De har alltid levd i fred, det er ingen land som kriminaliserer det å være hetro! Tenk på det.

Gjennom min oppvekst har jeg lært og erfart at mennesker er redd for det de ikke forstår, og av frykt kan det oppstå hat. Det finnes også enkelte i vårt samfunn som ikke har det bra med seg selv, men i stedet oppsøker hjelp, velger de å tråkke på andre for å føle seg bedre selv. Slik er verden. Det er lov å ha forskjellige meninger, men det kan bli veldig stygt når vi ikke kan respektere hverandre som medmennesker av den grunn.

Vi alle har tanker, forstå dem før du handler på dem. Vi har ord, vårt skjold og sverd. Vi har øyne, se verden slik den kunne vært. Og vi har ører, lytt til din neste og din nabo, med et oppriktig ønske om å forstå ❤︎

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Rune Johansen (Bergensavisen) 

Hei alle sammen!

Idag tenkte jeg å fortelle dere om en av de viktigste appene jeg bruker, en app som er mere enn bare en app; nemlig strandryddings appen Rydde! 

Dette er en app jeg har brukt mere eller mindre aktivt i over ett år nå, og har vært ett sted jeg har funnet mange av mine rydde aksjoner på gjennom denne perioden. På appen Rydde kan man lett finne rydde aksjoner nær deg, opprette egne ryddeaksjoner, melde fra om områder som kunne trengt rydding, få en oversikt over forskjellige rydde arrangementer og utrolig mye mere. Dette er ett fantastisk sted å starte om man ønsker å engasjere seg i rydde aksjoner, om dette så er en eller flere ganger. Appen har vært med å revolusjonere rydde aksjoner over hele landet, og vært en måte å få samlet alt relatert i en og samme app. 

På Rydde appen kan du:

• Opprette ryddeaksjoner frem i tid
• Registrere ryddeaksjoner i fortid
• Melde deg på fremtidige ryddeaksjoner
• Registrere avfall du selv har ryddet
• Melde inn forsøplede områder
• Melde inn større forsøplings gjenstander
• Melde inn båtvrak 
• Melde inn strandinger (døde dyr som for eksempel hval, sel og sjøfugl)
• Gjøre om et innmeldt forsøplet område til en ryddeaksjon 

Appen gir alle muligheter du kan trenge, og viser i tillegg hvor du selv kan hente gratis rydde utstyr og hvor spesielle avfalls søpler er plassert på kartet. Appen er utrolig lett å bruke, og er lett å finne ved å søke Rydde på Appstore eller lignende.

Foto: Simon Diamond Photography

Nærmest alle rydde aksjoner som blir organisert i samarbeid med Hold Norge Rent finner du i denne appen, noe som også snart vil inkludere mine egne rydde aksjoner jeg skal holde med min organisasjon Greener Footprint. 

Om du ønsker å begynne å engasjere deg i rydde aksjoner, eller bare teste det ut en gang, så vil jeg virkelig anbefale deg å laste ned Rydde! Jeg har vært utrolig fornøyd med denne appen, og som sagt har jeg brukt denne en hel masse, så dette er virkelig en app jeg kan anbefale ❤

Om du eller noen du kjenner kunne vært interessert i å jobbe med meg, eller vil vite mere om meg, ikke nøl med å sende meg en melding! Du kan sende meg en mail på Misslillysoee@gmail.com, eller på mine SOSIALE MEDIER:) 

 Instagram og Tiktok: @Lillysoee

Facebook side med alle oppdateringer fra deltagelsen min: Facebook side

Hei alle sammen!

Idag er den årlige nabolags markeddagen, en dag hvor Miljøvernforbundet oppfordrer folk til å organisere brukt markeder i sine nabolag. Dette fremmer både det å kjøpe/selge brukt, og fremmer en bærekraftig sirkulær økonomi. Dette var noe jeg absolutt ville ta del i, så idag organiserte jeg brukt marked i mitt eget nabolag! Jeg ønsket å gjøre dette om til mere enn bare ett brukt marked, og ønsket å gjøre dette også til en mulighet for å skape en liten opplevelse for barna og familiene i nabolaget. Jeg ønsker at folk skulle få komme å ta seg en uforpliktende prat og få noe godt å drikke på, og heller kjøpe med seg noe om de ønsket. For å få til dette krever det litt planlegging, så for noen dager tilbake lagde jeg en plakat og postet denne på vår lokale nabolags facebook gruppe.

Igår brukte jeg hele dagen på å gjøre alt klart, og idag var den store dagen! Jeg satte opp min alle tingene på lekeplassen i nabolaget, og gjorde alt klart for at folk skulle komme. Etterhvert kom folk en etter en, og mange av de som kom endte opp med å bli gjennom hele markedet. Gjennom dagen kom det rundt 20 stk, noe jeg vil si var ett veldig fint oppmøte for mitt lille arrangement!

Alle som kom ble tilbudt gratis saft, kaffe og chips. Jeg hadde både Pringles, Sørlandschips og popcorn, så her var det chips for en hver smak! Det at jeg serverte chips spredte seg blant barna i nabolaget som ild i tørt gress, og alle som fikk høre at jeg serverte chips kom løpende bort. Jeg serverte dem gladelig, og sa at alt de trengte å gjøre mot chipsen var å tipse foreldrene om mitt lille salg. Det var det flere som gjorde, så dette ble en fin måte å spre buskapen om salget på! Flere av de voksne kom innom for en kaffe, og tok en titt på utsalget mens de drakk kaffen.

I forkant av salget gikk jeg gjennom klesskapet mitt, og fikk samlet sammen litt plagg som jeg kunne selge på bruktmarkedet. Idag trillet jeg ut klesskapet mitt, og pyntet det med skiltet "Lillys Garderobe", for å gi det litt mere sjarm. 

Jeg har en mormor som er veldig glad i planter og hage arbeid, som stadig har massevis av planter som kan gis bort. Jeg tenkte at det å gi folk i nabolaget en lett måte å få tak i planter på, til en nærmest gratis pris, ville være en flott måte å kunne flette inn promosjon av en bærekraftig livsstil på i dette arrangementet. Mormor stille gladelig opp med planter, og oversteg alle forventninger med antall og variasjon av planter. Med ett så godt tilskudd til markedet, følte jeg det var på riktig plass at jeg lagde henne sitt eget "mormors gartneri" skilt.  

Plantene var absolutt det som slo best ann på salget, og vi fikk solgt og gitt bort massevis av planter. Mormor fikk forklart gjestene om de forskjellige plantene, slik at de kunne vite hvordan ta best mulig vare på plantene i fremtiden. Vi hadde også hjemmelagd økologisk hvitløk og hvitløksfrø som folk kunne forsyne seg av som de ville, noe som også slo veldig godt an. Vi sendte flere av barna hjem med hvitløk og hvitløskfrø som de kunne gi til foreldrene sine, og de voksne som kom tok også med seg flere av disse.

Da jeg først leste om årets nabolagsmarked dag leste jeg at man selv kunne velge hva slags type marked man ville ha. De foreslo at dette kunne kombineres med pengeinnsamling til gode formål, være ett gi bort eller bytte salg, eller bare være ett helt vanlig brukt salg. Tanken på å donere inntekten fra salget interesserte meg, men dette var noe jeg også tenkte kunne skremme bort potensielle barn eller familier fra å sette opp sitt eget utsalg, og selge bort sine egne ting. Så i håp om at noen flere ville sette opp en egen stand, annonserte jeg dette som ett helt vanlig brukt marked. Derimot ble jeg den eneste som stilte opp med ett utsalg, og arrangementet ble mere ett event og samlings punkt enn en samling av stands. Så i den anledning tenkte jeg å heller gå tilbake til min originale tanke, og donere bort alle pengene jeg fikk inn på brukt salget mitt.

Alle pengene jeg fikk inn under dagens salg donerte jeg til Naturvernforbundet. Da dettet er denne organisasjonen som motiverte meg til å utføre dagens arrangement, og som motiverte meg og nok hundrevis av andre mennesker til å gjøre noe godt for miljøet idag. Miljøvernforbundet gjør så utrolig mye bra, og er absolutt en organisasjon jeg ønsker å støtte på alle måter jeg kan. Så da føltes det naturlig å donere pengene til dem. Jeg fikk ikke inn veldig mye penger, men penger er penger, og jeg er veldig fornøyd med å kunne gi disse videre til noen som virkelig kan bruke dem for godt. 

Link til Årets Nabolag marked: https://naturvernforbundet.no/nabolagsmarked/?fbclid=IwAR1BPQJzVHbk95UmQNXUbIbqUMOfqgWAWpjCNJj-laVIF1hpj1RDChGFAyU_aem_AdlS4sGbIRuw3_qL3OO7CsV3A6zH6fGFFSrAcDEYcy4pn_jHjLTL7kvF6F2_C4lgLeWZulfZlezbi6Qam2hhFjnl&mibextid=WC7FNe 

Om du eller noen du kjenner kunne vært interessert i å jobbe med meg, eller vil vite mere om meg, ikke nøl med å sende meg en melding! Du kan sende meg en mail på Misslillysoee@gmail.com, eller på mine SOSIALE MEDIER:) 

 Instagram og Tiktok: @Lillysoee

Facebook side med alle oppdateringer fra deltagelsen min: Facebook side