Hei!

Mitt navn er Sidra Nouri, jeg er 18 år og bor i Sandnes. Jeg er opprinnelig kurder fra Kurdistan, Rojava og kom til Norge i slutten av 2012. Jeg setter veldig stor pris på at jeg får være med på dette eventyret, bli kjent med deltakerne og resten av teamet!

Fortiden min var og er enda ekstrem tøff, men dette hindrer ikke meg til å oppnå mine drømmer. Alle har en bagasje som de bærer rundt på, innholdet i min bagasje har jeg brukt som motivasjon, lærdom og styrke. Dette er nettopp det jeg ønsker å spre videre til alle! Ønsker du å lese mer om fortiden min? Her er linkene: NRK- Gjenforent etter flukten fra Syria, NRK TV ,  Sandnesposten - Botnlaus frykt på flukta der alt gjekk gale , Dagsavisen - Jeg trodde jeg drømte 

Helt siden jeg var liten har drømmen vært å bli modell og kjendis, men jeg har ikke fått sjansen til å oppnå disse drømmene. Nå som jeg har vært så heldig og kommet til et trygt land der jeg har mulighet til å oppnå drømmene mine har jeg valgt å melde meg på Miss Norway 2023. Dette er ikke kun en drøm for meg, men å gi håp og motivasjon til de som har blitt fratatt muligheten til å oppnå drømmene sine.

For tiden går jeg siste året på videregående skole på studiespesialisering. Neste steg er å studere sosionom fordi jeg liker å jobbe med mennesker. Ved siden av skolen er jeg en arbeidsmaskin hvor jeg sjonglerer fra jobb til jobb, noe også mediene har lagt merke til. Link: Sandnesposten- Sidra (18) får det fryktelig travelt i sommer og skal sjonglere tre ulike jobber  

Lær av i går, lev for i dag, håp for i morgen!

Følg meg gjerne på instagram @Sidramnouri

 

 

 

Heia mine gode?

 

Min kamp mot rasisme startet med ordet verdiløs. «Verdiløs» fra en ung alder var ikke bare et ord, men et statement, som tydelig viste min status i samfunnet. Videre i livet har jeg møtt på mer kritiske situasjoner som i å bli latterliggjort daglig, på grunn av min afghanske bakgrunn. Slike oppførsel kom fra visse mennesker som mente at afghanere er elendige, analfabeter, stygge, kulturløse og barbariske.
Resultatet av denne situasjonen har gjort meg til den kvinnen jeg er i dag. En kvinne som kan skille mellom rett og galt. En som kjenner alle de ulike formene for rasisme. En kvinne som er selvstendig, fokusert, ærlig og dedikert på sine interessert, mål og drømmer.

Jeg vil ikke dele historien min for å få sympati, men heller vise leserne mine at ikke alle er perfekte, eller har det perfekte livet, hjemmet eller historien. Samtidig vil jeg vise at det er mulig å nå det «umulige», ved å ikke miste troen, selv om andre tråkker deg ned eller ikke har håp i deg.

Det er en slik inspirasjon jeg ønsker å dele til mine lesere!

 

 

 

 

 

                                         Tusen takk for tiden?

For dere som leste mitt forrige innlegg om en av mine hjertesaker, så vet dere at jeg har veldig sterke meninger om skjønnhetsideal og mangfold. En annen ting som gjorde at jeg ønsket å delta i Miss Norway er fordi jeg føler jeg har viktige ting å si, viktige ting å snakke om - en av disse sakene jeg brenner for er kvinnehelse. Jeg er vokst opp med en storesøster som har endometriose, det tok flere år for henne å få en diagnose. Når jeg var yngre og fortalte folk hvilken sykdom hun har, så viste veldig få mennesker hva endometriose var. Folk flest hadde ikke engang hørt om sykdommen. Idag er det mer snakket om, mer i fokus - men langt ifra nok i fokus. Miss Norway gir en fantastisk mulighet til å belyse ulike temaer og nå ut til mange flere mennesker enn hva jeg ellers ville gjort. 

 

© Frank Valde / Bekkenstudio

Endometriose er en av de vanligste kvinnesykdommene vi har. I Norge har over 260.000 kvinner, transpersoner og ikke-binære endometriose - altså er det like vanlig som diabetes. 

© Marie Murby

Noen er mer utsatt for å utvikle endometriose enn andre. Det er en arvelig faktor, og syv ganger så sannsynlig å få sykdommen dersom mor eller søster har endometriose. I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få stilt diagnosen, endometriose. For min storesøster tok det 5 år for henne å få diagnosen. Jeg håper at ved å delta i Miss Norway så vil jeg få mulighet til å fremme kvinnehelse og sette endometriose på agendaen. Ingen sykdom, uansett kjønn, uansett årsak, burde ha en disgnotiseringtid på gjennomsnittlig 7 år.

Visste du også at endometriose er rangert som en av verdens mest smertefulle sykdommer? Allikevel er det så lite forsket på. Det finnes ingen kur for endometriose, kun symptomlindring og smertelindring. Norge har ett av verdens beste helsesystemer - men kvinnehelse er dessverre ikke nok i fokus. Men det er så viktig at endometriose ikke blir tabubelagt eller bare sett på som en kvinnesykdom eller en såkalt underlivssykdom, det finnes mange mennesker der ute også som ikke er kvinner som fortsatt får sykdommen!

Detaljene rundt sykdomshistorien er fortsatt litt utydelig. Smertene var så store og oppkast kom så ofte at mye fortsatt er uklart. Sykdommen begynte imidlertid å vise tegn når Mariell gikk i åttende klasse, på dette tidspunktet gikk jeg i tredje klasse. 

De neste årene var preget av sykehusbesøk, der sterke smerter og oppkast var de mest fremtiden symptomene min søster opplevde. Ingen leger skjønte helt hva det var som foregikk.

De første årene var storesøsteren min innlagt over 300 døgn til sammen på sykehus. Likevel, merkelig nok,i løpet av disse rundene med innleggelser så ble endometriose aldri nevnt eller foreslått. Etter min søster fikk diagnosen fikk jeg tilbudet om å sjekke meg, pga. økt risiko. Jeg takket nei på dette tidspunktet, rett og slett fordi jeg hadde ingen symptomer eller plager. Hvertfall ikke av samme grad som hun opplevde.

 

Jeg er så stolt av storesøsteren min for at hun har delt sin historie og vært åpen rundt den lange prosessen for å bli diagnostisert. Denne prosessen var hard for familien vår, det var fem lange, kompliserte år med lite svar og mye angst og usikkerhet. Mye smerter for oss alle og tunge perioder. Grunnen til at jeg ønsker å snakke om kvinnehelse er nettopp for å unngå at enda en familie og enda en ung kvinne skal gjennomgå de familien vår gikk gjennom.

 

© Marie Murby

 

Jo mer vi snakker om denne sykdommen, jo flere som vet om det, jo kortere kan diagnotiseringstiden bli. Dette er uten tvil en hjertesak for meg. 

Nå skal du få lese litt mer om da livet mitt snudde på hodet. Jeg flyttet fra rene gater og like hus, til gjørmete jord og flaggermus i veggene. 

 

 

Jeg ble født i Oslo 23 november, i år 2000. Vokste opp i familiebolig med mamma, pappa, storebror, mormor, morfar, tante, onkel, fetterne mine og oldemor. Med andre ord, er familien utrolig viktig for meg. Av en eller annen grunn bestemte alle seg for å flytte hvert til sitt. I 2008 flyttet broren min, foreldrene mine og jeg til Hurum (Asker). Der var vi ukjente. på vei til visning ropte mamma at hun ville hjem igjen til Oslo da hun så "Fare for sau" skilt. Jeg red ofte på Ekeberg rideskole og håpet å få egen hest når vi flyttet. Livet i Oslo var kjempefint, likevel savnet vi mer plass, mindre trafikk og renere luft. I Oslo hadde vi fantastiske naboer. Asfalt vei vi kunne sykle og tegne på, og muligheten til å spasere dit vi skulle. 

 

            

 

Vi ankom et stort hus midt i skogen, med egen stall, garasje og stor hage med dyre innhegninger på begge sider. Vi forelsket oss i dette store gamle huset og livet på landet. Tiden etterpå ble full av både hester, høner, kaniner, motorsport og MANGE små hunder. Jeg fikk en helt ny frihet som lærte tidlig hvordan alle dyrene skulle tas hånd om. Kontrasten var stor. Fra å gå på ny saltet fortau til skolen om vinteren, til å gå i 30 cm høy snø gjennom mørk skog på vei til skolebussen. En buss som ikke sjelden havnet i grøfta. Det tok tid å venne seg til alt dette. 

Heldigvis hadde jeg en stor interesse for dyr, derfor ble muligheten for å ha hest utnyttet. Jeg fikk min første hest som ni åring og siden har interessen vokst. Før dette hadde jeg en firehjuling, men ønsket om hest var så stort, at mamma og pappa fant en midlertidig løsning. De kjøpte en leke hestehenger som kunne festes bak firehjulingen, inni hengeren stod en brun plast hest. Min siste ekte hest, hadde jeg i 2019. 

Jeg har alltid vært opptatt av dyrevelferd, så jeg ønsket verken sal eller bitt da jeg red. Hesten skulle kontrolleres med tanker og følelser med respekt. Dette kalles horsemanship og er en alternativ måte og trene hest på. Lek og kontakt med hesten er viktigere enn å kontrollere den i ulike aktiviteter, for å oppnå suksess. Dette var det svært få som holdt på med i Norge, så da sier det seg selv, at det ikke ble mange konkurranser på meg. Jeg koste meg likevel med hestene på turer i skogen og bading i vannet om sommeren. Da jeg var liten, hentet mamma meg noen ganger på bussholdeplassen med ponnien min. Det var stas og flere av klassekameratene mine ville bli med meg hjem å kose hestene.

 

             

 

Vi begynte også oppdrett av chihuahua og blandingsrase mops og vi har siden hatt flere små hunder. Mamma åpnet også egen frisørsalong i den gamle stallen. 

   

               

      

Hurumlandet har gitt meg et unikt liv. Jeg vil derfor fortsette å bo landlig, om jeg en dag flytter herfra. Det har helt klart vært utfordrende å passe inn, så det gav jeg opp ganske fort. På min egen måte skilte jeg meg ut, med løshår, sminke og Japan inspirere klær. Likevel fikk mange gode venner,  jeg fremdeles har kontakt med. Flere av de bor her ute enda. 

Om sommeren er det frodig natur og dyreliv overalt. Vi har stadig rådyr på besøk i hagen og de er ikke en gang redd oss. Jeg tror de vet at vi lar de være i fred. Flere ganger jeg har vært så nære et rådyr, at jeg kunne se alle nyansene i pelsfargen. Skogen rundt oss er magisk. Da jeg var liten lekte jeg mye i skogen og følte jeg var en del av et eventyr. Mosegrodde stener, høye trær, rikt dyreliv og nydelige planter overalt. Det vokser også mye blåbær her. Jeg føler meg levende når jeg er i skogen. Trenger jeg litt tid for meg selv eller litt inspirasjon, er den like utenfor døren. 

 

Jeg elsker livet mitt her, men savner til tider byen. Vi drar ofte på besøk til min oldemor på 98, som fremdeles bor på Nordstrand. Jeg gleder meg over å være tilbake til min første barndomssted, men det er utrolig deilig å komme hjem igjen. Noen trives kanskje best i byen, men jeg har funnet ut gjennom reisen min, at jeg ikke er en av dem. Mye har vært utfordrende, men utrolig lærerikt.

I løpet av mitt liv har jeg har reist mye til utlandet også, det skal jeg fortelle mer om i et annet blogg innlegg.

Gled deg!

 

 

Ønsker du å samarbeide med meg eller trenger en modell? Ikke nøl med å ta kontakt. ? 

Er fokuset ditt, dyr, natur og visdom? Da kommer vi nok ekstra godt overens!

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

 

 

 

 

 

Til mine fantastiske lesere ?

 

Mitt navn er Sanaz Rasouli, jeg er 23 år og etnisk afghaner, men er født og oppvokst i Iran, og nå bosatt i Stavanger, Norge. Jeg har fra en ung alder ønsket å være en deltaker i Miss Norway, men på grunn av min kulturelle bakgrunn har jeg ikke hatt muligheten til dette.
Min barndom har ikke vært den beste og det unner jeg virkelig ingen. Jeg har fra en ung alder opplevd mange situasjoner hvor det var vold, rasisme, trakassering og mye mer, noe som førte til at jeg som 15 åring, fikk nok og flyktet til Norge for å skape en framtid for meg.

Det har tatt meg 23 år for å bli selvsikker i min stemme, og finne den rette motivasjonen. Men som folk sier «bedre sent enn aldri», og nå som jeg har blitt en deltaker i Miss Norway 2023, ønsker jeg å bruke min stemme til å skape forandring og minke rasisme. I tillegg til å være et forbilde for alle jenter og kvinner som tror at de ikke kan følge sine drømmer, på grunn av sin bakgrunn. Jeg ønsker å si til verden om at alle er like og alle bør behandles likt. 

Gleden er for stor til å beskrives, men jeg ønsker å takke alle mine lesere på forhånd, som ble inspirert av min historie, og som bruker sin tid på å støtte meg!

 

 

                                          

                                                     

 

Takk for at du tok tiden innom her!?

 

 

 

I går ble det etterlengtede intervjuet mitt i Fredrikstad Blad publisert. Jeg ble intervjuet torsdag den 17. november. Intervjuet byr på et spennende innblikk i hva Miss Norway er og hvilke verdier den fokuserer på. Intervjuet er fylt av spennende samtale emner. Jeg ble blant annet intervjuet angående hjertesaken min, som handler om jenters rettigheter til utdannelse og hvor viktig det egentlig er. Det ble også snakket om mine interesser og hvilke drømmer jeg har til min fremtid. Her blir det fortalt om høyere studier, musikk og skuespill. Etter at innlegget ble publisert, ble jeg kontaktet av både bekjente og fremmede i nærmiljøet som ville gratulerte meg. Det var helt fantastisk å oppleve at det finnes så mange gode mennesker der ute, og at alle står opp for hverandre. Det er spesielt dette Fredrikstad er skjent for, at vi ikke lar noen gå helt alene foruten, men at vi samarbeider for å fremme hverandre på best mulige måter. Koselig at du leste dette innlegget. Hele intervjuet finner du i linken under! Link til Fredrikstad Blad: https://www.f-b.no/madeleine-18-drommer-om-a-bli-miss-norway-jeg-har-mye-a-by-pa/s/5-59-2783793