La historiefortelleren fortelle deg en historie!
Jeg var 13 år gammel med venner på stranda en varm sommerdag. Vi hadde spilt volleyball i timesvis, så når vi var ferdige bestemte alle seg for å løpe rett ut i vannet for å avkjøle oss. Jeg løp uti vannet og dykket med hodet først. Vi bare lo, lekte i vannet og hadde det bare så gøy. Helt til jeg fikk øye på at det var en av venninnene mine som stod igjen på strandkanten. Jeg ropte etter henne i håp om at hun ville komme etter. Når hun ikke gjorde det, skjønte jeg at det var noe.
Jeg rev meg bort fra gruppen og gikk opp til henne og spurte hva det var. Hun satte seg ned på gresset, oppgitt og fortalte at hun hadde tatt på maskara. Jeg skjønte ikke hva hun mente. Hun fortalte meg videre at det ville komme maskara rennene under øynene hennes hvis hun ble med oss andre i vannet. Jeg kjente jeg ble oppriktig irritert. At hun kunne la det stoppe henne i å ha det kjempegøy med oss andre. At hun var redd for hva de andre måtte tenke om henne med litt maskara under øynene.
Jeg prøvde mitt beste på å overtale henne til å bli med og at ingen bryr seg like mye som man selv tror. Men hun var fast bestemt i avgjørelsen sin. Hun ble ikke med, det var skikkelig trist og det gjorde noe med meg.
Fra da av var jeg klar over hva folk syntes om meg, eller hvordan jeg så ut. Hva folk sa til meg. Aldri igjen ville jeg være så uskyldig og carefree som jeg var den sommer ettermiddagen på stranden med alle klærne mine på, le uten å lure på et eneste sekund om hva noen tilstedeværende syntes om meg.
Den mentaliteten til "Er dette kult?" "Liker de meg?" "Hva synes de om meg?" blir hos oss når vi blir eldre. Hos noen, mer enn andre, og for å være helt ærlig trodde jeg alltid at jeg var en av de "andre". De som ikke brydde seg så mye.
Men sannheten er at vi alle bryr oss litt for mye.
Spesielt med sosiale medier.
Jeg kan ikke engang forestille meg hvor mye tidligere den dagen på stranda ville ha skjedd for meg hvis vi alle hadde mobiltelefoner og Snapchat. Jeg ville sannsynligvis blitt selvbevisst mye mye tidligere.
De siste par årene har jeg hatt en online tilstedeværelse. Det er ingen hemmelighet at internett bare er en online kafeteria, og Instagram er bordet for små slemme jenter. Det er tøft der ute. Men de første par årene jeg var på Instagram, påvirket det meg virkelig ikke. "Presset" som er. Og det mener jeg virkelig! Jeg har aldri, jeg mener ALDRI sjekket mine "likes" eller til og med mitt følgere nummer, og spesielt ikke hvem som fulgte meg. Jeg la ut bilder, og det var morsomt. Det var det. Min verdi, kom ikke fra internett.
Og så, på samme måte som et lite barn blir oppmerksom... ble jeg bevisst igjen. Med sosiale medier blir vi nesten tvunget til å være oppmerksomme. Å være klar over at midjen din ikke er på størrelse med *sett inn navn på på Instagram-modeller her* eller være klar over at huset ditt ikke er så stort og nydelig som *sett inn mamma-bloggernavn her* eller å være klar over at Justin Bieber valgte Hailey Baldwin fremfor deg, du vet? Hvem liker innlegget ditt og hvem ikke. Jeg brydde meg så mye.
I begynnelsen av 2019 reiste jeg som en galing. Jeg la ut like mye innlegg som en hvit jente på Coachella. Jeg dro til Bali, England, Hellas, Tyskland og Polen. Og det var virkelig tiden i mitt liv. Men så mye av det ble brukt til å ta bilder og legge ut bilder, og deretter sjekke på bilder for å se hva folk syntes om bildene, blah blah blah.
Jeg kjøpte hver forhåndsinnstilling jeg trodde ville gjøre bildene mine bedre. Jeg ville bare legge ut innlegg på tider på dagen jeg visste at følgerne mine var mest aktive. Jeg kjøpte antrekk til Instagram-bilder. Jeg ville sjekke hver dag for å se hvem som fulgte meg. Jeg ville sammenligne engasjementet mitt på forskjellige bilder, og jeg ville bli skuffet hvis det var lavere enn før. Det var utmattende.
Og så kom sommeren hvor jeg dro på roadtrip med Aurora, Joakim og Torstein. Bra mennesker. Kule mennesker. Gode venner av meg. Psst, vi skal forresten på ny roadtrip i sommer til Nord-Norge og Lofoten!
Jeg hadde ikke vært hjemme lenger enn et par uker på måneder, men min intense kjærlighet til å reise nektet meg i å gå glipp av denne turen. Og det er noe jeg alltid vil være så takknemlig for at jeg gjorde.
De var også klar over det. Vi tok stadig bilder av hverandre, de kjente til de beste vinklene, eller kamerainnstillinger, kameraendringer, det var som en stor sosial-bildeskapende-maskin.
Denne turen derimot ... var annerledes.
Gutta og Aurora brydde seg ikke om noe av det. De hadde Snapchat ute en gang iblant, og bilder ble tatt innimellom, men det var naturlig. Det var ikke "gå og finn en kul foss til et bilde?" Gir det mening? Det minnet meg om hvordan jeg pleide å reise. Jeg pleide aldri å søke innhold, jeg ville bare ta kule bilder mens de skjedde. Å fange virkelige øyeblikk i stedet for å konstruere dem.
Det var mot slutten av uken, og vi hadde vært ute i solen hele dagen lang. Vi dro ned til stranden, og alle løp i havet. Jeg kjente en klump i halsen. Jeg hadde ikke vært i havet, badet med håret under vann hele uken. Jeg har massevis av hår, så det å bli våt vil bety minst en time med å børste ut mine tugger når det blir tørt igjen, pluss en time i det minste bare for å rense gjennom det. Det er en oppgave i seg selv, og jeg unngikk det for enhver pris på turer. Tørr sjampo var min beste venn. Men hvorfor? For HVA? Jeg tenkte for meg selv. Var det seriøst bare fordi jeg mente jeg så bedre ut med tørt hår? Jeg ble sint på meg selv. Seriøst. Jeg hadde tilbakeblikk til åttende trinn og da venninnen min gråt over ideen om å få håret sitt vått. Hun gikk glipp av et så morsomt minne, et så bekymringsløst øyeblikk fordi hun ikke ville at mascaraen hennes skulle komme under øynene hennes foran søte eldre gutter. Jeg husker at jeg var så irritert over det, men der var jeg, 19 år gammel, nesten i ferd selv med å gå glipp av et morsomt bekymringsløst øyeblikk fordi jeg ikke ønsket å få håret mitt vått.
Jeg ombestemte meg umiddelbart, og løp så fort jeg kunne etter de andre i vannet og dykket med hodet først før jeg engang kunne snakke meg ut av det. og dere.
Jeg holdt tårene tilbake.
Det var en av de beste dagene i livet mitt. Vannet var varmt, det var ikke en eneste sky på himmelen, og jeg var omgitt av noen av de beste menneskene. Seriøst. Perfekt.
Husker du da du var liten, og du bare svømte hele. søren. meg. tiden?? Det var ingenting i verden bedre enn å gå til det lokale bassenget og dykke etter ringer jeg mener kom igjen!! Og når du blir eldre, vil du gå til bassenget og sitte i et rør eller legge deg ut og sole deg eller stikke tærne i. Men når var sist du bare SVØMTE? for moro skyld? Som du gjorde da du var liten?
Det var den dagen for meg. Vi svømte bare. Som om vi var ni år igjen. Vi var ute i vannet i flere timer. Vi ønsket aldri å dra. Jeg husker jeg tenkte for meg selv "Jeg vil være sånn som dette for alltid." Det var bare et øyeblikk, jeg var den åttende klassingen som svømte med alle klærne mine på, uten tanke eller bekymring for hva noen andre syntes om meg. Bevisstheten ble fjernet, og jeg var i min lykkeligste reneste tilstand. Slik tror jeg vi er når vi fjerner presset og forventningene vi får fra sosiale medier. Jeg tror det er da vi er på vårt lykkeligste.
Fra da av bestemte jeg meg for at jeg aldri noen gang ønsket å gå glipp av et øyeblikk eller et minne fordi jeg var bekymret for hva andre syntes om meg. Å være bevisst er bra, men makten kommer fra å være bevisst og bestemme seg for å ikke bry seg.
Mitt syn på sosiale medier endret seg etter den turen. Jeg bruker det åpenbart fortsatt, og faktisk elsker jeg det virkelig. Og jeg tror det er fordi jeg har fjernet presset og forventningene. Jeg har et bedre forhold til det nå. Jeg har til og med akseptert Hailey & Justin. Det er kun kjærlighet det nå. Helt siden den roadtripen har jeg tatt flere bilder med telefonen min, og faktisk vil jeg si at 90% av bildene mine siden da er fra telefonen min. Jeg filtrerer dem ikke for det meste engang. Og selv om det er vakre reisebilder tatt med et profesjonelt kamera, er de autentiske. Jeg søker ikke aktivt innhold. Jeg legger ut et bilde hvis jeg liker antrekket mitt, eller gjorde noe kult den dagen. Jeg legger ut klokken 02.00, jeg legger ut tre ganger om dagen, jeg legger til og med ut ting der jeg gjør narr av meg selv. Poenget er at jeg legger ut hva jeg vil, når jeg vil.
Og vet du hva? Det føles godt. Nesten like godt som å få håret ditt vått.
-Sofie
For samarbeid ta kontakt med meg på min Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Følg meg gjerne på Instagram: @sofiemugaas
listene med oppgaver inne i stallen.Videre har jeg meldt meg opp som frivillig på Viksemarka og fremover skal jeg gå sammen med Elina et par ganger i uken. Hun skal følge meg opp på opplæring på gården.
