Denne datoen har en spesiell betydning for meg. Og den har hatt stor påvirkning på hvilke karrierevalg jeg ønsker å ta, og hvorfor jeg ønsker å kjempe så hardt for hjertesaken min som jeg gjør. Dette innlegget kan være vanskelig å lese, så om du er sensitiv for saker som omhandler psykisk helse og selvmord anbefaler jeg ikke å lese. Av hensyn til familien velger jeg å ikke nevne navn, eller legge ved bilder av han. Så istedenfor velger jeg å kalle han for Noah.
Rundt 17 Mai 2018 fikk jeg en beskjed jeg aldri trodde jeg skulle få. Det startet med at jeg så masse Snapchat mystory hvor folk hadde lagt ut rose emojier, hjerter, lei seg fjes osv. Først tenkte jeg ikke stort over det, men noen timer senere så jeg ett innlegg på Facebook som fikk magen min til å vri seg, hjertet til å stoppe og tankene til å løpe løpsk. En tidligere felles bekjent, men som på den tiden var en felles bekjent av meg og Noah, hadde skrevet ett innlegg hvor han utrykker sine triste følelser over det som har skjedd. Jeg ville ikke tro på det, det var jo midt i Mai, solen skinte, vi hadde lagt planer for sommeren og vi hadde jo nylig møttes og han virket helt fin, han smilte, lo, spøkte og fortalte om hvor bra han hadde det for tiden og at han nylig hadde tatt opp igjen en av favoritthobbyene hans som han lenge hadde vært umotivert til å drive med. Etter jeg hadde fått summet meg litt tok jeg opp telefonen å ringte til moren hans og spurte om det var sant, og jeg har aldri noen gang hørt en så hjerteknuste og sørgelig stemme, og da falt hjertet mitt fra brystet og helt ned i gulvet.
Dette mennesket var min redning da jeg hadde det som aller værst med meg selv, han var våken natt etter natt kun for å snakke med meg, han ga meg klær når jeg trengte nye klær og ikke hadde penger til nye klær, han ga meg en soveplass når enn jeg måtte trenge, mat, og ikke minst en god skulder å gråte på. Han støttet meg og gikk aldri fra min side, og jeg ble så uendelig glad i han på så utrolig kort tid.
Men Noah hadde så mange "mørke" tanker, og han hadde det så vondt med seg selv. Og han fikk ikke tilstrekkelig med hjelp tidsnok, selvom han "kvalifiserte" til å få den hjelpen han egentlig skulle hatt. Og jeg legger mye av skylden på meg selv, fordi jeg visste at et av de klassiske tegnene på at noen er i ferd med å forlate oss, så er de glade, tilfredsstilte og det kan se ut som at livet er en dans på roser for de. Og jeg var kjempe sint lenge på de som gjorde sitt i tiden før tragedien, og på psykisk helsevesen der han bodde for å ikke lytte til han og tilby han hjelp. For han ville jo ha hjelp. Det sa han selv til meg. Han ville bli frisk, han ville bli bedre.
Og denne saken har preget meg på både godt og vondt, men det har gjort at jeg nå vil gjøre alt i min makt for å endre på dette tabubelagte temaet som heter Psykisk helse, og jeg vil og skal utdanne meg til psykolog for å kunne hjelpe ungdom og voksne som står i tøffe livssituasjoner og som har behov for hjelp. Derfor handler min hjertesak om psykisk helse og mobbing. Fordi ingen fortjener å miste nære og kjære de er glade i på denne måten, og absolutt ingen fortjener å ha det så vondt med seg selv, enten på grunn av noen andre eller grunnet tidligere traumer og opplevelser som de ikke får bearbeidet fordi helsetilbudet for psykisk helse er så utrolig dårlig, og hvis man prøver å rope ut om hjelp blir man satt i bås som "mentalt ustabil" og man blir kritisert, dømt, mobbet og sett ned på. Ifølge statistikk er det ca 5-6 mennesker i året som tar livet sitt som resultat av mobbing. og i 2016 rapporterte Folkehelseinstituttet at cirka 63.000 skoleelever mobbes regelmessig, altså på daglig basis. Og seriøse studer har vist at mobbeofre har betydelig økt risiko for depresjon, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det MÅ stoppe og det kommer jeg til å bidra med så langt det går.
Jeg sender alle mine kondolanser og varme tanker til familien til "Noah" og alle pårørende og etterlatte som har opplevd en slik situasjon.
Jeg håper mine tanker, ord og meninger når frem til folk, og vi sammen kan gjøre en endring.
Idag tenkte jeg å snakke om min største inspirasjon innen Misse verdenen, ei som jeg har sett opp til helt siden jeg først oppdaget Missekonkurranser; nemlig Catriona Gray. Hun representerte Filippinene i Miss Universe 2018 og endte opp som vinneren av Miss Universe. Siden den gang har hun fortsatt å inspirere og imponere med sitt arbeid og engasjement for veldedighet og sin hjertesak, og er blitt kjent som en av de mest populære og ikoniske Miss Universe vinnerene gjennom tidene. 
Foto:
