Livet går ikke alltid etter planen. Noen ganger må man stoppe opp og spørre seg selv hva man virkelig ønsker. For meg har den siste tiden vært nettopp slik – fylt med nye valg, mye refleksjon, usikkerhet og litt redsel.
Rett etter videregående startet jeg på lærerstudiet i Volda. Grunnen til at jeg ønsket å bli lærer var egentlig ganske enkel: den lille jenta i meg hadde en drøm om å kunne hjelpe andre og bidra positivt i menneskers liv.
Gjennom studiet har jeg lært utrolig mye – ikke bare faglig, men også om mennesker og om meg selv. Likevel har jeg i løpet av denne perioden kjent på at jeg kanskje ønsker å utforske andre retninger i livet. Akkurat nå står jeg derfor i en fase der jeg prøver å bli bedre kjent med meg selv, samle interessene mine og finne ut hva jeg virkelig brenner for.
Å ta nye valg kan være skummelt. Ikke bare på grunn av tankene man selv har, men også på grunn av frykten for hva andre skal tenke.
Jeg har bestått alle fagene mine på studiet, bortsett fra én matteeksamen. Jeg tok et ekstra år og jobbet hardt for å klare den. Noen ganger går det likevel ikke slik man håper, uansett hvor mye innsats man legger ned.
Da jeg fikk resultatet rundt jul og så at jeg hadde strøket, kom mange tanker på en gang. Jeg var redd for å skuffe menneskene rundt meg, jeg var redd, og jeg hadde skuffet meg selv. Jeg tenkte også på hvordan livet mitt skulle bli videre, siden jeg lenge hadde sett for meg en ganske tydelig plan.
Etter hvert valgte jeg å dele tankene mine med menneskene rundt meg. Det viste seg å være mindre skummelt enn jeg hadde trodd. Mange av dem forstod faktisk hvordan jeg hadde det, og flere hadde også sett at jeg kanskje ikke helt trivdes i den retningen jeg hadde valgt.
Samtidig har skoleveien min ikke alltid vært enkel. Jeg fikk diagnosen dysleksi i VG3, noe som var ganske sent. Mamma hadde allerede fra barneskolen prøvd å få meg testet, men fikk flere ganger høre at det sikkert bare handlet om syn eller andre ting.
Gjennom store deler av skolegangen følte jeg meg derfor ofte mindre flink enn andre. Jeg opplevde at mange rundt meg fikk ting til mye lettere enn meg. Til slutt tok jeg saken i egne hender og ba selv om å bli testet, fordi jeg kjente at noe ikke stemte. Da jeg endelig fikk svaret, og fikk vite at jeg hadde dysleksi, var det både en lettelse og en frustrasjon. Jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan ting kanskje kunne vært annerledes om jeg hadde fått hjelp tidligere.
Opp gjennom årene har jeg også fått høre kommentarer som at jeg kom til å stryke i fag på skolen, eller spørsmål om jeg burde bli lærer når jeg hadde dysleksi. Slike kommentarer kan gjøre noe med selvtilliten. Samtidig valgte jeg å bruke det som motivasjon til å jobbe enda hardere.
Jeg ønsket å bli en lærer som kunne forstå elever som strever, og som kunne vise at det er mulig å få til ting selv om veien dit kan være litt mer krevende.
Selv om jeg nå står i en fase der jeg vurderer nye retninger, har denne reisen lært meg utrolig mye. Den har lært meg at det er viktig å lytte til seg selv og være ærlig om hva som føles riktig.
Livet handler ikke alltid om å følge én bestemt plan. Noen ganger handler det om å stoppe opp, lære, vokse og finne seg selv underveis.
For meg handler denne perioden derfor om utvikling – både personlig og faglig. Om å tørre å prøve nye ting og gå utenfor komfortsonen. Jeg vet fortsatt at jeg ønsker å jobbe med mennesker og gjøre en positiv forskjell i andres liv.
Det er også en av grunnene til at jeg meldte meg på Miss Norway. Konkurransen gir meg en mulighet til å utfordre meg selv, prøve noe nytt og utvikle meg som person. Samtidig gir den meg en plattform til å dele erfaringer og inspirere andre til å tørre å gå sin egen vei.
Jeg tror ikke det finnes én riktig vei i livet. Livet handler om å prøve, feile, lære og prøve igjen. Det viktigste er å være modig nok til å følge den veien som føles riktig for deg.
Klem
Emilie Akslen Sand
