Som veldig ung jente var jeg allerede bevisst på at det er en standard for skjønnhet. Så tidlig som i barneskola var det jenter i klassen som alle guttene synes var fine, og som andre jenter var misunnelig av. Jeg var aldri blant de jentene, fordi jeg var betraktet som rar av de andre barna på grunn av kulturen min. Økonomien hjemme var heller ikke så bra, så familien min hadde ikke råd til å kjøpe fine eller kule klær til meg, og jeg gikk ofte på skolen med klær som jeg hadde fått av andre eller klær fra loppemarkedet. 

Det var også mange som gjorde narr av utseendet mitt. Det var mange som dro øynene sine til en strek og lo av at jeg hadde små øyne og var kinesisk. Dette er jo vanlige ting som barn gjør, men for meg, som var liten, veldig usikker på meg selv og selvbevisst på utseendet mitt, var dette utrolig hardt å ta inn. 

På ungdomsskolen begynte mange jenter å bruke mye sminke. Jeg fikk ikke lov til å bruke sminke, og dette gjorde at jeg ikke følte meg fin eller vakker. Selv når jeg bruke sminke på spesielle anledninger så jeg rar ut fordi jeg ikke visste hvordan man skulle ta på sminke eller hvordan jeg skulle forbedre ansiktstrekkene mine med sminke.

I følge asiatisk kultur var jeg heller ikke en bemerkelsesverdig person. Jeg var veldig mørk i huden, noe som automatisk gjorde at jeg ikke var regnet som fin eller attraktiv, ettersom i asiatiske skjønnhetstandarder er det at jo blekere du er, jo finere du er. Dette fikk jeg da mange kommentarer om av asiatiske venner av familien eller andre familiemedlemmer, noe som er vanlig i asiatisk kultur. Dette er ikke alltid ment på en negativ måte, men som en selvbevisst tenåring tok jeg dette veldig seriøst, og sluttet å gå ut i det hele tatt når det var sol ute. Jeg stengte meg mye inne for å forhindre at jeg ble mørkere og for å hjelpe huden min å lysne. Dette kombinert med at mange hadde gjort narr av utseendet mitt gjennom årene, begynte jeg å hate kulturen min og hate hvordan jeg så ut. Det var ingenting jeg ønsket mer enn å bare være en vanlig, hvit person.

Bilde: hadde lavt selvbilde fordi jeg var mørkere i huden enn andre

Det var først da jeg begynte high school at jeg begynte å eksperimentere med sminke og forskjellige hårfrisyrer, og det var da jeg begynte å tenke at jeg kanskje hadde potensiale til å være ikke stygg. Eksperimenteringen funket ikke alltid så bra. Jeg klippet mitt eget hår noen ganger, brukte billig sminke, og klipte mitt eget hår enda mer. Jeg eksperimenterte mye med forskjellig stiler, og disse funket ikke alltid heller.

 Bilde: eksperimentasjon av frisyrer og stil førte ikke alltid til et bra resultat

Etterhvert begynte jeg å godta at det var greit å være meg. Jeg følte meg ok i min egen kropp. Jeg følte meg aldri pen eller vakker, men jeg godtok min eksistens, noe som var et stort steg for meg. Under denne perioden begynte jeg også å sakte men sikkert finne min egen stil og hvilket type klær og sminke som så bra ut på meg. Etterhvert begynte jeg å få tilbakemelding fra andre at jeg var fin eller vakker, eller at jeg hadde fine klær, noe som jeg ikke hadde opplevd før.

Bilde: begynte å finne min stil

Dette var en stor confidence-boost, og jeg begynte å innse at jeg ikke var stygg, eller kanskje kunne til og med være pen. Jeg begynte å skifte på mitt negative selvbilde og se på meg selv i et positiv lys. 

Plutselig en dag så jeg Miss Norway på facebook timelinet mitt, og jeg fikk en vill tanke: hva hvis jeg meldte meg på? I verste fall blir jeg avslått, men om jeg får komme videre blir dette en fantastisk opplevelse der jeg kan lære mye, og samtidig lære andre mye. En søvnløs natt tok jeg første steget og meldte meg på. Noen dager senere fikk jeg svar at jeg er med i første uttak, og at jeg kan begynne å forberede.

Bilde: Man kan føle seg vakker uten sminke!

Miss Norway er en mulighet for meg å lære mer om meg selv, få nye kunnskaper i forskjellige felter, og skaffe meg venner for livet. Det er en sjanse for meg til å snu på all negativiteten jeg har følt ovenfor meg selv i mange år, og hjelpe andre til å finne seg selv og sin stil. Dette er en mulighet for meg til å endelig være stolt over kulturen min og hvordan jeg ser ut, og også framme asiatisk representasjon i medier. På samme tid vil jeg gripe denne anledningen til å øke bevisstheten på psykisk helse, noe som jeg har slitt med hele livet mitt. Jeg vil vise folk at det er mulig å komme ut som en vakker, selvsikker, moden og suksessfull person uansett hvor vanskelig man har hatt det. Jeg vil være med på å gi håp.

Gleder meg til alle de kule opplevelsene jeg har foran meg, og vi snakkes!

Hugs,

Rebecca <3

Ønsker å følge med på meg og min reise til Miss Norway 2022? Følg meg på sosiale medier!

Instagram

Facebook