Velkommen til min offisielle blogg! 

Hei,

Mitt navn er Celly Jane (22). Venner kaller meg Celly. 

Da jeg våknet opp denne morgenen var en mail om at jeg var med i første uttaket til Miss Norway 2024 det siste jeg hadde forventet å bli møtt av da jeg sjekket telefonen. Jeg husker å ha sett gjentakende reklame på Facebook om Miss konkurransen, men hver gang scrollet jeg bare forbi. Det var en juledag i Italia da jeg så en reklamesnutt for attende gang og på det bestemte meg for å handle. Jeg tenkte "hva har jeg å tape likevel?".

Når jeg hører ordet "skjønnhetsutøver" ser jeg for meg glamorøse modeller med timeglass-fasong, former og et ansikt likt det av en "gudinne". Ikke meg; en halvt Thai kvinne fra regnfulle Bergen som så og si ingen kjenner eller vet hvem er. Jeg hadde sett for meg at i Miss Norway vil man konkurrere mot noen av landets mest glamorøse kvinner, men det som skremte meg mest er det faktum at jeg er en trans kvinne. Med andre ord; jeg var født som gutt. Jeg har visst det siden 5. klasse i barneskolen, men kom ikke ut før i 2016. Bare i februar 2023 begynte jeg på hormoner og i dag brenner fortsatt inne med en stor drøm. Det har ikke alltid vært lett og i dagens samfunn har folk sterke meninger. Derfor føler jeg meg på en måte lettet på samme tid for å få muligheten til å delta i Miss Norway.

Jeg tror "mulighet" er nøkkelordet for min hjertesak er at trans personer og skeive i dette landet skal få større muligheter/et bedre tilbud fra helsesystemet. Jeg tror også at alle har en mulighet uansett hva skulle være. De største hindringene er de man lager selv. Jeg liker å si at man skal være den versjonen av en selv som den 10 år gamle versjon av deg selv vil se opp til og være stolt av. I dette legger jeg at du skal aldri undervurdere deg selv. Vær stolt av den du er og vær den beste versjonen av deg selv. Det er det beste rådet jeg kan gi! Det er så klart lov å være usikker på ting i livet. Jeg er 22 år gammel og har ikke anelse på hvem jeg er, ikke for å nevne hva som vil skje videre i livet, men jeg vet hva jeg står for og i Miss Norway 2024 skal jeg vise dere alle den beste versjonen av meg selv! 

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg!

Foto: Rune Johansen 

Når det snakkes om "trans" er det mange som tenker på biologiske menn som vil bli kvinner, og biologiske kvinner som vil bli menn. Det er imidlertid ikke så enkelt som man skulle tro. Hva vil det si å være trans og hva er det vi transpersoner ikke snakker som? 

Ikke bare trans 

Begrepet "trans" går under kategorien kjønnsdysfori, som betyr at det kjønnet man er født som ikke samsvarer med hva en opplever å være, mentalt. Det er likevel ikke alle som ønsker å gjennomføre kjønnsendrende kirurgi, ha barn osv. For noen holder det å med hormonell behandling, og/eller at vedkommende kun blir talt til med korrekt navn og pronomen (han/henne), for å bli tilfreds. Andre velger å gjennomføre kirurgiske inngrep og øve på stemmebruk for å føle seg mer hjemme i egen kropp og sinn. Ingen personer er like og ikke alle ønsker å motta behandling i like stor grad. Trans er ikke svart på hvitt. 

Trans vs Crossdressing

Trans blir ofte forvekslet med crossdressing da i enkelte tilfeller kan både transpersoner og crossdressere kle seg som motsatt kjønn. Utover dette er det likevel snakk om 2 helt forskjellige kategorier, trans og crossressing har ingen affiliasjon, og jeg skal forklare hvorfor;

Crossdressing er en livsstil og for noen en fetisj, mer som en lek. I motsetning til trans har crossdressere ingen problemer med kjønnsdysfori. De kan skifte mellom kjønnsuttrykk uten problemer. Det er kun snakk om et antrekk og rollespill.

Transpersoner, på den andre siden, kan også skifte mellom kjønnsuttrykk, men dysforien/følelsen av å være utilfreds i egen kropp vil alltid være der, i hvert fall for de som fortsatt er i den kjønnsendrende prosessen. Å være trans er ikke et valg slik crossdressing er. 

Ikke forberedt  

Frem til jeg begynte på hormoner trodde jeg alltid at med behandling får man drømmekroppen etter en viss tid, mens man ikke føler en ting. Jeg var imidlertid ikke forberedt på hvor omfattende hormonell behandling faktisk er og hvordan dette ville endre livet mitt for alltid. Det kan være en fordel at du er innforstått med mulige endringer og risikoer, spesielt før du evt. begynner med denne behandlingen selv: 

Resultatene man oppnår ved hormonell behandling varierer i stor grad og det er mange faktorer som spiller inn. F.eks. slutter hoftene å utvikle seg rundt 25 års alderen, og da har ikke hormoner en effekt på dette området uansett. Genetikk spiller også en stor rolle (jeg har selv opplevd at hormoner har hatt en stor effekt på hofter og at jeg begynner å oppnå ønsket kroppsfasong, men siden jeg er fra Thailand har bryst veksten vært noe skuffende). Ikke sammenlign deg selv med de resultatene andre oppnår. Dine resultater med hormoner er helt individuelle. 

Kroppen reagerer forskjellig på hormonell behandling, fra person til person. Mitt første medikament tok nesten livet av meg bokstavelig talt, og jeg slet med etterdønninger i lang tid etterpå. Dette satte dype spor i meg mentalt, jeg ble virkelig redd. På den andre siden er kjæresten min også en trans kvinne, og hun bruker akkurat dette medikamentet hver dag, uten noen problemer. 

Noe jeg også ikke var forberedt på var humørsvingninger. Da jeg hadde gått på hormoner i et par måneder opplevde jeg mine første humørsvingninger, som følge av hormonell ubalanse. Jeg kan beskrive det som en plutselig sterk og overveldende følelse, akkurat som om en vanlig reaksjon eller følelse blir tusen ganger sterkere enn normalt. Jeg opplevde også å få plutselige følelser eller innvendinger ut av det blå. Fra den verste perioden husker jeg at jeg en gang begynte å skrattle og strigråte samtidig fordi kjæresten min spurte om jeg ville ha et glass vann, og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. (Så mye for et jernteppe). Dette har siden roet seg, men det hender at jeg har sporadiske dager. Slik atferd er helt normalt, og forekommer mest i den første perioden når man begynner på hormoner, men ikke alle opplever humørsvingninger i like stor grad. Kjæresten min, på den andre siden, har vært i hormonell harmoni hele veien. 

Frykten 

Foto: Rune Johansen

I dag er det stordebatt rundt det at trans kvinner kategoriseres som kvinner (som f.eks. i sport og at trans kvinner bruker dame garderober osv.). Selv bruker jeg dame garderoben på treningssenteret og har ikke hatt noen ubehagelig opplevelse så langt. Dette har jeg også tatt opp med ledelsen på det aktuelle senteret, og jeg kjenner flere av de som trener der. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Fra jeg begynte på senteret tok det nesten et halvt år før jeg turde å bruke dame doen (ikke en gang garderoben), og dette var første gang jeg brukte en fasilitet for kvinner noensinne. De som synes det er ubehagelig at trans kvinner personer bruker dame garderober og er redde for sånne som meg, er kanskje ikke klar over at jeg som trans kvinne er mer redd for dem enn de er for meg! I begynnelsen måtte jeg gjøre mitt beste for å skjule at jeg ble nervøs hvis det kom en biologisk kvinne inn i garderoben mens jeg skiftet. Jeg snudde ryggen til for å ikke risikere å bli anklaget for seksuell trakassering hvis jeg så mye som ser på et hårstrå, og tanken på at noen kan finne på å slå meg ned er alltid der. Det er bare i hodet mitt, men frykten er ekte. Fra meg har du ingenting å frykte. Jeg bruker ikke mitt kjønnsuttrykk som en unnskyldning for å oppholde meg rundt andre kvinner. I dag ville jeg følt meg direkte utrygg i en herregarderobe da kroppen min har utviklet seg mye etter at jeg begynte på hormonbehandling. Det er kun snakk om personlig sikkerhet. 

I motsetning til hva noen tror, oppsøker jeg ikke folk for å fortelle dem at det å være hetro er feil og at det gjør meg ubekvem (noe det slettes ikke gjør). Jeg prøver heller ikke å påvirke andre slik at de selv skal bli trans eller utfordre deres egen kjønnsidentitet. Trans er ikke noe man blir, det er noe man er til å begynne med, og det er opp til hver enkelte av oss å finne ut hvilket uttrykk man selv har. Jeg bryr meg ikke om hvilket uttrykk noen har hvis det føles riktig for dem. Dette er ikke min sak likevel. Vi transpersoner blir anklaget for akkurat dette - at vi prøver å påvirke folk (også barn) og stadig dytter vårt kjønnsuttrykk på andre. Det er usaklig til å begynne med, og det kommer alltid fra folk som mangler kunnskap. Du vil aldri høre noe slikt i LGBTQ+ samfunnet. Det er nesten fascinerende hvordan noen kan bli så opphengt i hvordan andre velger å leve deres liv, når man har sitt eget liv å være bekymret for.

Har du noen gang lurt på hvorfor vi ikke feirer "straight pride"? LGBTQ+ har alltid vært en undertrykket minoritetsgruppe. Tenk at før var homoterapi lovlig og frem til 2016 krevde rikshospitalet at trans kvinner som ønsket å skifte kjønn på papir måtte bli tvangskastrert. Jeg skiftet juridisk kjønn bare 3-4 år etter dette, og på den tiden var jeg ikke klar over denne forskriften. På toppen av dette er det i dag mange som har veldig sterke meninger om transpersoner, selv om de ikke kjenner oss engang. Klart vi som er trans er redde, men så har verden også kommet et godt stykke frem.

Jeg, som de fleste transpersoner, ønsker bare å leve et lykkelig liv i fred. Metaforisk sett, å være redd for meg er litt som å være redd for en edderkopp; du kan velge å la meg være i fred, eller så kan du tråkke på meg til tross for at jeg ikke har gjort noen ting mot deg. Dette gjelder også hvis du møter transpersoner i det offentlige. Verden er bare så stor så tenk at i det offentlige må vi prøve å dele det lille området vi har. Det jeg håper på er at vi som mennesker kan respektere hverandre, selv om man ikke skulle forstå eller være enige om alt. Så lite skal til for at verden skal bli litt bedre. Jeg er alltid åpen foe en sivil diskusjon.   

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻ 

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg. Dette vil hjelpe meg i Miss Norway ❤︎

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen.

Finaleuttaket for Miss Norway er konkludert og nå er det offisielt: siden startskuddet gikk i januar har over 100 deltakere meldt seg seg på Miss Norway 2024. Nå har 12 jenter gått videre til finalen som går av stabelen 9.-11. august! Her er årets finalister

Tidlig i januar feiret jeg nyåret i Italia sammen med min kjæreste, Evelynn, og hennes familie. Da jeg våknet neste morgen var jeg med i førsteuttaket til Miss Norway. Det føles helt uvirkelig. Vi er snart halvveis inn i 2024 og når jeg ser tilbake har det skjedd veldig mye!

Gjennom Miss Norway har jeg blitt kjent med meg selv på en helt ny måte, og jeg har også fått et helt nytt inntrykk av hva denne skjønnhetskonkurransen handler om. Jeg har fått lære at egeninnsatsen er stor, jeg har blitt utfordret på ting jeg aldri har gjort før (noe av dette har vært utenfor min komfortsone), og jeg har fått nye verdifulle kunnskaper som jeg vil ta med meg videre i livet. Men det aller beste med å få delta i Miss Norway er alle dere fantastiske mennesker jeg har fått møte og blitt kjent med på veien. Som transkvinne var jeg naturlig nervøs og noe skeptisk til å delta, men siden jeg ble med har jeg bare blitt møtt av positive mennesker med et åpent sinn. Jeg har alltid følt meg inkludert av både deltakere og støttespillere. Som sagt, det at jeg får delta i Miss Norway er ikke bare stort for meg, men det er også betydelig for trans-samfunnet. Dette demonstrerer at selv om vi enda har en lang vei å gå, har verden også kommet et godt stykke frem! Det er så viktig at vi ivaretar den friheten vi har; friheten til å være og elske, ytringsfriheten og de grunnleggende menneskerettighetene. At vi kan lytte til hverandre med et oppriktig ønske om å forstå, og at vi skal kunne respektere hverandre selv om man ikke alltid deler samme syn.   

Jeg ønsker å takke Miss Norway Organisasjonen for å ha gitt meg denne muligheten - jeg har fått så mange verdifulle og innholdsrike opplevelser, jeg har fått kunnskap, utfordringer og en arena der jeg har fått møte så mange fantastiske mennesker som har bygget meg opp, og som jeg håper jeg kan ha betydd noe for selv ♥. 

 Hvis jeg skal gi deg som leser et råd jeg har lært gjennom Miss Norway er det at muligheter vil alltid komme til deg, men en mulighet vil aldri løpe etter deg. Hvis du vil gi endring en sjanse må du selv ta et tak. 

Og et personlig råd fra meg: aldri aksepter verden slik den ser ut til å være. Tør å se verden for hva den kunne ha vært. 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Ved å abonnere på min side blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Følg meg i dag så du aldri går glipp av en oppdatering! Du kan også støtte min blogg ved å legge igjen din stemme. Alt du trenger å gjøre er å gi meg en en stjerne 1-5 på bunnen av hvert blogginnlegg, eller legg igjen en kommentar ❤︎.

Muay Thai selfie. Foto: Privat

Hva er det vanskeligste med styrketrening? Er det å øke vekten på utstyret? Er det å få til en ekstra rep / PR? Er det å finne den posituren man får mest momentum og utbytte av, eller kanskje det er å finne det kostholdet som passer deg best? Alt dette gir mening, men jeg mener det finnes et helt annet svar. Teknikk er enkelt å lære over tid, å gå opp i større vekter er en prosess og diett kan man få skreddersydd av en PT, eller til og med gjennom en app på telefonen! Vi lever i en moderne tid. 

Siden jeg begynte å trene styrke / utholdenhet i april 2023 har jeg lært at det vanskeligste med styrketrening er å være konsistent. Det er vanskelig å gå til gym'en når det verker i kroppen fra gårsdagens økt. Det er vanskelig å følge en streng rutine og vike fra fristelsen av fastfood og annet snacks. Det er vanskelig å ikke leve opp til ens egne forventninger når du tror dette er dagen du vil slå en ny rekord, og det er vanskelig å komme seg ut når dager er grå og man sliter med å komme seg ut av sengen, men det er i disse tidene man trenger å komme seg opp og ut, mer enn noe annet! 

På mitt beste i 2023. Foto Privat

I dag vendte jeg tilbake til min lokale gym etter å ha vært borte siden 1. mai. Før da var mitt siste besøk på senteret 25. mars! Tiden har gått så utrolig fort og jeg innså det ikke før nå, men det er ikke alt - kondisjon er noe av det første som forfaller med tiden. I det siste har livet bydd på utfordringer og jeg har slitt med depresjon. Det var en tid jeg ikke en gang orket å lage mat selv så jeg tilfredstilte apetitten med chips, gele, fastfood, sushi og alkoholfritt. "Var det godt nok for Gud var det godt nok for meg", tenkte jeg.

På én dag merker du ingen forskjell, men over tid vil denne livsstilen få store konsekvenser - noe jeg merket da jeg kom tilbake til senteret.

For kontekst; da jeg var på mitt beste i 2023 kunne jeg gjøre squats med en vekt på maks 90 kg (inkludert vekt stang på 20 kg). I dag prøvde jeg 40 kg og med en gang kjente jeg beina gi etter straks jeg løftet stangen. Det var pinlig så jeg ga opp ganske fort. Mitt neste forsøk var intervall sprint på 4 minutter, 4 intervaller, med en hastighet på 13 (tall far 2023). Men det tok ikke mer enn 2 minutter før jeg fikk hold / sting og måtte bruke nød-stopp knappen. Det var et skikkelig nederlag, det føltes som jeg aldri har løpt i hele mitt liv. Jeg er imidlertid ikke en person som gir opp lett, så jeg reduserte hastigheten til 12 og løp for harde livet. Når jeg løper på den måten er det høy puls, blodet suser i ørene og det verker i lungene, men alt dette drukner i mine egne tanker. Alt som gjør meg vondt og fortvilet, ting jeg angrer på, ikke gjorde godt nok og mål som ser ut til å være en evighet unna. I den forstand bruker jeg mine egne demoner som "drivstoff" for å komme i mål. Det er ikke meningen at det skal være gøy, men følelsen av eufori man oppnår i det øyeblikket man fullfører siste rep, er noe helt spesielt.  

Foto: ELin H.

Det er mitt svar; det vanskeligste med styrketrening er å finne din indre styrke. Vedlikehold og evnen til å holde ut når den eneste løsningen man ser er å gi opp, er like krevende som styrketrening i seg selv.

Hva mener du er det vanskeligste med styrketrening / gym, og har du hatt en opplevelse innen trening som du ønsker å dele med resten av oss? ♥ 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Hei alle sammen ❤︎! 

På lørdag var jeg på beauty camp sammen med samtlige Miss Norway finalister, på Teknologihuset - Rebel (Oslo). For meg var dette en svært hektisk dag som starter allered kl 03:50. Etter å sminket meg opp og fått i meg en enkel frokost, bar turen til Flesland, i Bergensregnet. Til tross for uværet opplevde jeg minimal turbulens, og det var til og med sol over skyene. Problemene startet først nede på bakken da jeg kjøpte en togbillett og oppdaget at jeg var helt alene på perrongen. Det viste seg at jernbanen var under vedlikehold og alle tog fra Gardemoen var kansellert frem til midnatt! Etter å ha tatt en runde på flyplassen fant jeg en buss som gikk direkte til Oslo S, og heldigvis aksepterte selskapet togbilletten min. På bussen grugledet jeg meg masse, ikke lite takketvære tidspresset. Jeg er heller ikke veldig kjent i Oslo så jeg stresser nesten alltid med offentlig transport. Da jeg kom frem til Oslo S innså jeg at jeg ville ikke komme frem i tide. For å komme til Rebel måtte jeg ta toget fra Oslo S til Nasjonaltheateret, og derfar spasere - og Beauty Camp startet hvert øyeblikk! Jeg er aldri sent ute ellers, så i panikk fikk jeg øye på en flokk med taxier og bestemte meg for å hoppe inn i den som så billigst ut. Taxien fikk meg til Rebel på under 10 minutter, takket være lite trafikk og mange grønne lys. Av en eller annen grunn ville ikke kortet mitt lystre da jeg skulle betale, men i Oslo tar de Vipps. Det endte med at jeg ankom Beauty camp i slutten av innledningen, jeg hadde ikke gått glipp av noe kritisk informasjon (takk og lov).

Undervisning med Klara Szalai. 

Trans pride flagget blir et sjal under catwalk.

Under Beauty camp ble det mye drilling av koreografi på scenen. Catwalk er som sagt en stor del av finalen og i år er ikke et unntak! Vår coach Klara Szalai er svært dyktig og hun holder et godt øye med alle finalistene. Etter en stund fikk jeg ganske såre føtter (stiletter var ikke designet med komfort i hovedfokus), men i gjengled fikk jeg råd, positiv kritikk og stemningen var like god som sist, om ikke bedre! 

Til stede var også Julie Marie Tollefsen (Miss Norway 2023) og Knut Yrvin (pressesjef og fungerende daglig lederfor Miss Norway Organisasjonen) som både observerte og bidro under Beauty camp. Julie demonstrerte diverse catwalk teknikker og mønstre, mens Knut Yrvin fotograferte oss finalister under aktivitetene. Vi ble også intervjuet individuelt av Kaja Kojan (Miss Universe Norway 2017) og Celine Herregården (Miss World Norway 2017), som var sykt spennende! Jeg ble stilt mage interessante spørsmål og jeg følte at jeg ble tatt svært godt imot ❤︎.

Overekkelse av finalist sash.

Jeg er side om side med Julie Marie Tollefsen.

Sist, men ikke minst ble alle finalistene tildelt en finale sash av Julie Marie Tollefsen selv, som både var et stort øyeblikk og en stor ære. Å se mitt eget navn sammen med Miss Norway logoen føles helt uvirkelig, på en god måte. Da jeg skrev mitt første blogginnlegg tilbake i januar trodde jeg aldri jeg ville komme så langt som jeg har gjort. I pausen gikk jeg meg litt vill i Rebel, men rett som det var støttet jeg Julie som også var på vei til resten av Missene. Vi slo følge og etter en liten innendørs safari satte vi oss ned i en innendørs hage, i øverste etasje, og slo av en prat. Jeg fortalte Julie hvor jeg kommer fra og hvordan jeg endte opp i Miss Norway konkurransen til å begynne med. Julie ga meg en historie om henne selv og hun stilte meg flere spørsmål mens vi satt der. Jeg føler at Julie både bryr seg og er en forståelsesfull kvinne som jeg beundrer og ser opp til, både som Miss Norway og som person. Det er heller ikke hver dag man får sjansen til å sitte ansikt til ansikt med Miss Norway - dette minner meg fjernt om en opplevelse jeg hadde i Mars 2023. Endelig kom Knut Yrvin med resten av finalistene i hælene og vi avsluttet dagen med en eksklusiv photoshoot av oss finalister, sammen med Julie og Klara.  

Dagen min var imidlertid ikke over enda. Da jeg var ferdig med å bli fotografert var klokken mer enn jeg hadde trodd! I regnet skyndet jeg meg til Nasjonaltheateret - jeg hadde ikke en gang tid til å skifte etter photoshooten. Toget tok meg ikke lengre enn til Oslo S, så igjen ble det buss for tog, som kom bare en time før fløyet mitt gikk til Bergen! Jeg kunne bare krysse fingrene for at bussen kom frem i tide da dette var absolutt siste fly som gikk til Bergen. Da boarding startet var bussen enda på motorveien, men jeg fikk melding om at flyet var 15 minutter forsinket, og det var det som reddet meg. Fremme på Gardemoen kastet jeg ikke bort et sekund på å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen der det var lang kø, men det var bevegelse. Heldigvis slapp jeg tilfeldig kontroll, men da jeg var gjennom stod det på info skjermen at gaten min holdt på å stenge! For å gi et perspektiv er sikkerhetskontrollen like foran gate A2 og A4. Min gate var A24, som ligger helt i den vestlige enden av Gardemoen. Jeg har ikke løpt så fort siden sist jeg var på treningsenteret, og der og da kom de timene jeg har brukt på tredemøllen virkelig til nytte! Som tilskuer kan du se for deg en Misse i rosa, baby blått og hvitt, som kommer springende gjennom vestre terminal, med sash og et trans pride flagg som flagrer bak ryggsekken? Usannsynlig, men det var akkurat det samtlige reisende fikk vitne på Gardemoen i 20:30 tiden, lørdag kveld. Jeg var blant de siste som gikk ombord på flyet og det var først da jeg sank sammen i setet at jeg endelig kunne slappe av.

For et eventyr! Nå kan jeg nyte en lang sommerferie i Kristiansand og jeg kan ikke vente til neste tur til Oslo, som er den store finalen ❤︎!   

Verdens beste gjeng ❤︎!

[Alle bildene er tatt av Knut Yrvin].

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

       Foto: Knut Yrvin

Illustrert FOMO. Foto: Privat

I dag lever vi i en verden der man kan kan bestille take away på timen og følge med på nyheter fra hvor som helst i verden, kun med hjelp av mobiltelefonen. Mange tar for gitt friheten til å kunne ringe en venn når som helst, like venners innlegg på Instagram og streame filmer på nett, men hvor fri er man egentlig? Når jeg gikk på barneskolen hadde jeg en liten rød flipp - telefon med et spill hvor man er en slange. Målet var å spise epler mens man navigerte rundt på skjermen. Spiste man et eple ble slangen lengre og hvis slangen kolliderte med seg selv startet spillet på nytt. Utover dette hadde jeg bare muligheten til å sende SMS og ringe, telefonen brukte jeg lite. I dag er mange telefoner langt mer avanserte og sosiale medier kommer med helt andre betingelser og vilkår.

Privatliv 

er noe man gjerne holder for seg selv, om man ikke diskuterer dette med venner eller kjæresten, skjermet fra offentligheten. Det er lett å tenke at man også er trygg på mobiltelefonen når alt er kryptert og beskyttet bak ditt eget fingeravtrykk, men så feil kan man ta. Cookies / informasjonskapsler dukker opp hele tiden og mange bryr seg ikke om dette. Kanskje du iblant bare har akseptert dem uten å lese gjennom betingelsene som ofte er på mange sider. Mye av dette er bare støy og kan være kjedelig å se gjennom, men om du bare aksepterer betingelsene blindt kan du risikere å gi samtykke til noe du ellers aldri hadde gjort! Kunstig intelligens (AI) følger med på alt du gjør og publiserer. Alt du gjør på nett kan spores, og det er en sannhet i dette utsagnet. Jeg har selv opplevd å ha funnet gamle bilder og en kampanje jeg startet for mange år siden, på nett, bare ved å søke på mitt eget navn - og det er langt fra det verste som kan skje! Å legge ut et bilde ute av kontekst kan være gøy i det øyeblikket, men når det samme bildet dukker opp mange år senere, publisert av en helt fremmed, blir det en helt annen situasjon. Det kan være veldig ubehagelig å miste kontroll på personlig data, og det skal så lite til! Du trenger ikke å bli hacket, andre kan utnytte ting du har sagt og gjort i fortiden, og det kan være hvem som helst. Det å kunne være anonym på nett har fordeler og ulemper på samme tid (dette gjelder ikke bare privat data og sensitive opplysninger. Ta f.eks. nettmobbing). 

Illustrasjon fra Google i det jeg skriver dette blogginnlegget.

Ved å søke på meg selv finner jeg med en gang bilder fra mitt presseoppslag (EAvis), at jeg er med i en cosplay gruppe på FaceBook og et lys jeg la igjen i en online dødsannonse for noen jeg kjente m.m. Alt du legger ut på nett kan teknisk sett spores og ikke alt kan være like lett å fjerne når det først er ute! Tenk deg nøye om før du publiserer noe som helst.

FOMO

er frykten for å gå glipp av det som skjer rundt deg, at du misliker tanken på at andre har det gøy uten at du er til stede. FOMO rammer nesten alle sammen og mange legger ikke merke til det. Har du noen gang surfet på telefonen mens du bare venter på at noen skal like et av dine innlegg på sosiale medier, ringe deg eller følger du nøye med på hva / hvor / når dine venner legger ut storier? Dette er FOMO. Man blir opphengt i hva som skjer i den digitale verden og glemmer alt annet.

På det innledende bildet ser du et soleklart eksempel på FOMO. Jeg sitter på restaurant med Evelynn og et bekjent par, i Brussel. Mens Evelynn og mannen går for å hente maten sitter jeg og kjæresten igjen ved bordet. Jeg kan ikke huske hva jeg holdt på med på telefonen, men det ser ut til å ha oppslukt meg fullstendig. Når jeg ser dette bildet i dag tenker jeg det var flaut og jeg skulle selvfølgelig ha snakket med jenten til de andre kom tilbake. Selv om ingen skade har skjedd og alle parter er i dag på god fote, er dette ingen god presentasjon av meg som person, eller hvem som helst for den saks skyld! Det handler om å forebygge FOMO og vise respekt for de som er til stede i en sosial situasjon.

  Foto: Evelynn

FOMO er en avhengighet og sosiale medier er årsaken. Det hjelper også lite når store deler av verden er digital, inkludert bank konto og betalingsmetoder. I dag blir vi nesten hjelpeløse uten telefonen, men det er også svært viktig at man ikke glemmer verden utenfor. Jeg oppfordrer alle til å legge vekk telefonen litt oftere og leve i øyeblikket. Ikke ha telefonen ved bordet, og ha den i flymodus når du sover. Det er så lett for at den blir en distraksjon og den tiden du bruker på nett får du aldri tilbake i den virkelige verden!

Dette bildet er kun en illustrasjon og et underholdningsbidrag til dette blogginnlegget.  

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

 Foto: Evelynn