Fotograf: Roger Myrland Hår: Cutshim - Jorun Mandt Johnsen (Spons)

Empowering

Jeg var redd det skulle føles sårbart å levere bikini bilder. Det føles på mange måter mye mer eksponerende enn å levere bilder av seg selv i fine kjoler og treningsklær. 

Men så har jeg sett på masse catwalk fra Miss Universe... og det er alt annet enn sårbart. Det handler om styrke, eleganse og selvtillit. Det er ikke kropp som skal i fokus. Det er deg. Hvordan du bærer deg selv. Hvordan du fremhever dine styrker. Med bevegelser og utstråling.

Men selvsikker femininitet kan bli misforstått. Jeg har ofte blitt stemplet som for "jentete", og med det at min femininitet var noe overfladisk. 

Jeg håper derfor at jeg en dag for sjansen til å gå bikini runden på catwalken. Jeg ønsker å vise at jeg feirer min femininitet, på grunn av stolthet, sikkerhet og glede over det å være en kvinne, ikke usikkerhet og ønske om å imponere andre, med utseendet og kropp. 

Men jeg har ikke alltid vært så selvsikker. Det har tatt tid og masse selvkjærlighet. Jeg har gått fra å ikke ta et eneste bilde på et helt år til nå et par år senere posere foran kameraet hele tiden, ikke bare det, men jeg elsker det og! 

Mine tips til å omfavne seg selv:

Fotograf: Roger Myrland Hår: Cutshim - Jorun Mandt Johnsen (Spons)

♥ Kle deg som deg! Ikke kle deg som det er forventet av deg, kle deg i klær som som du elsker! Finn dine farger, klesstiler og siluetter. Du er ikke ment til å se ut som alle andre, du er ment til å se ut som deg. Når jeg sluttet å prøve å holde tilbake med stilen min, er da jeg endelig begynte å føle meg som meg selv. Klær er alt annet enn overfladisk. Det  er selvuttrykk. 

♥ Omfavn dine naturlige egenskaper. Fordi du er vakker allerede, akkurat som du er. Altså jeg elsker vippe extensions, hårfarge og self-tan masse. Så hvis du elsker det like mye som meg, men likevel ønsker å prøve å finne mer tilbake til naturlig. Start å omfavn en av dine naturlige egenskaper. For tiden omfavner jeg at jeg har veldig lys hud. Jeg har alltid tatt spray-tan og selvbruning, så at jeg nå har tatt massevis av bikini bilder uten er ganske stort for meg. 

♥ Når alt kommer til alt. Er det faktisk utstråling som er det viktigste. Hvordan du presenterer deg selv er hvordan du syntes. Så hvis du ønsker å syntes, start med selvkjærlighet på innsiden. 

Så kanskje det handler mer om å fremheve hva man har, enn hva man ikke har? Det er en av tingene jeg har lært ved å posere i bikini. 

Nå gleder jeg meg masse til å ta bikini bilder ute!

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

... er en yngre utgave av deg selv.

Jeg viste mamma litt catwalk her om dagen, og hun sa "Herlighet, du er fortsatt Synne 5 år". Og jeg ble utrolig glad når hun sa det, fordi jeg tok det som et tegn at jeg er på riktig vei. Nettopp på grunn av at jeg har en sterk tro på at man lever et lykkeligere liv om man gjør de tingene man drømte om når man var barn. Før man ble mer fornuftig enn modig, og drømmene ble mindre realistiske.

For er det noen som ikke hadde vært i tvil om at hun kunne gå catwalk eller få til det hun ville, var det meg som barn. Jeg trodde faktisk at jeg var en prinsesse. Jeg er utrolig takknemlig for å hatt en mor som konstant heiet på meg, og fortalte meg at jeg kunne bli det jeg ville, om så det var statsminister, astronaut eller modell. 

Faktisk drømte jeg alltid om Misse konkurranser da jeg var yngre, fulgte både Miss Universe og Frøken Norge, så tror virkelig mitt yngre selv, hadde vært utrolig fornøyd med alt jeg har fått til i det siste. Uansett hvordan det går.

Så jeg anbefaler å gå etter drømmene du hadde når du var barn. Det er helbreder litt av realismen og skuffelsen man naturligvis har opplevd i livet. Man føler seg mer kreativ, glad og motivert. Fordi det er dine drømmer, ikke hva du føler er forventet av deg.

Kanskje du skal gjøre noe du elsket da du var liten i påsken, bygge lego, tegne eller bare være litt mer deg selv. Ønsker alle en god påske!♥

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Fotograf: Tom Ivar Arntsen

Kunsten av å gjenoppfinne seg selv

Jeg leste et sitat av Sylvia Plath om et fikentre, og jeg har aldri klart å slutte å tenke på det. Hun beskriver hvordan livet hennes forgrener seg foran henne, og på hver gren henger det en versjon av hvem hun kan bli. En er kjærlighet, en er karriere, en er frihet, en er alt hun kunne blitt, og mens hun sitter der og prøver å velge, begynner fikenene å råtne og falle av. Ikke fordi hun valgte feil, men fordi hun ikke klarte å velge i det hele tatt.

Det er så mange valg i livet.

«Jeg kan aldri lese alle bøkene jeg vil. Jeg kan aldri være alle menneskene jeg vil være og leve alle livene jeg vil leve. Jeg kan aldri lære meg alle ferdighetene jeg ønsker. Og hvorfor vil jeg det? Jeg vil leve og kjenne alle nyanser, toner og variasjoner av mental og fysisk erfaring som er mulig i livet. Og jeg er fryktelig begrenset.»
-Sylvia Plath

Jeg har alltid følt meg veldig begrenset i at jeg ikke kan være alle utgavene av meg selv jeg ønsker. Og det kan tidvis være paralyserende og klaustrofobisk.  

Jeg føler på en eksistensiell trangsynthet, at livet tvinger meg inn i en versjon av meg selv, mens alle de andre potensielle livene mine forblir ulevde. Innelåst i en identitet. Tanken på alt jeg aldri vil rekke å lære eller de menneskene jeg aldri vil rekke å bli, gjør at rollen min føles som en trang. Derfor blir livet jeg lever og identiteten jeg har så ekstremt viktig å få mest mulig ut av. Oppnå mest mulig, føle mest mulig, lære mest mulig. Og det i seg selv er også paralyserende. For da lever man ikke for øyeblikket. Man ender opp å styre livet som at alle elementene er spillbrikker.

Men kanskje det er bra at vi bare har dette livet?

For da har vi også øyeblikket. For øyeblikket skjedde da, den ene gangen. Du kan ikke gjenskape det, om så du prøvde. Det kan være likt, men ikke det samme.

For desto viktigere er det å gjenoppfinne seg selv. Å gjenoppfinne seg selv er å nekte å la seg begrense av gårsdagens versjon. Det handler om å forstå at identitet ikke er et fengsel, men et flytende landskap. Ved å tørre å dekonstruere det som har vært, gir vi oss selv tillatelse til å lære det vi trodde var for sent og bli den vi trodde var umulig.

Og det er hundre ganger mer tilfredsstillende enn å ha alt.

Jeg pleier å si jeg er styrt av månen. Akkurat som den, krever jeg rom til å vokse, minke og tidvis forsvinne helt, bare for å kunne fødes på ny i en annen form. Gjenoppfinnelse er ikke å miste seg selv, det er å fullføre en sirkel. 

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Fotograf: Roger Myrland

The Silver Linings Playbook

Gratulerer med Bipolardagen til alle som er berørt. Både til pårørende og dere som har lidelsen selv. ♥

I dag har dagen kommet, som jeg har forberedt meg til i noen uker nå. Jeg visste at jeg ønsket å gjøre noe spesielt, slik at hjertesaken min fikk synlighet. Jeg har derfor jobbet litt med presse en stund og spilt inn en rekke forskjellige ting (Kommer snart!).

Jeg visste at jeg ønsket meg en nasjonal sak og har derfor blitt intervjuet av Dagbladet. 

Du kan lese saken her ♥

Og hva jeg har lært de siste ukene er enormt. Menneskene jeg har møtt og støtten jeg har fått. Vil jeg aldri glemme. Så til dere som har hjulpet meg hit, tusen takk. ♥ Spesielt til de som har hjulpet meg med kommunikasjon. For takket være dere, har min historie blitt fortalt korrekt, uten stigmaer og fordommer. Som var målet mitt. For min sak er ingen trist historie, det er en historie om hardt arbeid.

Hadde aldri sett for meg at å være med i Miss Norway kom til å lære meg så mye. Jeg er så takknemlig for alt jeg har fått oppleve så langt. 

En silver lining er en positiv side ved en ellers vanskelig, trist eller ubehagelig situasjon. Og livet er fullt av dem.

I min mest vanskeligste tid var motivasjonen hele tiden, du skal se Taylor Swift på The Eras Tour! Hadde jeg ikke vært på The Eras Tour. Hadde jeg aldri skrevet masteroppgaven min om identifikasjon med Taylor Swift. Hadde jeg aldri skrevet masteroppgaven min hadde jeg aldri hatt behov for å gjøre noe nytt. Hadde jeg ikke hatt behov for å gjøre noe nytt hadde jeg aldri blitt med i Miss Norway eller blitt frivillig i Bipolarforeningen. Jeg var faktisk hele tiden, eksakt hvor jeg var ment å være.

Og Bipolarforeningen og Miss Norway har gitt meg enorm verdi. Jeg har fått en sterk tro på min egen verdi og stemme. 

All avvisning og motstand, viste meg bare veien faktisk.

Så om livet er tøft eller om du er i en vanskelig situasjon, kanskje du er ment å oppleve det, for at du skal bli hvem du er ment å være. Uansett hvor hardt der virker i øyeblikket. "Det er skjebnen", som min mormor ville sagt. Kanskje hun hadde rett hele tiden.

Det er alltid en silver lining, du må kanskje bare se etter den. ♥

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Fotograf: Roger Myrland

Catwalk søndager

Jeg elsker å ha noe spesifikt å trene på, så å trene på catwalk gir meg så mye glede. Fordi teknikk, detaljer og terping foran speilet er så gøy. 

Forrige uke strippet jeg bort alt av mine bevegelser, fjernet min latin kraft og jobbet med å holde kroppen stabil. Men det var fremdeles noe som ikke stemte for meg.

Kanskje det bare var unaturlig å se meg selv gå?

Uansett da er det bare mer øving. Foran speilet.

Nå jobber jeg mot å trene for å bli sterkere. Sterkere i hele kroppen, men med et fokus på kjernemusklaturen, fordi all bevegelse kommer fra senteret. For å få best mulig holdning.

Jeg har følt meg litt svak i det siste. Har ikke greid å være så konsistent som jeg har pleid å være denne vinteren. Så fokuset fremover blir å styrke kroppen igjen. Med nok næring og trening. 

På dagens catwalk trening introduserte jeg faktisk litt hofter i gangen min igjen. Og da føltes det med en gang mer riktig.

Men når det kommer til å trene og lære seg noe, er jeg en perfeksjonist og superkritisk til meg selv. 

Så tror cluet fremover blir å være konsistent. Følge planen, trene og holde meg positiv. Og være litt snillere mot meg selv. For jeg har ikke gjort dette før. Det er ingen poeng i å trene på catwalk, hvis jeg ikke føler meg selvsikker når jeg går.

Så sjekk ut min andre TikTok i "Bli god på catwalk" serien min ♥ !

Neste uke vil jeg trene litt på utstrålingen og mer avansert teknikk.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Fotograf: Eva Johnston

Skam, skam, skam, og mer skam

I morgen er den internasjonale merkedagen for bipolar lidelse, og jeg ønsker å starte markeringen ved å snakke om noe som er utrolig viktig for meg. Å ikke gi opp på seg selv.

Fordi i oktober 2022 forandret livet mitt seg fullstendig. Det var som en bryter ble skrudd på i hodet mitt. Tankene stoppet ikke. Jeg greide ikke å slappe av lenger. Jeg sluttet å høre meg selv. 

Den første tingen jeg selv merket, var at jeg greide å tenke to tanker i hoder samtidig. Nei, ikke tenke to tanker. Jeg hørte to stemmer i hodet samtidig.

Men det skremte meg ikke, fordi jeg følte meg mye mer levende. Jeg hadde ikke kjent sånn kreativitet, lidenskap, drivkraft, noensinne. Det føltes fantastisk.

Jeg kunne sitte i timevis å skrive og undersøke emner jeg nå fant utrolig interessante. Jeg har aldri noensinne lest så mange sakprosa bøker, til tross for at konsentrasjon var ikke eksisterende.

Jeg kunne ikke fokusere fem sekunder frem engang. Jo mindre det var noe som absolutt oppslukte meg. Tankene mine spiste meg levende.

Så gikk høyt, høyere. Jeg undersøkte ikke lenger bare ting jeg fant interessante eller skrev det som skulle bli mine best selgende romaner. Jeg ble ukritisk.

Det var da familien min begynte å merke noe var galt. Det kom fem pakker på døra, hver eneste dag. Hele november og desember. Men det var også da jeg begynte å isolere meg fra de. For jeg ble bare sur av alt de sa. Ikke bare sur, sinne som gikk langt utover noe jeg noensinne har følt. Og det var her det begynte å hope seg opp med ting, som skulle drukne meg i skam senere.

Og det stoppet ikke.

I 2023 og 2024 hadde jeg ikke en eneste dag der jeg ikke svingte mellom mani, hypomani og depresjon. Til og med blandede episoder.

Hjernen min skrek. Jeg var fullstendig utslitt. Selv om motoren min bare sa gå, gå, gå. Jeg greide ikke å stoppe.

Vendepunktet mitt var min siste maniske/hypomaniske episode. For i depresjonen som etterfulgte måtte jeg ta oppgjøret med skammen. Istendenfor å la hodet gå opp igjen, satt jeg med følelsene. Selv om de var smertefulle.

Jeg ble nødt til å skrive ferdig masteroppgaven min, som jeg egentlig skulle ha skrevet året før. Jeg startet oppgaven utrolig deprimert, men i juni når jeg leverte den fant jeg styrken min.

Hvordan?
Jeg sluttet å se bakover, jeg så fremover. På tingene jeg ønsket å få til, og livet jeg ønsket å bygge. Og siden har jeg ikke sett bakover.

Fordi jeg kunne aldri noe for at jeg ble manisk. Det endret meg fullstendig som person. Det gjorde meg viljesterk. Kreativ. Modig. Ingenting jeg ville endret på nå. Men det er også det mest smertefulle jeg har vært gjennom. Jeg kommer til å leve med permanente arr resten av livet. Jeg må kjempe hver eneste dag, for å holde meg frisk. Og den kognitive funksjonen min, er ikke det den en gang var. Som faktisk er det vanskeligste nå.

Men jeg nekter å gi opp. Jeg ønsker å bruke smerten min til å skape noe.

Så om du lever med skam for noe du har gjort i en manisk episode. Du er ikke alene. Men vi kommer aldri til å bli friske, hvis vi ikke aksepterer det.

Livet ditt vil endre seg, men det kan være bra og.

Jeg ønsker derfor mitt ettermæle med min åpenhet, skal gjøre at flere kan se at man kan bygge livet sitt opp igjen, selv om man føler man har absolutt null grunnlag for det.

Det var ingenting som tilsa at jenta som sendte kjærlighetsbrev, shoppet vilt rundt og danset på bordet, skulle bli den jeg er i dag. Jeg gikk fra å hele ungdommen ha dype depresjoner, små hypomanier, til STORE oppturer, til sinnsykt raske svigninger, til å bli en kvinne jeg i dag er stolt av.

Fordi du har ikke mistet deg selv så mye som du tror. Verdien din, kjærligheten din og moralen din, den er fortsatt der. Du har bare mistet deg selv i oversettelsen av intense følelser.

Du er ikke alene. Det er hjelp å få. Det finnes mennesker som forstår. Det finnes en plass for deg.

Hvis du har spørsmål angående bipolar lidelse kan du ringe Bipolarlinjen på 21 99 65 00. De holder åpent 18–20 hver mandag, onsdag og torsdag. Ingen temaer er for store, eller for små.

Du kan lese mer om Bipolarforeningen og deres tilbud her ♥

Og det er bare å stille meg spørsmål, så kan jeg dele fra mine erfaringer. For det er bra å stille spørsmålene. Det slik vi øker kunnskapen, og minsker fordommene.

“I took a deep breath and listened to the old brag of my heart. I am, I am, I am.”

- Sylvia Plath, Glassklokken

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min?