Jeg er oppvokst med verdens beste storesøster, og to foreldre som har elsket meg ekstremt masse. Men påska i 2009 endret ting seg for vår lille familie. Min storesøster ble veldig syk, og de neste årene var preget av sykehusinnleggelser, og mye angst og usikkerhet for oss alle. Ingen leger kunne svare oss på hva som var "galt" med henne.
Fem år tok det før vi fikk noen konkrete svar på hva som foregikk i kroppen til storesøstera mi. Hun fikk påvist endometriose i 2013, og selvom det var en lettelse å få en diagnose så stod vi igjen med mange spørsmål. De første årene så var min søster innlagt over 300 døgn på sykehus. Døgn preget av smerte, usikkerhet og fortvilelse.
Selv etter min storesøster fikk en diagnose ble hun møtt av leger som dessverre ikke hadde nok kunnskap om sykdommen. Dette er ikke ok. Vi bor i ett av verdens «beste land», og med tanke på hvor mange som rammes av endometriose er det helt på trynet hvor få leger som kan nok om sykdommen. Kanskje ikke ok å si, men hadde sykdommen rammet i hovedsak menn hadde vi nok aldri stått i denne situasjonen.
I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få stilt diagnosen. Mange av symptomene er typiske, men diffuse, og derfor får en ofte en rekke feildiagnoser. Symptomer ved endometriose er vanlig blant resten av den kvinnelige befolkning, og grensen mellom hva som er normalt og ikke normalt når det kommer til smerter er derfor flytende. Noen av symptomene, som for eksempel fatigue (utmattelse) og sterke smerter ses også ved andre tilstander. Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg har PTSD relatert til forløpet rundt sykdommen til min søster. Og tanken på at det kunne vært avverget dersom helsepersonell bare hadde fått bedre opplæring om kvinnehelse er vond.
© Maria Eide-Kvalvaag
Årsakene til endometriose er enda ikke helt kartlagt. Det er syv ganger så sannsynlig å få sykdommen dersom mor eller søster har endometriose. Og for litt siden fikk jeg beskjeden jeg håpet jeg aldri skulle få; de mistenker at jeg også har endometriose.
De siste ukene mine har vært preget av sterke smerter, uregelmessige blødninger, smerter ved vannlating, kvalme og fatigue. Vært på legevakta to runder, og fikk heldigvis hjelp relativt fort. Framover skal jeg utredes videre, hadde gynekologtime idag hvor de så tydelig grunnlag for å henvise med til lapraskopi. Jeg er spent på om jeg får påvist endometriose eller om smertene kan komme av noe annet. Jeg håper at ved å dele min erfaring så kan jeg være med å sette kvinnehelse på agendaen.
Hvis du vil samarbeide med meg, og være med å fremme viktigheten av kvinnehelse da kan du kontakte meg på:
? Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
All informasjon om endometriose er hentet fra endometrioseforeningen sine nettsider. Anebfaler sterkt å lese om endometriose om du kjenner noen som har det eller tror du selv kan ha det.
Turen startet klokken 09 på morgningen den 19. desember. Jeg hadde kommet i kontakt med en utrolig hyggelig lokal mann, som guidet oss til landsbyen. Allerede på veien til landsbyen ble vi stoppet av politiet uten noe spesifikt grunnlag. Vi fikk beskjed om at vi fikk kjøre videre problemfritt, hvis vi i hemmelighet ga han ekstra penger. Til slutt endte det med at vi ikke hadde noe annet valg enn å betale. Dette viser blant annet hvor stor forskjell det er mellom Tanzania og Norge, disse forskjellene baseres stort sett på økonomiske forskjeller mellom de ulike nasjonene. Etter hvert ankom vi en mindre landsby, bortgjemt i skogen. Landsbyen var preget av ekstrem fattigdom. Hele landsbyen bodde i selvlagde hus, som bestod av bambus, plast, palmeblader og andre materialer de hadde kommet over. En familie bodde sammen på et lite soverom, noen ytterst få hadde madrasser å sove på. Selv om familiene ikke hadde noe som helst, fant de glede i de aller minste ting. Alt fra pinner som de brukte til å konkurrere i limbo, fruktskall som de brukte til ulike ball aktiviteter og pinner de lagde små figurer av.
Byen var full av desperate mødre, fedre, barn og besteforeldre som gjør alt de kan for å overleve. Når vi delte ut maten og klærne, ble det en stor kamp mellom beboerene der, for å få de beste produktene. Etterhvert roet alle seg ned, og det ble fordelt omtrent likt på de ulike familiene. I tillegg ga vi bort penger til landsbyen, sånn at de skulle få mulighet til å kjøpe matolje. I denne landsbyen er hver eneste dag en kamp om livet. Når de våkner om morgningen har de ingen forutsigbarhet til hva dagen kommer til å by på. De har verken teknologi, senger, innlagt vann eller motoriserte kjøretøy. Hjemme i Norge derimot, klager vi ofte på at vi ikke har den nyeste utgaven av telefoner eller lignende. Neste gang burde vi heller tenke på de som ikke har noen ting.
På vei hjem fra landsbyen ble vi dessverre stoppet igjen av politiet, uten noe spesifikt grunnlag. Guiden vår oppfordret oss til å gjemme bort verdisaker, ikke få øyekontakt med politiet og snakke minst mulig. Det endte med at vi ble presset for penger igjen. Det er helt forkastelig å tenke på at fattigdom er så utbredt i ulike land, at man ikke en gang kan stole på de statlige tjenestemennene, som i utgangspunktet skal holde egen befolkning trygg. Tanzania har generelt en del korrupsjon innad i egen stat, som gjør at pengene ikke blir brukt som de skal.
Igjennom hele turen hadde jeg tårer i øyekrokene og en klump i halsen. Turen hjem fra landsbyen var preget av mye tanker og stillhet. Alt i alt var turen utrolig lærerik. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med både egen og andres innsats.
Vi som mennesker må slutte å tro at det finnes en jordklode til, vi har kun 1 verden og den må alle samarbeide for å opprettholde. På lik linje ta vare på alle som lever på den. For i det store og det hele finnes det ingen «vi» eller «dere», men «oss» som et fellesskap. Alle er avhengig av hverandre. Derfor oppfordrer jeg alle som har mulighet, til å gjennomføre noe lignende neste gang dere drar til et mindre økonomisk utviklet land. Det finnes mange måter å bidra på. Ingenting er for stort eller for lite.
Hvis det er noen mennesker vi burde se opp til, så er det nettopp dem. Hele livet deres er bygd opp på å glede seg over familien, felleskapet og de få tingene de har. De skaper et liv fylt med musikk og dans. Alle de fantastiske bidragene vi samlet inn, bidro til å skape bedre muligheter for de aller mest sårbare. De var utrolig takknemlige for alt vi leverte til dem. Asanta sans (for et langt og lykkelig liv)
Ønsker du å jobbe med meg, kontakt meg på email: 
