Før jeg forteller historien om min dramatiske fødsel i bilen, vil jeg få frem at jeg er utrolig takknemlig. ?
Takknemlig for at kroppen min kan lage barn, for en sunn og frisk sønn og for at alt gikk bra. ??
Jeg hadde enda én måned igjen av svangerskapet. Helgen før var alt supert, vi bowlet med venner på lørdagen og spiste søndagsmiddag med svigermor.
Jeg følte plutselig et voldsomt ubehag tidlig mandag morgen, en ukjent og skremmende følelse. Jeg ble redd. Ubehaget gikk over til smerte. Jeg ringte fødeavdelingen ved Bærum sykehus. Da fikk jeg høre at det var enda lenge til jeg skulle føde. Mannen min dro derfor på jobb og jeg la meg i sengen i håp om at alt skulle gå over.
Smertene tok seg raskt opp, jeg forsøkte å dusje, sitte på yoga ballen min og spise. Ingenting hjalp og innen bare en kort stund var smertene så utholdelig at jeg ringte mamma. Hun kom ned og skjønte raskt at her er det fødsel på gang. Jeg ringte fødeavdelingen på nytt og fortalte at det ikke var mer enn få sekunder mellom hver ri, men fikk bare beskjed om å telle minutter og være tålmodig.
Damen bak telefonen gjentok flere ganger til meg at "Førstegangsfødene bruker lang tid".
Etter jeg hadde vridd meg rund på gulvet og i sengen en stund, gikk vannet. Da kom vi ikke frem til fødeavdelingen via telefon, så vi ringte min svigerinne som er sykepleier. Hun sa "bare dra på sykehuset!"
Jeg vagget med morgenkåpe og tøfler opp trappen og ut i den kalde februar måneden. Vi satte oss i bilen, bare oss to, pappa hadde reist på jobb. Jeg grep så hardt jeg kunne i gripe håndtaket i bilen og prøvde å tenke på andre ting.
Etter ca 12 minutter ropte jeg at mamma måtte stoppe bilen, babyen var på vei. Mamma kjente etter med hånden sin og følte det lille hodet. Vi var midt i Elgskauås tunellen, mamma vrengte inn i en lomme og jeg la ned seteryggen. Vi ringte etter ambulanse, men det var ingen dekning der.
Etter få sekunder ser jeg mamma ta imot sønnen min og stryke han over ryggen. Jeg roper "gi meg ungen min!" og pakker den lille inn i morgenkåpen inntil brystet mitt. Vi varmer han så godt vi kan med boblejakker og det som er. Mamma ringer etter ambulanse igjen og denne gangen går det, vi kjører ut av tunellen og et stykke bortover veien. Der stanser vi og venter, mens damen i andre enden prater med oss. Hun spør om babyen gråter eller er kald.
Veldig raskt står to ambulanser på hver side av bilen og vi blir møtt av en kjempe koselig dame. Hun og flere andre hjelper meg på en båre og stropper meg fast sammen med babyen. Mamma ringer mannen min og forteller alt, han dro med en gang for å møte meg på sykehuset. Mamma kjørte hjem og fikk hjelp av storebroren min og pappa til å vaske bilen og finne tingene vi trengte til sykehuset.
Jeg lå i ambulansen med babyen min på brystet. En hyggelig jente satt samen med meg og sa at vi var veldig flinke til å takle situasjonen. På akutten ventet Jørgen. Jeg ble så glad for å se han og kroppen min gikk inn i en sjokktilstand. Bena mine ristet og jeg følte meg svimmel. Jeg mistet ganske mye blod og måtte sy.
Jeg fikk ingen oppfølging av verken fødeavdelingen eller barselavdelingen i ettertid.
Jeg ble en kjendis på sykehuset for den voldsomme historien, men fikk ingen tilbud om samtaleterapi.
Hendelsen har preget meg og det har tatt tid å finne meg selv. Jeg skulle ønske sykehuset tok meg seriøst da jeg ringte dem første gangen. Det endte bra, men det satte livet mitt og babyen sitt i fare. Jeg fødte en måned for tidlig, de burde lyttet til meg.
Jeg har alltid vært positiv til hjemmefødsel under avslappede og kontrollerte forhold. Fødsel er en naturlig og vakker opplevelse preget av en del smerte. For noen kvinner går det greit å føde uten smertelindring eller sykehus i nærheten, mens andre vil ha den tryggheten. I mitt tilfelle var fødselen preget av redsel, panikk og frykt over at babyen ikke skulle overleve. Jeg hadde ingen som kunne fortelle meg at alt var normalt, at babyen ble født riktig vei eller at jeg skulle være i ro etter vannet gikk. Jeg er skuffet over sykehuset og valgene de tok i forbindelse med fødselen min.
Jeg er samtidig takknemlig og stolt over at jeg klarte dette, at min mamma tok imot sønnen min og at han var så nydelig og frisk.
Ønsker du å lese sykehusets svar? Det kan du lese her.
Vil du vite mer om hvordan jeg jobbet for å bearbeide alt, så kommer det i aftenpostens adventskalender i løpet av desember. ?
Takk for at du tok deg tid til å lese om fødselen min. Skal du selv ha barn, husk at du er sterkere enn du tror og at det som regel alltid går bra. Kvinne kroppen er utrolig. ???
Vil du jobbe med meg? ?
Ta kontakt her. Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
