Hvorfor snakker du ikke?
Det er når man kan fortelle verden om de tingene man holder nærmest at man begynner å slippe taket på de, eller allerede har sluppet taket på det.
Kanskje ikke verden, men i det minste kunne snakke om det - fortelle det.
Dette er vel det mest personlige innlegget jeg noensinne har skrevet, og noensinne kommer til å skrive.
Når jeg prater om det virker det nesten som et helt liv unna, en annen jente. Samtidig så husker jeg det så godt, følelsene og fortvilelsen.
Jeg har vel tenkt på å skrive det ganske lenge, da jeg bodde i Bodø også, men jeg var kanskje ikke helt klar. Jeg tror også at jeg tenkte at folk ville se på meg annerledes, tenke at jeg fortsatt hadde det sånn. Nå er det så langt i fra den jeg er i dag at jeg føler det er på tide.
Lille Marte som gikk i barnehagen. Mamma ante ingenting. Slapp meg av og hentet meg - jeg satt meg i bilen og pratet som en foss.
Det finnes mange som går igjennom tøffe eller vanskelige ting som barn, til tross for at man kan være veldig ung og ikke husker de nøyaktige øyeblikkene betyr ikke at det lille mennesket ikke var tilstede akkurat der og da og at det ikke setter spor senere i livet. Det er akkurat det som skjer. Hjernen er ganske flink til å bevisst glemme vonde minner eller kjipe ting, men det betyr ikke at det ikke fortsatt finnes i underbevisstheten.
Den lille jenta som flyttet til Bodø. Gikk i barnehagen og pratet som en foss med mamma.
Helt til en dag da barnehagetanta tok mamma til side.
"Marte prater ikke."
Da skjønte mamma mer. Jeg hadde alltid vært stille da hun kom inn for å hente meg, men med en gang vi satt oss i bilen var det rett i pratingen.
Jeg pratet med mine to bestevenner i barnehagen. Jeg stolte på de. Barnehagetantene kunne stå utfor døren for å høre meg prate og det var de eneste gangene de fikk høre stemmen min.
Etter det var det flere år med minimal prating. Jeg gikk på barneskole med de samme menneskene i flere år, men de kunne garantert telle de gangene de fikk høre meg prate. Ikke sjans om de fikk klare å bli kjent med meg heller.
Det er så tydelig på bilder også... Til venstre kan du se at jeg er trygg og meg selv, til venstre var jeg utrygg med andre mennesker rundt meg.
Når jeg ser tilbake synes jeg det er litt trist. Jeg var egentlig en veldig god unge som hadde sterke meninger og klarte alltid å få mine nærmeste til å le enten vi lekte idol eller kledde oss ut eller noe av alt det andre jeg fant på. Jeg skulle ønske flere kunne ha blitt kjent med den lille jenta.
De få menneskene jeg stolte på og slapp inn har blitt der siden da. Jeg håper og tror det er også derfor jeg klarer å ta vare på gode vennskap. De jeg har hatt med meg så veldig lenge og de var de første jeg slapp inn. Malin, Martine og Mathilde.
Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om dette. Følelsene mine, fortvilelsen min, grunnen til alt og hvordan jeg kom meg ut av det.
Så hvordan følte jeg meg? Hvorfor valgte jeg å ikke prate?
Det var ikke et valg. Hvordan unge ville noensinne velge å ikke kunne si meningene sine, ikke kunne bli kjent med nye mennesker, høre at voksne prater om deg, høre at barn på samme alder prater om deg - men ikke si noe?
Jeg ville så gjerne. Jeg svarte alltid i timene. Inne i hodet mitt. Jeg klarte bare ikke å få det ut. Det var en sperre der.
Da jeg ble litt eldre og i det minste kunne si noen ting ble det enda mer oppmerksomhet på meg når jeg først sa noe ettersom det var så sjeldent. Det gjorde det bare enda verre.
Var det noe jeg hatet så var det oppmerksomhet. Jeg hatet det av hele mitt hjerte.
Jeg har vært så usikker og jeg har vært så redd for å stole på mennesker.
Når jeg var blant andre mennesker jeg ikke var trygg på var det alt jeg tenkte på. "Jeg må prøve å si noe, bare si et eller annet", Det passer ikke inn i samtalen, alle kommer til å stirre på meg".
Prøver å gjøre alt så de ikke skal stille det spørsmålet.
Det gjør så vondt i magen da. Det er en sånn følelse jeg ikke ville unnet min verste fiende. Jeg husker enda den stygge følelsen.
"Hvorfor snakker du ikke?"
Au. Der er den.
Nå i dag vet jeg jo at ingen gjorde det for å være slemme. Barn er barn. Barn skal prate og leke og le og fortelle ting og bli kjent med nye mennesker på samme alder - i det minste noen man går på skole med.
Barn er nysgjerrige. Selvfølgelig spør de hvorfor. Hvorfor ei lita jente aldri velger å si noe. Det er jo rart for andre barn som ikke vet hva det handler om. Det er vanskelig å forstå.
Jeg visste ikke en gang hva det handlet om. Jeg ville også være som alle andre.
Jeg skal si dere en ting. Herregud så utslitt det gjorde meg. Jeg kan si at det er slitsomt å jogge en mil, å jobbe i ni timer, å ha reklameinnspilling i 24 timer. Men alle de tankene, all den frustrasjonen i hodet til ei lita jente - det er en forferdelig tung jobb for hodet og kroppen til ei jente som så gjerne vil, men ikke får til. Som føler seg så annerledes, men samtidig helt lik. "Hadde jeg bare fått vist hvordan jeg, Marte, egentlig er, jeg vet jo at du og du og du egentlig hadde likt meg veldig godt."
Jeg likte ikke at andre folk pratet om meg, eller sa navnet mitt. Fordi når de sa det var det jenta som ikke pratet, det var ikke den stae Marte som mamma kjente, den plagsomme lillesøstra broren min kjente eller tullete jenta bestevennene mine kjente. Det er mitt navn, men jeg ville ikke høre det fra de fordi de snakket ikke til den de trodde de pratet med. Jeg var ikke svak eller en person som skulle være usynlig, men det følte jeg når de sa navnet mitt. Det var kanskje lett å oppfatte den lille jenta slik. Hadde de bare visst hva som foregikk i hodet til den lille jenta.
Stress, fortvilelse og bekymringer en syvåring ikke skal ha. Jeg hadde nok mer voksne tanker en folk på min alder da også. Jeg hadde mye tid til å tenke mens de ande pratet.
Men så er det jo en helt i denne historien også.
Min kjære mamma.
Hadde det ikke vært for deg vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Jeg hadde i hvert fall ikke bodd i London. Jeg hadde ikke fått opplevd halvparten av det jeg har i dag.
Hun undersøkte og hun pratet med alle som kunne vite noe om dette. Selektiv mutisme. Angst for å prate.
Hun dullet ikke med meg, hun fortalte meg at jeg måtte utfordre meg selv hvis jeg skulle bli bedre på det. Å kunne prate mer.
Jeg synes det var så vanskelig, men hun hadde rett. Vi dro på cafe ca hver lørdag. Jeg ville ha vann, noen ganger kakao. Hvis jeg skulle ha det måtte jeg gå å spørre selv med mamma med meg. Noen ganger endte det med vann eller kakao, andre ganger ble jeg sittende med ingenting.
Men det ble bedre, og det ble enklere.
Mamma hadde rett.
Skolen var noe annet. Det var så mye jeg gjerne ville si - og jeg ville så veldig gjerne at de andre også kunne bli kjent med meg på ordentlig og ikke bare være jenta som ikke prater - jeg visste jo selv at jeg var så veldig mye mer. Jeg ville at de skulle se den jenta jeg var hjemme eller med vennene mine. Smilende glad, alltid noe å si, ganske morsom til tider og veldig veldig sta. Ikke redd for å si ifra om noe.
Det tok lang tid. Det var så gjerne noe jeg ville si, men jeg overtenkte å klarte ikke å få det ut før menneskene rundt meg var på et nytt samtaleevne, og da var det for sent til å gjøre noe.
For hver gang jeg gikk hjem fra skolen uten å si det jeg ville, uten å få ut en ord, gikk jeg hjem å følte meg mislykket. Den følelsen var helt forferdelig. Vondt i magen og så veldig sliten av å gå med skuldrene opp til hodet og alle tankene som hadde gått igjennom hodet mitt.
Noen ganger klarte jeg det. Og da gikk jeg hjem med en litt bedre følelse. Klarte jeg det ikke det neste dag ble det litt verre igjen. Jeg klarte det jo i går? Nå må jeg skjerpe meg.
Etterhvert ble jeg litt tøffere for hver dag. Noen ganger var det fortsatt ekstra vanskelig.
Det som endret meg mye vil jeg si var reising. Det var et stort vendepunkt.
Jeg begynte å se ting annerledes. Alle er bare mennesker, hvorfor skal jeg bry meg så mye? Jeg må være stolt av hvem jeg er - og kunne vise det. Det er ikke noe dumt at mennesker er interessert i hvem jeg er, å få oppmerksomhet. Jeg må prate.
Jeg begynte å bli irritert på meg selv. Jeg er et godt menneske - jeg vet at jeg burde ha mye bedre selvtillit. Jeg gjemmer meg bort, gjemmer bort alt det som gjøre meg til meg. Alle burde få muligheten til å se hvor rar og glad jeg kan være, hvor sterke meninger jeg har.
Jeg kan ikke kaste bort mine fine egenskaper og bare holde det for meg selv. Jeg må ta til meg det folk sier til meg.
Jeg husker at ting virkelig begynte å endre seg. Men hjemme i Norge fikk jeg fortsatt litt av den samme følelsen. Det var vel minnene.
Jeg tror at så mange år med å observere mennesker, bare sitte å høre på de prate, hvordan de velger ordene sine og se kroppsspråket deres - har gjort meg til en ekspert på å lese folk.
Det har i dag gjort meg en stor fortjeneste. Jeg legger merke til småting som det kan være vanskelig for andre å legge merke til. Tegn til nervøsitet, mennesker som lyver, prøver å være noen andre, mennesker som sliter. Jeg har alltid nok selvtillit til å si hva jeg mener, mer enn det også - jeg sier alltid i fra hvis jeg mener noe er galt. Jeg er ikke redd for å vise reaksjoner. Jeg lar ikke noen skremme meg lenger, uansett hvor høy autoritet du har så betyr ikke det at du er mer verdt, at du har mer rett til å si dine meninger eller at det du sier er mer riktig - jeg kan se at alle har sine usikkerheter, at det er så mange som prøver å være noen andre. Alle sliter med sine ting, og sånn er det bare.
Jeg har presset meg så utrolig mye i løpet av livet mitt. Jeg er så glad for staheten min.
Det startet å vise seg skikkelig da jeg slet som mest med å snakke - stahet. Læreren min på barneskolen og mamma brukte å skrive til hverandre, avtalte at jeg skulle prøve å si noen ting i klasserommet - svare på noe. En gang skulle vi alle si en sang vi likte. Det sto mellom to sanger. En hadde et veldig langt og vanskelig navn, men det var egentlig den som var favoritten. Den andre hadde et kjempelett navn.
Jeg vet at for dere som ikke har opplevd en sånn sperre, sånn angst, ikke kan forestille dere hvordan dette kan være vanskelig, det er jo bare å si det? Det er ikke det. Kroppen stivner og du får ikke noe ut. Den følelsen, den var helt forferdelig. Jeg ville så gjerne, men det gikk ikke.
Jeg skreik og hylte og var så frustrert hjemme. Nå må jeg le litt - hadde alle som kjente meg som jenta som ikke pratet sett meg da hadde de fått sjokk - det sto ikke på pratingen da akkurat. Nok en gang ble jeg helt utslitt. Mamma sa jeg kunne si den enkle. Nei, det kunne jeg ikke. Det var ikke favoritten. Jeg endte opp med å si den vanskelige. Ett skritt nærmere.
Jeg husker også at mamma ordnet et lite møte med noen andre som hadde selektiv mutisme. Det var ei jente på min alder, og foreldrene hennes. Mamma og meg. Vi dro ut for å spise pizza. Det møtet hjalp meg veldig mye. Jeg innså hvor langt jeg hadde kommet, og at det kan være enda verre for andre. At jeg ikke var alene. Jeg svarte foreldrene hennes når de spurte meg om noe. Jenta måtte hviske i ørene til foreldrene hvis hun skulle si noe, så måtte de si det til oss. Jeg tenker litt på henne - lurer på hvordan det går nå.
Lille Marte som ikke ville prate med noen, ikke klarte - endte senere opp med å reise hjemmefra som 17-åring, jobbe som modell, være den som ender opp med å spørre fremmede, ringe og fikse opp i ting når jeg er med venner eller familie, stå opp for meningene mine, oppleve verden på egenhånd, gi folk en mulighet til å bli kjent med meg - ikke minst, få muligheten til å bli kjent med mange nye helt fantastiske mennesker.
Jenta som hatet oppmerksomhet og at folk la merke til at hun var der hun også - vil nå at dere skal se henne, høre henne, og forstå henne.
Vi kan alle bli bedre så lenge vi finner nok styrke til å presse oss selv. Uansett hvor mye du sliter så kan det bli bedre, det kan bli så utrolig mye bedre. Ikke la fortiden definere deg. Du har nye muligheter hver eneste dag.
Jeg ville ikke at dere skal forbinde dette med å være sjenert - det er ikke noe du kan sammenligne. Jeg husker jeg hatet det ordet. Virkelig hatet når folk brukte det om meg - eller spurte om jeg var sjenert. Jeg var jo ikke det - jeg klarte bare ikke å få ut alt det jeg hadde i hodet mitt! Jeg hatet når folk fikk meg til å føle at jeg var svak og noen som hadde mindre betydning, at jeg ikke var noen. Jeg var 7 år, 10 år, 12 år - og så allerede hvor hardt alle rundt meg prøvde, hvordan de prøvde å få andre til å akseptere de, hvor usikker de egentlig var, men likevel satt jeg der å kjente på den ekle følelsen fordi jeg ikke fikk ut noe. Det var vel det som fikk meg til å føle meg en smule bedre. "Du lurer ikke meg, jeg ser at du sliter - du også."
Det var nok også motivasjonen min. Jeg ville at de rundt meg en dag skulle skjønne at jeg også forstår, jeg også ser - så mye mer enn du tror.
Vil dere lese litt mer om selektiv mutisme kan dere gjøre det her.
Her er også noen kjennetegn til mennesker som har opplevd det, eller enda sliter:
<3 Over gjennomsnittlig intelligens, persepsjon, eller nysgjerrighet
<3 Kreativitet og en kjærlighet for kunst eller musikk
<3 Empati og følsomhet for andres tanker og følelser
<3 En sterk følelse for rett og galt
Tusen takk, mamma. For all kunnskap du har gitt meg, for alle gangene du gjorde meg sterkere, for at du har stått der ved min side og for gangene du har latt meg utfordre meg selv alene. Alt det har gjort meg til den jenta jeg er i dag. Og den jenta - den er jeg egentlig utrolig stolt av.
Da ble det Oslo besøk av selveste meddeltaker Madelen Michelsen! Etter en lang stund med å prate på nett så var det kjempe koselig å kunne få treffes i virkeligheten. Det var litt travelt i Oslo i dag, sikkert fordi at det er dagen før jul og siste innspurt for å ordne med alt, men det hadde ikke noe særlig å si for oss. Det ble kafé besøk, shopping og snakk om de positive forventningene vi har for beautycampen i januar.
