Vi snakker mye om fysisk helse. Om trening, kosthold og forebygging av sykdom. Det er bra – det redder liv. Men det finnes en annen type helse som ikke får like mye plass i samtalen, og det er mental helse. Spesielt blant menn.
Dette er min hjertesak. Men Hvorfor menn?
Fordi altfor mange menn sliter – i stillhet. Det er forventet at de skal være sterke å stabile. De skal ikke vise sårbarhet, ikke gråte, og ikke snakke for mye om følelsene sine for da er de svak. Mange vokser opp med ideen om at «ekte menn» biter tennene sammen og går videre, uansett hvor tungt det føles. Men det fungerer ikke. Det koster. For noen koster det livet.
Selvmordsstatistikken blant menn er høyere enn den burde vært. Mange menn søker ikke hjelp før det er for sent – hvis de i det hele tatt søker hjelp. Det finnes fortsatt et stigma rundt det å være psykisk syk, og for menn er det ofte enda større.
Vi må snakke om det… Å snakke om mental helse er ikke et tegn på svakhet – det er et tegn på mot. Vi må begynne å løfte fram historiene, erfaringene og utfordringene som mange menn står i, men sjelden setter ord på.
Det starter med å si: «Det er greit å ikke ha det greit.»
Det fortsetter med å spørre: «Hvordan har du det – egentlig?»
Og viktigst av alt: Det krever at vi lytter, uten å dømme.
Hva jeg håper å bidra med
Jeg vil være en stemme i samtalen. En stemme som sier at det er normalt å slite. At det finnes hjelp. At det finnes håp. Jeg håper flere menn tør å åpne seg – for en kompis, en terapeut, en bror, en partner. For seg selv.
For det er først når vi snakker om det, at vi virkelig kan begynne å gjøre noe med det.
spørr heller om det går fint engang for mye enn engang for lite <3
