fbpx

Første photoshoot som Miss Norway deltaker!

 

 

 

Hei alle fine♥

 

På fredag var jeg på en photoshoot i Stavanger, det var utrolig gøy og er en dag jeg kan leve lenge på!

Vi var på flere ulike lokasjoner rundt i byen, noe som ga mye variasjon og stemning i bildene. Jeg hadde avtale med en utrolig dyktig fotograf. Dagen før fotograferingen fikk jeg spørsmål om to andre fotografer kunne bli med. Selvfølgelig sa jeg ja, noe så utrolig spennende!♥

Men jeg skal være ærlig og si at det var litt spesielt i starten å ha tre fotografer som tok biler av meg samtidig. Men den følelsen slapp fort. Stemningen var trygg, profesjonell og veldig hyggelig. Det gjorde at jeg raskt følte meg komfortabel foran kamera.

 

 

Jeg har vert på photoshoot før, men da sto jeg modell for et produkt. Denne gangen var det annerledes. Denne gangen handlet det om meg, uttrykket mitt og hvem jeg er. Det gjorde opplevelsen både mer personlig og ikke minst lærerik. Fotografene var flinke til å veilede og skape en avslappet atmosfære, noe jeg setter enormt pris på♥

 

Alt i alt var det en superfin opplevelse, og jeg sitter igjen med både mestringsfølelse, inspirasjon og mye motivasjon. Ikke minst fikk jeg mange fine biler i den vakreste dressen, lagd av min farmor!

Håper dere får en fantastisk dag!

 

Stor klem, Emilie♥

 

 

Håper dere vil følge meg på denne reisen♥

Instagram: Emiliedolmer

Tiktok: Emiliedolmer

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

234 Hits

Ensomhet - min verste fiende

Ensomhet er ikke alltid stille. Noen ganger er den høylytt. Den kan leve midt i et rom fullt av mennesker. Den finnes i latteren, i smalltalken og i det automatiske «det går fint». Den ligger mellom ordene som aldri blir sagt, i blikk som glir forbi uten å feste seg. Den kler seg ut som smil og nikk – en slags deltagelse uten tilhørighet. Du kan være omgitt av stemmer og likevel føle at ingen egentlig hører deg. Det er en ensomhet som ikke forsvinner selv om lyset er på og musikken spiller; en ensomhet som følger deg hjem og setter seg stille ved siden av deg, som om den alltid har hatt en plass der.

Jeg er omgitt av folk. Jeg møter opp. Jeg fungerer.

Jeg er der jeg skal være, gjør det som forventes av meg og holder tempoet oppe. Jeg svarer når noen spør, smiler når det passer, og leverer der jeg skal. Fra utsiden ser det stabilt ut, kanskje til og med bra. Nettopp derfor er det så lett å se forbi meg, så lett å anta at alt er i orden. Når man klarer å smile, prestere og fungere, antar folk at man har det bra. Det indre kaoset blir tolket som kontroll, og stillheten som styrke.

Det finnes ikke alltid rom for det som ikke synes. Ingen spør videre, ingen stopper opp. Smerten får ingen form andre kan gripe tak i, og blir til slutt usynlig for dem rundt meg. Det er da ensomheten virkelig setter seg – ikke den som kommer av tomme rom, men den som oppstår når ingen klarer å se bak fasaden.

Det er ikke ensomheten som handler om å være alene, men den som handler om å ikke bli sett. Den typen ensomhet er stille og seig. Den legger seg lag på lag over tid, nesten umerkelig. Du kan være omgitt av mennesker og bevegelser, og likevel føle at du ikke helt finnes – som et spøkelse folk ser rett gjennom. Som om det viktigste ved deg alltid blir stående igjen på utsiden.

Jeg har kjent på dette lenge. Den har vært der i hverdager som ser helt vanlige ut: i rutiner, samtaler og øyeblikk der jeg egentlig burde følt meg trygg. Den har ikke alltid vært dramatisk, men den har vært konstant. Den er her også nå, mens jeg skriver dette, selv om jeg ikke sitter alene i rommet. Det er en følelse av å bære noe alene uten å vite hvordan man skal dele det uten å bli for mye – eller for lite.

Jeg lever bak «det går fint», bak latter og vanlige samtaler. Bak automatiske smil og nikk som sier at alt er i orden, selv når det ikke er det. Der bor ensomheten – i det som ikke får plass, i det som ikke passer inn i tempoet eller forventningene. Det som holdes tilbake for å ikke skape uro.

Jeg liker å kalle ensomheten min for «styggen på ryggen», som i sangen til Onkel P. For det føles som om den er en skikkelse som henger på skulderen min. Den gjør at jeg kan sitte i et rom fullt av mennesker og likevel føle meg helt alene. Jeg er der fysisk, men mentalt et annet sted. Jeg lytter, deltar og er med – men alltid på avstand. Ingen legger merke til stillheten i meg, fordi det ikke er stille rundt meg. Og det gjør ensomheten enda tyngre å bære.

Vi snakker mye om å si ifra. Om å rekke opp hånden før det er gått for langt. Det blir fremstilt som løsningen, som om alt handler om mot. Men det snakkes sjeldnere om kostnaden ved å åpne munnen – hvor sårbar man gjør seg i det øyeblikket man innrømmer at noe ikke er som det burde være. Og enda sjeldnere snakker vi om hva som skjer når man faktisk sier ifra.

For jeg sa ifra. Ikke med rop eller skrik. Jeg ventet ikke til alt raste. Jeg prøvde å gjøre det riktig: å være ærlig før det ble farlig. Likevel føltes det som om ordene mine ikke landet. Som om det jeg bar på ikke var alvorlig nok til å bli møtt. Jeg begynte å skyve det bort og søke tilflukt i ensomheten, helt til den fikk styre mer enn jeg ønsket. Jeg ville ikke belaste familien min mer enn nødvendig. De hadde nok å bære, og jeg ville ikke gjøre det tyngre.

Noen vil kanskje si at dette er dramatisk. Det er det ikke. Det er ærlig.

Jeg prøvde å si det slik det var, uten overdrivelser og store ord. Kanskje for stille, kanskje for kontrollert. Men det jeg sa var sant – og det burde vært nok til å bli sett. Likevel føltes det som om det manglet noe mer synlig, noe som skrek alarm. Som om jeg måtte bevise smerten min bedre. Forklare den tydeligere. Vise den på en måte som passet inn i andres forståelse.

Jeg fungerte for bra til å få hjelp. Hvis jeg møtte opp hver dag, betydde det at jeg hadde overskudd. Struktur og ansvar ble tolket som fravær av smerte. Som om det indre ikke telte så lenge det ytre så bra ut. Som om kampen for å holde alt sammen ikke samtidig kunne være en kamp for å overleve.

Å fungere ble til slutt et hinder. Det som en gang var en styrke, ble brukt som et bevis på at jeg ikke trengte støtte. Jo flinkere jeg var til å holde meg flytende, desto mindre rom fikk jeg til å si at jeg holdt på å synke. Masken jeg brukte for å overleve, ble tolket som trygghet.

Over tid gjør det noe med et menneske å ikke bli møtt. Det bryter deg ikke ned på én gang, men litt etter litt. Tilliten til egne følelser svekkes. Du begynner å tvile på om det du kjenner er ekte, eller bare noe du burde tåle. Du blir sliten. Tom. Ikke nødvendigvis på en måte andre ser, men på innsiden. Som om energien renner ut uten å fylle seg opp igjen.

Alt krever mer enn det burde. Tankene blir tyngre og mer påtrengende. De tar større plass og blir vanskeligere å skyve unna. Ikke fordi du vil bort, men fordi du lengter etter ro – en pause fra kampen om å holde alt sammen. Når ingen dører åpner seg, kan stillheten begynne å føles fristende. Ikke som et ønske om å dø, men som et ønske om å få slippe. Og det er nettopp det som er så ensomt: å bære alt dette alene, samtidig som du gjør alt riktig på utsiden.

Jeg tror ikke mennesker ber om hjelp uten grunn. Jeg tror ikke man sier ifra for tidlig. Når noen først våger å være ærlige, er det allerede alvorlig nok. Dette handler ikke om svakhet. Det handler om å være menneske – om å trenge å bli sett før man faller.

Hvis dette også er deg – du som fungerer, men likevel har det vondt:

Du er ikke alene, selv om det føles sånn.

 

Og det er kanskje nettopp derfor det vi trenger mest av alt: ikke å bli sterkere, men å bli sett.

 

 

Hvis du vil følge med på min reise følg meg gjerne på:

Instagram: amalie_larssen

Tiktok: amalie_larssen

Snapchat: amalie_larssen

Sponsor/samarbeid: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

552 Hits

Bak sterke jenter: En sterkere kvinne

IMG_3674-2

 

 

Foto: Marie Johnsen Dahlen - MJDfoto

 

Hei alle sammen!

Bildene fra aller første photoshoot er endelig klare, og det føles både uvirkelig og utrolig fint å se reisen min begynne å ta form gjennom bilder

 

Snart skal det ordnes bilder til semifinale uttak. Jeg gleder meg så mye til å forberede meg og planlegge bildene til uttaket!

 

Det hele er takket være Marie (MJDfoto), jeg anbefaler på det sterkeste å sjekke henne ut! 

 

Men dette innlegget handler også om noe veldig viktig

I dag er det morsdag!

 

 

Bak oss kvinner står det en enda sterkere kvinne. En som på en eller annen måte har guidet oss frem til den vi er, og for meg er det mamma.

 

Foto: Privat

 

Mamma har vært fundamentet mitt gjennom hele livet. Lært meg verdier som styrke, omsorg, selvrespekt og evnen til å stå støtt i meg selv, selv når livet blir utfordrende.

 

Hvis jeg en dag går videre i Miss Norway, vet jeg at det er fordi jeg står på et fundament av kjærlighet, støtte og gode verdier som mamma har gitt meg, uten ende<3

 

 

Så i dag vil jeg bare si:

Takk, mamma
For kjærligheten
For alt du har gjort for meg de siste 18 årene 

Du har gitt meg grunnlaget til å bli den jeg er.

 

Gratulerer med dagen, denne dagen fortjener du <3

 

 

Kan vi hjelpe hverandre gjennom Miss Norway? Du finner meg på:

 

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Insta: Lisahenriks1

Tiktok: Lhenriks1

 

 

167 Hits

En ting som jeg vil snakke om det

meg

Hei til Alle sammen en ting som jeg vil snakke om det dere ser meg på blogg med 

Hijab og den er på grunn av jeg savner god minner når jeg var I Iran fordi Alle 

jentene når de går på Tredje klasse så de kan bruke Hijab jeg husker at vi gikk på en 

stor moske og vi fikk rose blomst og vi fikk gave I Iran alle jenter har samme frakk og bukser.

jeg bruker Hijab nå vis jeg går ute så jeg savner jeg de gode minner som jeg hadde I

Iran. 

vis dere vil så følg meg i media

Gmail Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

facebook Shokriehkarimi

instagram Shokrieh Karimi

tik Tok Shokriehkarimi

223 Hits

En hyllest

 

Morsdag handler om mer enn blomster, kort og kake. Det handler om takknemlighet. Om å stoppe opp et øyeblikk og se alt mødre gjør. Ofte i det stille for å gi barna sine trygghet, kjærlighet og en bedre framtid.

Vi vokser opp med kvinner rundt oss som blir våre første forbilder. Kvinner som lærer oss hvordan vi skal møte verden. Hvordan vi skal være sterke når det er vanskelig. Hvordan vi skal vise omsorg. Hvordan vi skal reise oss igjen når vi faller.

Mødre bærer så mye mer enn vi ofte forstår. De bærer ansvar, bekymringer, drømmer og håp. Ikke bare for seg selv, men for barna sine. De bærer oss hele veien, lenge etter at vi har lært å gå på egne bein. 

Noen mødre har selv hatt en tøff vei. De har opplevd motgang, smerte, savn eller urettferdighet. Ting som kunne gjort dem bitre. Ting som kunne gjort dem harde. Men likevel velger de kjærlighet. De velger å gjøre det annerledes. De velger å gi barna sine en tryggere oppvekst enn den de selv fikk. Det krever enorm styrke.

Noe vi også ofte glemmer er at vi alle lever for første gang, selv våre foreldre. 

Å stå i sin egen historie og likevel skape noe nytt. Ikke minst bedre for neste generasjon. Å bryte mønstre. Å bygge et hjem fylt med varme, selv om livet ikke alltid har vært snilt. Slike mammaer er ekte helter.

De lærer oss at fortiden ikke definerer framtiden. At vi alltid kan velge kjærlighet. At vi kan være både sårbare og sterke på samme tid. At det er mulig å vokse, selv etter å ha blitt såret.

Min mamma er en av disse sterke kvinnene.

Hun har opplevd mye vondt. Ting ingen burde måtte gå gjennom. Likevel har hun alltid satt oss først. Hun har valgt å gi oss trygghet, støtte og ubetinget kjærlighet. Hun har vist oss hvordan man er god, også når livet er vanskelig.

Gjennom henne har jeg lært at styrke ikke handler om å være perfekt. Det handler om å ikke gi opp. Om å møte hver dag med et åpent hjerte. Om å velge kjærlighet igjen og igjen. At det ikke er farlig å ha det vondt. 

Mamma har lært meg hvordan jeg skal stå støtt i meg selv. Hvordan jeg skal tro på meg selv. Hvordan jeg skal møte andre med respekt og varme. Hun har vært mitt tryggeste sted, min største støtte og mitt viktigste forbilde.

På morsdagen vil jeg si takk. Takk, mamma. For alt du er. For at du har vært der og er der. For alt du fortsatt gir.

Du er mitt største forbilde <3


Ønsker du å samarbeide med meg under deltakelsen i Miss Norway 2026?

Gjerne ta kontakt på:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. 

Facebook: www.facebook.com/share/17p5HwjoG5/?mibextid=wwXIfr

Instagram: ⯑⯑⯑⯑⯑⯑⯑ ⯑. ⯑⯑⯑⯑⯑⯑ (@camilla.vea)Instagram · camilla.veaCa. 1,4k følgere

Tiktok:https://www.tiktok.com/@camillavvll?is_from_webapp=1&sender_device=pc

316 Hits

Mamma - Den store inspirasjonen til min deltakelse i Miss Norway

IMG_11181

Ønsker alle en riktig god morsdag!♥

I dag ønsker jeg å hedre min egen mor, fordi hun er mitt alt. Min frisør, rådgiver, største støttespiller og aller beste venn.

Jeg føler meg heldig som vokste opp med en ung mor. For henne er virkelig den ekte livs, Lorelai Gilmore. Det har tidevis kanskje vært litt utradisjonelt. Fordi mens noen mødre lærte barna deres barnesanger, lærte min meg Britney Spears. Det var aldri kjedelig, men også alltid hjerterom. Føler meg utrolig takknemlig for at hun ga meg et så trygt hjem.

Hun har hele livet sørget for at jeg vet jeg kan bli akkurat det jeg drømmer om. Hun har ikke bare akseptert meg eksakt slik jeg er, hun er den som finner styrken i alt jeg er, til og med det som kanskje er litt annerledes.

Hun er en fantastisk kvinne.

Kjenner ingen som jobber hardere eller har et større hjertet. Alt hun har fått til i livet er bemerkelsesverdig. 

Og hun er grunnen til at jeg ønsker å være med i Miss Norway.

Vi har alltid vært interessert i Miss verdenen og Miss Universe, så når hun kom med forslaget, ga det veldig mening.

Jeg tar mammas kjærlighet med meg i alt jeg gjør. Hennes styrke, selvløshet og kjærlighet har gjort med til den jeg er.

Det er viktig å ha gode kvinnelige rollemodeller, hun er min store inspirasjon og føler meg utrolig heldig som har en så sterk kvinne som henne i livet mitt.

Klem Synne♥

Ønsker du å samarbeide, støtte eller følge reisen min? 

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Du finner meg også på sosiale medier

Instagram: @synneskjelbred

TikTok: @synneskjelbred

Facebook: Synne Skjelbred - Veien til Miss Norway 2026

 

235 Hits
Påmelding for 2026 er avsluttet!

Vårt løpende uttak for 2026 er nå avsluttet og vi holder på å fullføre kursingen. Vi kommer tilbake med påmelding for 2027 når dette er klart. For å forberede deg til å delta neste år, les gjerne bloggene til årets deltakere, og kom på finalen i august. Semifinaleuttak blir gjort i mars og finaleuttak i april. Følg med!

Hilsen fra Teamet

Logg inn

Meld deg på