Tilbake i Mars var jeg passasjer i en alvorlig bil kollisjon, hvor bilen jeg var med i endte opp total vraket. Alt skjedde så fort og det var så surrealistisk. Det verste var det at jeg bare lukket øynene og aksepterte i sekundet vi var i luften at jeg potensielt kom til å dø, dette var slutten. Jeg fikk aldri si farvel, gjøre flere ting i livet, ta noen andre valg.. Det stemmer virkelig at alle lydene av bilruter som knuser i ørene bare blir overdøvet, og du ender ikke opp med å høre så mye likevel. Jeg registrerte ikke en gang å kjenne på det å sitte hengende opp ned i bilsetet. Overraskende nok så hadde jeg ingen følelser i øyeblikket av ulykken, jeg var ikke en gang stresset da jeg så opp av mobilen og skjønte vi kom til å kollidere.
Synet av grå hvit røyk som fylte bilen var det som fikk meg til å kjenne på stresset, jeg var overbevist om at bilen kom til å sprenge opp i luften som de gjør i filmene. Vi måtte krype gjennom til bakluken for å komme oss ut siden alle dørene var tildekket av snø og umulige å få opp, sjokket i kroppen var så stor at jeg ikke en gang merket hvor mye av huden på armene som ble kuttet opp av glassbråtene som lå spredd utover taket på bilen som vi krøp på.
Politiet ankom scenen ganske så raskt, før ambulansen til og med. Ansiktene til sykepleierne lyste opp da de så at vi hadde kommet oss ut av ulykken uten en eneste skramme. De hadde nemlig forberedt seg på det verste. Han ene mente at om vi hadde kjørt en annen bil, så hadde vi mest sannsynlig vært døde nå. Så jeg er evig takknemlig for bilen som tok støtet.
Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke følte på adrenalinet, var sjokket virkelig så stort? En ting er sikkert, jeg blir aldri mer å sitte i en bil uten å bruke bilbelte korrekt. For jeg var så dum nok at jeg hadde bilbeltet under armen, noe som legen regnet med var årsaken til hvorfor jeg hadde blitt Rudolf på nesen –rød. Og sånn var jeg i godt over 2 uker for å si det sånn.
Det er jo bare utrolig klisje og si ting som «bil kollisjonen endret livet mitt» Men virkelig. Helt siden den hendelsen så har jeg tørret å by mer på meg selv, for du vet aldri når ting kan gå galt, og alt skjer så fort også. Lev livet som at i morgen skulle bli den siste.. Jeg har fått en del andre tanker, blitt mindre negativ og bare gjør mitt beste på å ha et positivt syn på verdenen. For sannheten er, jeg kan virkelig ikke beskrive godt nok hvor glad jeg er for å være i livet.
Kommentarer