Tilbake i Mars var jeg passasjer i en alvorlig bil kollisjon, hvor bilen jeg var med i endte opp total vraket. Alt skjedde så fort og det var så surrealistisk. Det verste var det at jeg bare lukket øynene og aksepterte i sekundet vi var i luften at jeg potensielt kom til å dø, dette var slutten. Jeg fikk aldri si farvel, gjøre flere ting i livet, ta noen andre valg.. Det stemmer virkelig at alle lydene av bilruter som knuser i ørene bare blir overdøvet, og du ender ikke opp med å høre så mye likevel. Jeg registrerte ikke en gang å kjenne på det å sitte hengende opp ned i bilsetet. Overraskende nok så hadde jeg ingen følelser i øyeblikket av ulykken, jeg var ikke en gang stresset da jeg så opp av mobilen og skjønte vi kom til å kollidere.

Synet av grå hvit røyk som fylte bilen var det som fikk meg til å kjenne på stresset, jeg var overbevist om at bilen kom til å sprenge opp i luften som de gjør i filmene. Vi måtte krype gjennom til bakluken for å komme oss ut siden alle dørene var tildekket av snø og umulige å få opp, sjokket i kroppen var så stor at jeg ikke en gang merket hvor mye av huden på armene som ble kuttet opp av glassbråtene som lå spredd utover taket på bilen som vi krøp på.

Politiet ankom scenen ganske så raskt, før ambulansen til og med. Ansiktene til sykepleierne lyste opp da de så at vi hadde kommet oss ut av ulykken uten en eneste skramme. De hadde nemlig forberedt seg på det verste. Han ene mente at om vi hadde kjørt en annen bil, så hadde vi mest sannsynlig vært døde nå. Så jeg er evig takknemlig for bilen som tok støtet.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke følte på adrenalinet, var sjokket virkelig så stort? En ting er sikkert, jeg blir aldri mer å sitte i en bil uten å bruke bilbelte korrekt. For jeg var så dum nok at jeg hadde bilbeltet under armen, noe som legen regnet med var årsaken til hvorfor jeg hadde blitt Rudolf på nesen –rød. Og sånn var jeg i godt over 2 uker for å si det sånn.

Det er jo bare utrolig klisje og si ting som «bil kollisjonen endret livet mitt» Men virkelig. Helt siden den hendelsen så har jeg tørret å by mer på meg selv, for du vet aldri når ting kan gå galt, og alt skjer så fort også. Lev livet som at i morgen skulle bli den siste.. Jeg har fått en del andre tanker, blitt mindre negativ og bare gjør mitt beste på å ha et positivt syn på verdenen. For sannheten er, jeg kan virkelig ikke beskrive godt nok hvor glad jeg er for å være i livet.

• Kunne du tenke deg å samarbeide med meg? Gjerne ta kontakt over mail:

  christina.bell.eriksen@gmail.com

  Du finner meg også på Instagram & TikTok & Facebook

Hei alle sammen.

I dag har jeg gleden til å informere dere alle, om hvorfor jeg valgte å melde meg på Miss Universe Norway 2015.
Jeg skal starte helt fra begynnelsen av, å fortelle dere at min påmelding til Miss Universe Norway 2015 var faktisk bare for moroskyld. Dette er bare snakk om litt over en måned siden, og jeg føler jeg har klart det uendelige. Jeg føler jeg har overgått meg selv, en det jeg trudde jeg klarte å prestere. Min påmelding gikk fort fra å være gøyal, til seriøs. Alt begynte bare som gøy, helt til jeg fikk en beskjed om at jeg har blitt valgt ut som semi-finalist. I min verden, var dette urealistisk. Slike ting har aldri hendt meg, noen gang. Så jeg fikk en innbilning om at de har sendt mail, til feil person. Jeg brukte hele tre dager på å realisere, hva som hadde skjedd. Jeg bestemte meg til slutt for å dra på misse-kurset i Oslo, for å vite hva det innebærer å være en skjønnhetsutøver.
Jeg fikk helt ærlig sjokk, når jeg ble informert om hva dette egentlig handler om.

Det å ha en rolle som ett forbilde for ett helt samfunn, er ikke "peace of cake".

Det er mange som har spurt meg: Trenger du så mye mer enn utseende da?
Og da svarer jeg: Trur du Petter Northug hadde vunnet skiløp, hvis han bare hadde hatt et fint utseende? Nemlig, svaret er nei. NEI, med store bokstaver. Jeg har skjønt nå at uansett hva du vil oppnå, er det alltid en lang vei til mållinjen. Uansett om du er skiutøver eller skjønnhetsutøver.

Når jeg tenker tilbake til før jeg ble semifinalist, må jeg le litt av meg selv. For jeg spurte meg selv, de samme spørsmålene jeg selv får i dag. For eksempel: Må jeg si world peace? Må jeg slanke meg?
Kan jeg kaste flammekastere i talentshowet?
Men der må jeg dessverre skuffe dere, for det blir ikke flammekasting i Miss Universe Norway i år. Vi alle har stilt oss de samme spørsmålene, når det gjelder denne konkurransen. Og jeg håper jeg klarer å sende ut ett budskap til dere lesere, om at det ikke bare handler om å være ett glansbilde.

Det er bare litt over en måned siden, jeg meldte meg på Miss Universe Norway. Og jeg har opplevd spennende ting, jeg aldri kunne sett for meg to måneder tilbake. Jeg levde ett helt normalt tenåringsliv, med tenårings problemer som alle tenåringer har. Den dag i dag, har jeg skiftet syn. Jeg har skiftet syn, på hva som er viktig. Jeg setter mer pris på livet, og har skjønt hva som er viktig for meg.

●Thea

Tenkte jeg skulle starte mitt første innlegg med å fortelle om meg og mitt liv. 

Jeg har da verdens beste familie i mine øyner, Stemor, stepappa, pappa, mamma, 2 små brødre og 1 storebror. Alltså jeg er den eneste jenta av 4 barn. Lever da på "landet" som jeg kaller det. Tomrefjord, en liten søt plass med mange herlige mennesker. Bor på toppen av et lite byggefelt med min bestevenn som nermeste nabo. Bor da i far's hus i kjeller leiligheten med mine 2 katter - Nathalie og Marcus. Er ei heilt ok leilighet med stue og kjøkken sammen, soverom, gang og bad. Stort nok for 1 person. Ellers har jeg et kjempe godt forhold til min stemor, vi er som et radar bestevenner par med krangling og uenigheter. Kan ikke nekte på at hun faktisk er min bestevenn selv om hun er mange år eldre. 

Har gådd på Tomrefjord barneskule, Helland ungdumskole, Gjermundnes Vidergående og så Lærling innen hest. Er ikke den mest skule flinke jenta siden jeg liker og kalle meg mer praktisk som elsker og jobbe. Nå jobber jeg på Hvpu - Funksjonshemmet. Jeg elsker og passe på disse menneskene. Det er så utrolig mye kjærlighet i dem og mann blir kjempe glad i dem selvom dem har sine "sykdommer" så er dem herlige mennesker meg hjerte av gull. 

Liker også veldig godt å ta på meg "problem" hester. Hester som mennesker ikke greier å holde på med selv eller hester som er psykisk sterk. Trening, innridning, show og videre utvikling innen ridning. Hest har vært i livet mitt så lenge jeg kan huske og fikk min første hest som 12 åring. Han har jeg enda og er min store kjærlighet. Hjalti fra Myrvoll er da hans rare navn og er da en Islandshest. Har også 2 andre Gypsy Cob hester med navnet Barney og Romeo, også en annen Gypsy på for med navnet Ginnie. 

Når jeg først er inne på dyr så har vi 5 katter i hus. Nathalie, Marcus, Rex, Roxy Morgan og Museline/gammla og 2 hunder med navnet Kira og Troy (tervuren). 

Jeg elsker og henge med vennene mine og finne på mye rart. Kjøre rundt omkring, bli kjent med nye personer og bare være meg selv. Det og sitte i en full bil og synge er noe av det beste jeg vet, samtidig som der er herlig og bare sitte hjemme i sengen med bestevenninda på sida og sitte på PC'en og slappe av meg god mat og drikke. 

Dagene mine er egentlig ganske enkle og jeg er ikke den personen som stresser eller tenker for mye på ting. Tar det som det kommer og jeg har gådd meg "Hakuna matata (Ingen beskymringer)" som motto i mange år og kommer til å leve med det også. Familie, venner og dyrene mine kommer alltid til å komme først i rekke uansett hva som skjer i livet. 

Og jeg er en utrolig rolig person og prate med, meg er veldig lett å bli kjent meg og har ingen ting imot folk og alle fortjener en sjanse. Bare det meg og skubbe folk oppover bakkene! Elsker det, gjøre ting bedre for andre, være der for dem er noe jeg gjør automatisk fordi jeg skjønner folk som har vært mobbet, har angst, dårlig selvtelitt eller har andre problemer fordi jeg var den jenta selv engang i tiden. Ellers er jeg ei super glad jente som elsker og smile. Ingen ting er bedre enn å møte dagen med et stort smil :) 

- Tray