Hei alle sammen!

Håper alt står bra til med dere. Tenkte jeg kunne fortelle dere min historie noe som jeg har vært litt usikker på om jeg skulle fortelle eller ikke. Men det er en del av meg, og kanskje noen andre der ute også har, eller går igjennom det samme.

Vi må gå litt tilbake i tid, 10 år tilbake. 12 april skjedde rideulykken. Da jeg var yngre drev jeg aktivt med hest. Jeg eide 2 hester og satset stort. Jeg har bodd på en gård siden jeg var 13 år, og er heldig som er har stall hjemme i Hamar og stor ridebane. Mamma driver stallen hjemme og leier ut stallplasser.

 Livet mitt handlet bare om hest, det var min livsstil. Var sjelden med venner noe jeg angrer på i dag, men alle som er hestemennesker vet hvor mye tid den livsstilen krever.

Jeg var så heldig at mamma kjøpte en varmblodstraver til meg i 2009, noe som skulle være et omskolerings prosjekt til oss sammen. En ung varmblodshoppe (traver av stamme) som ikke kunne noen ting, men hadde en superfin personlighet! Etter en lang tid med frustrasjon, sinne, oppturer og nedturer så klarte vi endelig å få et spesielt bånd mellom oss.

Etter det ble hun en engel. Vi kunne gjøre hva som helst og hun bare ble med på alt. Ting begynte å gå bra og vi begynte å ri hun inn på nytt.

Alle som driver med hest vet at en hest under innridning ikke har den beste balansen. Dette var noe jeg dessverre fikk erfare.

12 april 2010 er en dag jeg husker godt. Startet med at jeg red den ene hesten som vi hadde på helfor, og så ville jeg ri Pippi som hun het. Mamma ville egentlig ikke at jeg skulle det, men jeg klarte selvfølgelig å overtale hun noe som jeg angrer sterkt på i dag.

 Vi gikk på banen. Mamma hadde på longeringsline på Pippi sånn i tilfelle hun skulle finne på noe, slik at  jeg hadde en ekstra hånd til å hjelpe meg. Ridebane med tung våt sand, hest med litt lang tå og longeringsline ble  nok til at hun snublet. Hun snublet og falt med meg oppå hun i fart. Jeg hang igjen i utstyret tok, salto og landet på hodet. Etter det husker jeg ikke mye.

Kort fortalt havnet jeg på sykhuset. Det viste seg at hele kroppen var hardt forslått, ene muskelen i armen min var revet av så den hang på en måte på utsiden, dro av noen sener i armen, skulderblade mitt var strekt forslått, ryggen var vridd og skakk og ene nyren sterkt forslått.

Etter en stund begynte ting å bli enda verre. Plutselig husket jeg ingenting. Jeg mistet hukommelsen og jeg slet med å snakke, skrive og lese. Hodet mitt fikk så kraftig hjernrystelse og hovnet opp veldig så alt lå i klemme. Jeg var sengeliggende lenge og måtte lære meg det meste på nytt.

Noe av det tøffeste jeg har opplevd i mitt liv.Om ikke ulykken var nok så mistet jeg en del venner. Heldigvis fikk jeg nye bra venner. Fant fort ut hvem som var ekte venner!

Etter noen måneder så ville jeg så smått begynne igjen med ridning. Dette var mitt liv og jeg ville ikke gi det opp.

Jeg fikk klarsignal av legen etter ganske lenge noe  som viste seg å være det dummeste jeg kunne få. For jeg begynte å ri igjen, men kroppen var ikke klar.

Jeg kjøpte en ny hest som jeg skulle satse på for min flotte hest Pippi ble dessverre syk og måtte få slippe.

Jeg kjøpte en erfaren hest som kunne mye, som skulle bli min læremester. Men dessverre viste det seg at det var en skade i beinet hans (han gikk gjennom vetrinærsjekk) noe jeg ikke visste da han ble kjøpt.

Da skjedde det igjen det som ikke skulle skje. Romjulen 2011 klikket det for hesten min og han kastet meg av voldsomt på et jorde. Jeg hang på så lenge jeg klarte. Denne gangen skadet jeg nervesystemet mitt og ryggen,

Og endte opp med å bli sengeliggende i 6 måneder. Heldigvis begynte jeg med opptrening ganske fort, noe jeg måtte ha hver uke i 4 år. Etter mye frustrasjon, oppturer og nedturer begynte ting å bli stabilt, og jeg fikk ansvaret selv. Endelig var jeg ferdig å kunne fortsette selv, det var en god følelse!

Jeg måtte dessverre gi slipp på min drøm og livsstil. jeg mistet 2 1/2 på ungdomskolen, noe som var tøft. Selv om dette er 10 år siden så har jeg utfordringer i dag, og blir ikke 100% frisk.

Men jeg gjør det beste ut av det. Jeg fant en ny hobby som jeg brenner for, nemlig fotografi. Så endelig i 2018 var jeg klar for å flytte ut. Så da flyttet jeg til Oslo får å studere fotografi!  Jeg ferdig med grunnutdanning, og  nå holder jeg på med å studere avansert fotografi for viderkommende. Jeg har til og med  planer om å studere motekommunikasjon til høsten.

Med mine utfordringer studerer jeg på deltid, noe som fungerer fint for meg. Dette er også en av grunnene til at jeg meldte meg på Miss Norway. Nettopp for å utfordre meg selv og prøve noe nytt.

Selv om jeg måtte gi opp min drøm, så finnes det mye annet bra! Så noe jeg har lært av dette er at jeg har blitt en sterk person og gir aldri opp.

 Trenger du markedsføring ? Ta gjerne kontakt på min mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

eller mobil: 92691392

Følg meg gjerne på sosiale medier

Instagram: amyemclaren

Hilsen Amy