Har du nån gang stått i noe som du ikke helt vet kordan det skal ende?
sånn e livet mitt nu.
Æ syns livet e så urettferdig, nån e fattig andre e rik. Men hver og en har hver sin oppfatning av ka rikhet betyr eller ka det vil si å være fattig.
Hvis man mister seg sjøl e man da fattig og blir man rik når man da finner seg sjøl etterpå?
Men hvis den versjon man finner ikke eier noen ting? E man da rik eller fattig? For først mister du deg sjøl og har alt men så finner du tilbake til deg sjøl men har mista alt..
Det e kun ene og alene deg sjøl, ingen kan bære hele deg. For at man skal kunne være hel og ekte for andre må man kunne stå oppreist alene uten støtte.
akkurat nu sitter æ med 1000 spørsmål..
Kor ska man starte når alt bare e kaos?
Katti begynner man å finne riktig retning når man mista stien for lenge siden?
Akkurat nu står æ i et veiskille om man skal fortsette eller gi oss her..

Livet e fult av mysterier og uforutsigbarhet og egentlig liker æ mysterier for det kan man utforske og finne mer ut av men uforutsigbarheten for meg skaper en evig uro.
Man vet aldri neste trinn.. livet inneholder mange muligheter som dukker opp underveis men det handler om at man vet ka man sier ja til eller ka det koster å si nei.
Noen ganger havner man et sted midt i mellom og ofte betyr det egentlig at man setter seg selv på vent eller gir mer enn en får tilbake.
Avogtil fins det ikke noe svar på rett og galt og det hjelper ikke telle blader på en prestekrage, for å havne på riktig vei for rett spor.. Noen ganger må man hoppe av i svingen og håpe på det beste.
For ka som venter bak svingen e ikke sikkert en kan se. I det du setter deg utfor svingen har du ingen garanti om du blir truffet eller ikke.
Når du besøker et fremmed sted e det ikke alltid man går av på riktig buss stopp og enten må man gå tilbake samme veien en kom eller så fortsetter man veien videre eller et tredje valg, man finner en ny vei.
«Fins det flere veier å gå når hver vei leder til det samme?»
Avogtil har man lagt et løfte men hvis løfte handler om å holde ut.. kor lenge skal man holde ut da? Og holder man da ut til man ikke holder ut lengre?
Bør man begynne på nytt en an gang?
I en ny tid?
Skal man begynne annerledes da?
kordan starter man på nytt egentlig?
Skal man holde på det gamle eller skal man gi det nye en sjanse?
Æ har 1000 spørsmål og bare en prestekrage. 
Avogtil må man gi slipp på det man elsker mest, nu skjønner æ ka det betyr.
Det e kjærlighet å pines for et evig liv..
Jesus døde for oss alle og ble pint til døden og hengt på korset.
Han betalte prisen for oss, vi som synder.
Å fy som vi synder!! Og vi fortsetter i gamle baner og lærer enda ikke av egne feil..
Ingen i verden e perfekt, vi alle gjør en feil i blant men ka om det som e så feil føles som det eneste som e riktig?
Etter min mening, hvis man ikke har opplevd noe tøft i livet har man ikke levd på ordentlig.
For at man skal kunne gi råd til andre trenger man hard livserfaring.
I løpet av mitt liv har æ skjønt at det fins ting æ e mer redd for enn alt ant, æ e livredd for å miste folk.
Ikke den forstand at æ går å tenker på at folk skal dø for det skal vi alle en dag men æ mener på et nivå at æ tør ikke stole på at du forblir i livet mitt.
Problemet e hvis en slutter å fortelle meg at du elsker meg, så slutter æ å tru på at du noen sinne elska meg fra start.
Og selvom det ikke va sånn, fortsetter æ å fortelle meg sjøl at alt va forgjeves.
Uten å kunne ha noe helt og ekte e det vanskelig å kunne være hel og ekte.
Når æ snakker om mine følelser e æ som en åpen bok og stoler helt og ekte så lenge det e en hemmelighet du skal holde på.
Men så lenge du e i livet mitt teller æ ned dager for kor lenge du holdt ut med meg.
Man har ingen garanti for noe her i verden, hverken om ting vil gå bra, gå over eller bare bli værre..

