Jeg har vært så heldig å bli intervjuet at Tidens krav, det er lokalavisa i Kristiansund. Intervjuet skjedde den 28/10, og artikkelen ble publisert 5/10. Jeg måtte bare la det hele synke inn, og jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger fra kjente og ukjente angående min deltakelse i Miss Norway! Jeg har tidligere blitt intervjuet av lokal avisa angående ting innenfor cheerleading, og forrige gang var bare en liten måned siden da jeg var med å arrangere workshop i regi av kreft foreninga, men dette føltes mye mere personlig. Men nå tenkte jeg å dele intervjuet med dere.
«Om noen hadde fortalt fem år gamle meg at jeg som 24-åring skulle delta på dette, tror jeg nok at jeg hadde flira av dem. Jeg har aldri vært særlig opptatt av utseende, eller vært tynnest eller penest. Jeg har alltid bare vært Tiril, og det har vært bra nok for meg.»
Noe av det viktigste for meg er å fremme at ulike kropper kan være vakre, jeg tar litt inspirasjon fra influencere som Martine Halvorsen og Camilla Lorentzen. De poserer naturlig, de fremmer naturlige former og en sunn men større kropp - og det digger jeg! Det er noe med måten de bærer seg selv på, selvtilliten og ærligheten, sårbarheten de deler med følgerne sine. Som jeg sa i det forrige blogg innlegget mitt så ønsker jeg å være med å utvide «skjønnhetsidealet».
«Jeg kan sitte og si at jeg synes kropp er fint og at min egen kropp er bra. Men å sitte i undertøy og ikke holde inn magen, eller ikke å posere slik at valkene synes, var vanskelig. Jeg har egentlig ikke lyst til å bry meg, men jeg tror vi alle gjør det likevel». Altså for en syk opplevelse det var å skulle posere i undertøyet foran en så og si ukjent person! Men etter en stund så tenkte jeg faktisk ikke noe særlig over det. I dagens samfunn er det ett enormt spekter av ulike kroppstyper og fasonger, både for jenter og gutter, men det er ett veldig snevert utvalg av disse kroppstypene som er synlige på sosiale medier. Jeg vil være med å endre dette.
Det jeg bruker å fortelle meg er at denne kroppen, denne kroppen har gått timevis på svømmetrening i ungdomsåra. Denne kroppen klarer å ta imot utøverene på cheer og får de til å føle seg trygge. Denne kroppen hjelper pasienter som trenger det. Og for meg funker det, fordi kroppen min er min og ikke noen andre sin. Så hvorfor skal jeg ikke være fornøyd med den?
Du kan lese hele artikkelen om meg og min deltagelse i Miss Norway her:
Og for de som ikke har tk+ så legger med noen screenshot av saken, hele saken kan leses på tidens krav sine sider. Så håper jeg dere vil følge meg videre i konkurransen!
Hele artikkelen kan leses på Tidens kravs nettsider. Dette er kun noen få screenshot fra saken.
For noen år siden ble familien min og jeg, invitert på en båt-tur igjennom Europa.
Vi startet vår reise i Sardinia Italia. Sardinia var fylt med små bakgater, romantiske lys og italienske restauranter. Vi befant oss her i noen dager, før vi la ut på vår eventyrlige reise. Vi stoppet i flere ulike land på veien, jeg fikk blant annet muligheten til å oppdage Cannes og Antibes i Frankrike, Monaco, St. Tropez, Puerto Banus og Vigo i Nord-Spania, Gibraltar i Storbritannia, Amsterdam og København.
Reisen varte i omtrent 4 uker, og vi fikk oppleve all slags vær. Allerede første dagen på reisen vår, opplevde vi flere meter høye bølger. Jeg husker den dag i dag, at alle om bord måtte holde seg fast i rekkverk og vegger, for å ikke falle. Møbler, skuffer og tallerkener ble kastet rundt om bord.
De fleste dagene var heldigvis fylt med sol, krystallblått hav og delfiner. Delfiner fulgte båten igjennom hele vår reise. Når vi på ettermiddagene slappet av på dekket i solen, kunne det en gang iblant hende at delfinene begynte å vise seg frem for oss. Tanken på hvor vakker vår verden er og hvor privilegert jeg er som fikk oppleve dette, gjorde reisen enda mer ubeskrivelig. På vår vei oppdaget vi også andre dyr som hvaler og skilpadder som kretset rundt båten.
Det var ikke bare menneskene jeg møtte på reisen som gjorde inntrykk, men også den spektakulære naturen og havet rundt meg. I 4 uker levde hele familien tett innpå hverandre. Dette gjorde det ekstra viktig med rutiner, der vi var avhengige av hverandres hjelp for å komme oss frem. Dette endret mye av vår relasjon til hverandre, og hvor viktig rolle alle i familien har. Tillit, toleranse, kompromisser og nærhet til hverandre ble viktige faktorer.
En annen uforglemmelig tur jeg har opplevd, var til vakre Brasil. Dette er et av de mest enestående landene jeg har besøkt, så langt.
Landet var fylt med forskjellig kulturer, musikk, glamour, dype jungler, høye fjell og blå laguner.
Den første uken bodde vi på en eksotisk øy som het Ila Grande (Den store øya). Øya ligger omtrent en 2 timers biltur fra Rio de Janeiro. For å komme oss dit måtte vi kjøre igjennom deler av jungelen for å deretter ta båt over til øyen. På selve øyen fantes det ingen biler. Land-arealet var stort sett tildekket av jungel, omgitt av tropiske og vakre sandstrender. Det fantes et helt fantastisk dyreliv på Ila Grande, blant annet fantes det apekatter, slanger, papegøyer, skilpadder og andre fantastisk dyr.
Om man bevegde seg dypere inn på øyen, fantes det blå laguner som lå bortgjemt inne i den dype jungelen. Innbyggerne og Politiet på øya viset stor omsorg for dyrelivet, der til og med herreløse hunder ble behandlet med respekt. Ingen dyr gikk sultne. Harmonien på øya var noe utover det vanlige. Tropiske frukter og blomster vokste fritt rundt på øyen.
Etter en uke reiste vi videre til Rio de Janerio for å oppleve verdens største og mest kjente karneval. I følge med denne anledningen reiste det mennesker fra hele verden til Brazil for å oppleve karnevalet. Alt vi har sett og hørt fra denne festiviteten viste seg å være mye mer en det jeg noensinne kunne forestilt meg. Alle var utkledde i fjær, diamanter og ekstravagante klær. Det ble spilt sambamusikk i alle deler av Brazil i flere dager.
.
Selv om denne reisen var fylt med fantastiske begivenheter, var det stor forskjell på den Brasilianske befolkningen. Rundt hele Rio De Janeiro var det fullt av favelaer og fattigdom. Jeg kom i kontakt med flere unge mennesker som arbeidet hardt, for å forsørge seg selv. De levde langt under fattigdomsgrensen, og hadde aldri fått muligheten til å bevege seg utenfor Rio. Flere av dem hadde heller ikke mulighet til skolegang, enten for at de heller måtte prioritere arbeidet, andre hadde ikke råd til å gå på skolen. I Rio kom vi i kontakt med en fantastisk ung dame som jobbet på en stand. Selv om levekårene var vanskelig, er hun en av de mest optimistiske menneskene jeg har møtt.
Sist men ikke minst, ønsker jeg med denne historien inspirere andre til å reise mere, og fremfor alt våge å oppleve noe nytt.
