Jeg liker bedre å prate, enn å skrive. Faktisk så prater jeg som regel litt for mye. Skriving må jeg jo bli flinkere til, så da var dette et perfekt tidspunkt. 

Gjør jeg som jeg har gjort til nå, skriver om noe jeg er spesielt opptatt av, kan jeg skrive til armene faller av. I dag tenkte jeg å bare fortelle om dagen min. Da jeg var yngre var bursdager en unik dag, med fest og god mat. Det har endret seg litt siden den gang, men jeg må likevel si, at dagen i dag har vært og er fremdeles en perfekt dag å fylle 22 år. Jeg føler meg fremdeles som et barn, det er alltid gøy med oppmerksomheten og masse søtsaker. ?

Jeg startet dagen som vanlig. Stod tidlig opp med sønnen min på 8 mnd, underholdt han med tomflasker i sengen min, så jeg kunne slappe av litt lenger. Da vi endelig stod opp og fikk dratt den syv sovende chihuahuaen, Bambi ut av den varme dyna, gikk vi opp i andre etasje. Der spiste vi frokost sammen med Jamies mormor og alle hennes hunder. 

Etter at Jamie hadde rotet alle mormors plastbokser og lokk rundt på hele kjøkkenet, var det på tide å sove igjen. Ikke for meg da, dessverre ... Jeg la Jamie i vognen ute i det nydelige snøværet. For en gangs skyld sov han utrolig lenge, så jeg brukte tiden på å danse, tøye og ringe litt rundt til ulike veldedighets organisasjoner. 

Jeg måtte vekke Jamie etter to og en halv time, vi skulle gå tur med hundene i snøen. Dette var første gang Jamie satt i akebrett, det er ikke mye snø å skryte av da, men gøy likevel. Bambi ville IKKE bli med på tur, hun syntes det var alt for vått og kaldt.

Etter turen, gikk vi ned i kjellerleiligheten vår og spiste lunsj. Vi så litt på Karsten og Petra før Jamie skulle sove litt igjen. Da unnet jeg meg resten av sjokoladen min fra i går. Litt bursdags kos må en ha.

Senere kom mannen min hjem og vi spiste en deilig luksuriøs middag, spaghetti på boks. Mmm..

Heldigvis var det god dessert, kjøpe boller med krem og syltetøy. Godt det ikke er hver dag jeg har bursdag. Med en litt trang økonomi og småbarn er det ikke alltid lett å unne seg det beste, noe jeg tror flere burde lære seg. Noen mennesker har ikke råd til mat i det hele tatt. Derfor var jeg utrolig takknemlig for de kjøpe bollene.

Gavene mine ble en pakke som har ligget en god stund på posten, en jeg har bestilt selv - et lerret med bilde fra bryllupet. Og en time i min mors frisørsalong i kveld. Yey, egentid! Pappaen min tilbød seg å kjøpe ny pute til meg, men jeg ville heller ha sengetøy. Gleder meg til å se hva han har funnet. Kanskje han tar med kake også..

Senere i kveld skal jeg bare slappe av, se på en koselig morder serie med mannen min Jørgen, og legge meg. For å så våkne i natt med en hund som skal ut og en baby som er sulten. Lurer på hva dagen i morgen bringer. 

Skrive om dagen min er helt nytt for meg, men nå vet dere litt mer hva dagene mine innebærer. Slit, kos og masse kjærlighet.

Ha en hyggelig kveld videre! Og husk at en fin bursdag, kan man ha uansett tilbehøret. Gjør det beste ut av dagene, de tunge og de kjedelige. Det er mye vi kan lære av hver dag. 

Vil du jobbe med meg? Ta kontakt da vel! ?‍❄️❄️

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Jeg har alltid vært en veldig engasjert jente med mange interesser og svært travle hverdager. Det var derimot ikke før jeg begynne å si «ja» oftere at jeg virkelig forstod kraften av å gå utenfor komfortsonen og gripe de mulighetene man blir gitt. Kraften av å si ja er nemlig stor, og jeg har fått oppleve at det virkelig åpner dører man bare kunne drømme om.

Hei!

Jeg heter Julie Kroslid, er 18 år og kommer fra Lyngdal, en liten by på Sørlandet. Jeg går for tiden i 3 klasse ved KVS Lyngdal og tar studiespesialisering med programfagene Politikk og Menneskerettigheter, Psykologi og entreprenørskap.

På fritiden sjonglerer jeg mellom å gå på skole, jobbe i et badeland, drive to bedrifter selv, være sosial med venner og drive en del frivillig arbeid. Jeg elsker en travel, effektiv og spontan hverdag like mye som jeg elsker å sette meg mål, legge opp planer og drømme stort.

Men det har ikke alltid vært sånn… Når jeg var yngre opplevde jeg blant annet  å få kyssesyken som varte i godt over ett år. Dette var en stor motgang, og siden det har ikke flaksen blitt noe bedre, og jeg har stadig brukket noe, måtte gå på krykker eller måtte sy. Dette var en særlig tøff periode, hvor jeg selv den dag i dag ikke har kommet meg helt. Hvert trappetrinn ville alltid ende med tårer. Allikevel var jeg fast bestemt på at dette ikke skulle begrense meg, mine interesser og mål. Det ble derimot en motivasjon for å vise alle at alt egentlig går om man har motivasjon og er villig til å jobbe hardt.

På grunn av motstanden jeg selv har opplevd, og etter å ha opplevd at venner av meg har måtte kjempe blant annet kampen mot kreft, har hjertet mitt for å gi motivasjon, hjelp og støtte til andre som trenger det, blitt stor! Dette er også hovedårsaken til at jeg på fritiden jobber frivillig som ansvarlig for Krafttak mot Kreft på skolen min. I tillegg har jeg vært med som frivillig på en del ulike leirer for barn og ungdom. -Og jeg elsker det! Det er sjeldent jeg har det så gøy, og får erfare så mye at selv det lille man gjør kan bety mye for andre!

Etter videregående skal jeg derfor ta et friår og bo 4,5 måneder på Bali for å jobbe frivillig på et hjelpesenter for barn og alenemødre. Etter dette ønsker jeg å studere Entreprenørskap eller Markedsføring og ledelse på BI.

For 3 år siden (da jeg først begynte å leve etter min «ja»-regel) hadde jeg aldri tenkt tanken engang på å skulle havne her jeg er i dag. Miss Norway har alltid bare vært en fjern men stor drøm, og jeg er så ydmyk og beæret av å ha fått denne muligheten!

Jeg har i tillegg deltatt i NM i entreprenørskap med ungdomsbedriften min, og har blant annet deltatt på Emax (en grunder-camp i Porsgrunn), deltatt på «leder for en dag», og i dag driver 2 bedrifter og har planer om å starte mange mange flere. Jeg elsker å kunne utrykke meg kreativt, drømme stort, være ambisiøs og ikke minst å si «JA». På tross av utfordringer og motgang vet jeg at med store drømmer og ved å si «ja» kan store ting skje. Med dette ønsker jeg også å inspirere andre i å tørre å satse på drømmene deres, jeg heier på dere!

Følg meg gjerne videre på denne spennende reisen på facebook og instagram @juliekroslid

Om du vil lese mer om meg, mine intervjuer i ulike aviser, høre podcastinspilling med meg i Innovasjon Norge, eller høre intervjuet jeg hadde på NRK nyheter, legger jeg med linker her!<3

Egen butikk: https://www.lyngdalsavis.no/julie-17-startet-egen-nettbutikk-det-er-en-drom-som-har-gatt-i-oppfyllelse/s/5-104-212434

«Leder for en dag»:https://www.lister24.no/nyheter/i/l3VXBe/jeg-setter-stor-pris-paa-aa-ha-faatt-denne-muligheten, https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/unge-ledertalenter-far-prove-seg-som-toppledere?publisherId=17847581&releaseId=17942462, https://www.instagram.com/p/Cj8MIQaM4FZ/, https://www.instagram.com/p/CkLxjEMMzVW/

Podcast- https://open.spotify.com/episode/1yK5Dhlq6yWLkweaw1RTzi

intervju på NRK som Emax deltaker 2022-https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-fra-vestfold-og-telemark/202208/DKVT98080222, 

Gleder meg til å bli kjent med dere, og til å la dere bli kjent med meg!

Lots of love, Julie<3

Foto: Mikkjell Lønning/Sandnesposten

Hei!

Mitt navn er Sidra Nouri, jeg er 18 år og bor i Sandnes. Jeg er opprinnelig kurder fra Kurdistan, Rojava og kom til Norge i slutten av 2012. Jeg setter veldig stor pris på at jeg får være med på dette eventyret, bli kjent med deltakerne og resten av teamet!

Fortiden min var og er enda ekstrem tøff, men dette hindrer ikke meg til å oppnå mine drømmer. Alle har en bagasje som de bærer rundt på, innholdet i min bagasje har jeg brukt som motivasjon, lærdom og styrke. Dette er nettopp det jeg ønsker å spre videre til alle! Ønsker du å lese mer om fortiden min? Her er linkene: NRK- Gjenforent etter flukten fra Syria, NRK TV ,  Sandnesposten - Botnlaus frykt på flukta der alt gjekk gale , Dagsavisen - Jeg trodde jeg drømte 

Helt siden jeg var liten har drømmen vært å bli modell og kjendis, men jeg har ikke fått sjansen til å oppnå disse drømmene. Nå som jeg har vært så heldig og kommet til et trygt land der jeg har mulighet til å oppnå drømmene mine har jeg valgt å melde meg på Miss Norway 2023. Dette er ikke kun en drøm for meg, men å gi håp og motivasjon til de som har blitt fratatt muligheten til å oppnå drømmene sine.

For tiden går jeg siste året på videregående skole på studiespesialisering. Neste steg er å studere sosionom fordi jeg liker å jobbe med mennesker. Ved siden av skolen er jeg en arbeidsmaskin hvor jeg sjonglerer fra jobb til jobb, noe også mediene har lagt merke til. Link: Sandnesposten- Sidra (18) får det fryktelig travelt i sommer og skal sjonglere tre ulike jobber  

Lær av i går, lev for i dag, håp for i morgen!

Følg meg gjerne på instagram @Sidramnouri

Heia mine gode?

Min kamp mot rasisme startet med ordet verdiløs. «Verdiløs» fra en ung alder var ikke bare et ord, men et statement, som tydelig viste min status i samfunnet. Videre i livet har jeg møtt på mer kritiske situasjoner som i å bli latterliggjort daglig, på grunn av min afghanske bakgrunn. Slike oppførsel kom fra visse mennesker som mente at afghanere er elendige, analfabeter, stygge, kulturløse og barbariske.
Resultatet av denne situasjonen har gjort meg til den kvinnen jeg er i dag. En kvinne som kan skille mellom rett og galt. En som kjenner alle de ulike formene for rasisme. En kvinne som er selvstendig, fokusert, ærlig og dedikert på sine interessert, mål og drømmer.

Jeg vil ikke dele historien min for å få sympati, men heller vise leserne mine at ikke alle er perfekte, eller har det perfekte livet, hjemmet eller historien. Samtidig vil jeg vise at det er mulig å nå det «umulige», ved å ikke miste troen, selv om andre tråkker deg ned eller ikke har håp i deg.

Det er en slik inspirasjon jeg ønsker å dele til mine lesere!

                                         Tusen takk for tiden?

For dere som leste mitt forrige innlegg om en av mine hjertesaker, så vet dere at jeg har veldig sterke meninger om skjønnhetsideal og mangfold. En annen ting som gjorde at jeg ønsket å delta i Miss Norway er fordi jeg føler jeg har viktige ting å si, viktige ting å snakke om - en av disse sakene jeg brenner for er kvinnehelse. Jeg er vokst opp med en storesøster som har endometriose, det tok flere år for henne å få en diagnose. Når jeg var yngre og fortalte folk hvilken sykdom hun har, så viste veldig få mennesker hva endometriose var. Folk flest hadde ikke engang hørt om sykdommen. Idag er det mer snakket om, mer i fokus - men langt ifra nok i fokus. Miss Norway gir en fantastisk mulighet til å belyse ulike temaer og nå ut til mange flere mennesker enn hva jeg ellers ville gjort. 

© Frank Valde / Bekkenstudio

Endometriose er en av de vanligste kvinnesykdommene vi har. I Norge har over 260.000 kvinner, transpersoner og ikke-binære endometriose - altså er det like vanlig som diabetes. 

© Marie Murby

Noen er mer utsatt for å utvikle endometriose enn andre. Det er en arvelig faktor, og syv ganger så sannsynlig å få sykdommen dersom mor eller søster har endometriose. I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få stilt diagnosen, endometriose. For min storesøster tok det 5 år for henne å få diagnosen. Jeg håper at ved å delta i Miss Norway så vil jeg få mulighet til å fremme kvinnehelse og sette endometriose på agendaen. Ingen sykdom, uansett kjønn, uansett årsak, burde ha en disgnotiseringtid på gjennomsnittlig 7 år.

Visste du også at endometriose er rangert som en av verdens mest smertefulle sykdommer? Allikevel er det så lite forsket på. Det finnes ingen kur for endometriose, kun symptomlindring og smertelindring. Norge har ett av verdens beste helsesystemer - men kvinnehelse er dessverre ikke nok i fokus. Men det er så viktig at endometriose ikke blir tabubelagt eller bare sett på som en kvinnesykdom eller en såkalt underlivssykdom, det finnes mange mennesker der ute også som ikke er kvinner som fortsatt får sykdommen!

Detaljene rundt sykdomshistorien er fortsatt litt utydelig. Smertene var så store og oppkast kom så ofte at mye fortsatt er uklart. Sykdommen begynte imidlertid å vise tegn når Mariell gikk i åttende klasse, på dette tidspunktet gikk jeg i tredje klasse. 

De neste årene var preget av sykehusbesøk, der sterke smerter og oppkast var de mest fremtiden symptomene min søster opplevde. Ingen leger skjønte helt hva det var som foregikk.

De første årene var storesøsteren min innlagt over 300 døgn til sammen på sykehus. Likevel, merkelig nok,i løpet av disse rundene med innleggelser så ble endometriose aldri nevnt eller foreslått. Etter min søster fikk diagnosen fikk jeg tilbudet om å sjekke meg, pga. økt risiko. Jeg takket nei på dette tidspunktet, rett og slett fordi jeg hadde ingen symptomer eller plager. Hvertfall ikke av samme grad som hun opplevde.

Jeg er så stolt av storesøsteren min for at hun har delt sin historie og vært åpen rundt den lange prosessen for å bli diagnostisert. Denne prosessen var hard for familien vår, det var fem lange, kompliserte år med lite svar og mye angst og usikkerhet. Mye smerter for oss alle og tunge perioder. Grunnen til at jeg ønsker å snakke om kvinnehelse er nettopp for å unngå at enda en familie og enda en ung kvinne skal gjennomgå de familien vår gikk gjennom.

© Marie Murby

Jo mer vi snakker om denne sykdommen, jo flere som vet om det, jo kortere kan diagnotiseringstiden bli. Dette er uten tvil en hjertesak for meg.