Hei alle!

I dag skal jeg bli litt personlig og snakke om spiseforstyrrelser. Da jeg hadde spiseforstyrrelser følte jeg at jeg hadde en kontroll over kroppen, en frihetsfølelse. Det er følelsen man får av å ha 100% kontroll på dagens, ukens, månedens matinntak. Det finnes mange ulike typer spiseforstyrrelser, men felles for alle spiseforstyrrelser er at det er et misforstått bilde av kroppen og en subjektiv følelse av fedme. Frihet er å kunne styre og velge selv, så hvorfor ikke utnytte det over sin egen kropp?  

Det å leve med spiseforstyrrelser kan føles ut som «å være alene med en ubuden gjest». Ofte kan du føle deg helt alene, hele familien din kan sitte rundt bordet og du kan likevel føle deg så alene. Det eneste du klarer å tenke på er friheten av å ikke spise, den utrolige deilige frihetsfølelsen. Du sitter der og familien din presser deg til å spise, tårene triller og du føler at du er helt alene med en ubuden gjest.

De rundt deg vet ikke hva godt de kan gjøre for deg, men du føler deg helt alene når de prøver å ødelegge for deg og ikke la deg nå målene sine. De som har spiseforstyrrelser er egentlig utrolig psykisk sterke og er villige til å gå til det ekstreme for oppnå sine mål. Mål som er vanskelige, nesten umulige å nå, men de gir seg ikke. Viljestyrke er et tegn på frihet. Målene er ikke er optimale for kroppen, men personer som sliter med spiseforstyrrelser jobber hardt for å nå dem uansett. Mestring av mål skaper en frihetsfølelse. De fleste med spiseforstyrrelser er ofte utrolig usikre på seg selv, jeg var i hvert fall det, og alle jeg snakket med som var i lignende situasjoner fortalte meg det samme, de følte seg usikre. Til tross for min usikkerhet hadde jeg en enorm viljestyrke, viljestyrken min hjalp meg med å føle på friheten. Jeg satte meg et mål for å bli tynnere og jobbet hardt for å nå det. Videre satte jeg meg et nytt mål, for det var ikke godt nok, og jeg følte meg ikke god nok, jeg lengtet stadig etter mer frihet. Slik gikk veien videre og jeg motiverte meg til å fullføre hvert eneste mål helt til kroppen fysisk sa stopp. Jeg følte selv at hodet var sterkt, og at det var kroppen som sviktet.

Frihet vil si det å kunne gjøre hva man vil så sant det samsvarer med lover og regler, det å kunne føle seg lettere etter en handling. Frihet er å ikke å være alene med en ubuden gjest, men å føle at man kan puste lett og føle på bevegeligheten. Frihet er det å være frisk. Når du har spiseforstyrrelser mener du at du er fri og frisk samtidig som de rundt deg ser på deg som syk og fanget. 

I dag er jeg frisk, BMIen min er normal, men jeg jobber fremdeles daglig for å gå opp i vekt og jeg er kjempefornøyd og stolt over min egen kropp. Så til alle der ute, alle som er usikre og sliter... Jeg heier på deg, på dere alle, bruk psyken din og bygg deg opp. Kjenn på den virkelige friheten, nemlig friskhet!

Mange sterke klemmer fra Christina <3

Jeg heier på deg!

Ps. Dersom du eller noen du kjenner ønsker å samarbeide med meg send meg gjerne en mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Eller via facebooksiden min: https://www.facebook.com/Christina-Veien-til-Miss-Norway-2020-100127301391673/?modal=admin_todo_tour

Legg meg gjerne til på instagram også: @Miss.westhelle https://www.instagram.com/miss.westhelle/

Fotograf: Julie Jacobsen

Hei alle sammen!

På onsdag var jeg i Haugesund ved Lillesund Skole. Her hadde jeg en fotoshoot med fotografen Habibi S. Ayoub. 

Følg gjerne kontoen hans på Instagram: @ha_photo_media

Bildene ble jeg kjempe fornøyd med og skal dele noen av mine favoritter med dere nå.

Klem Andrea Nicole <3

Ps: Kontakt meg gjerne dersom du eller noen du kjenner ønsker å samarbeide med meg.

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Mob: 90804231

Hei alle sammen!

Jeg har også blitt intervjuet av S24!

Håper dere liker dette også.

S24.

Dersom du eller noen du kjenner vil samarbeide med meg så er det bare å sende en mail til: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

eller mobil: 92691392

Hilsen Amy

Hei alle sammen!

Her om dagen så ble jeg intervjuet av Hamar Arbeiderblad.

Håper dere liker det!

Hamar Arbeiderblad.

Dersom du eller noen du kjenner vil samarbeide med meg så er det bare å ta kontakt på mailen min: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

eller mobil: 92691392

Hilsen Amy

Jeg har nevnt tidligere i bloggen min at ungdomsskolen var noe av det verste jeg har opplevd i livet mitt.
Jeg har alltid slitt med å finne venner. Siden jeg har vært en veldig sjenert jente.
Så da ungdomsskolen kom hadde jeg ingen og være med i friminuttene og jeg følte meg alene veldig ofte. Jeg husker jeg hadde ingen å samarbeide med i klassen siden alle var fordelt i grupper. Jeg husker jeg satt ofte på do i friminuttene og spilte spill på mobilen og kunne ikke vente til skoledagen var over, siden jeg hadde ingen å være med. Veldig ofte følte jeg meg veldig usynlig som om jeg ikke eksisterer i det hele tatt.
Jeg pleide å tro at det var min feil for at jeg ikke har noen å være med. Da «prøvde» jeg å henge med noen fra klassen, men de var med meg bare fordi de ikke er frekke nok til å si «nei jeg vil ikke henge med deg». Ikke fordi de ønsker det, men så har det skjedd også at de bare stakk av og at jeg ble alene igjen.
Gjennom de 3 årene var selvtilliten min veldig lav. Jeg tenkte ofte «hva om jeg gjorde håret sånt, eller klær meg sånt, da vil jeg passe inn.» Men ingenting hjalp, hva enn jeg gjorde passet jeg aldri inn i den klassen. Så da jeg kom hjem hadde jeg ikke noen venner på besøk hos meg.
Og det jeg gjorde «feil» på den tiden var at jeg aldri snakket til noen om hvordan jeg hadde det. Jeg snakket ikke med lærerne mine om det og heller ikke foreldrene mine. Jeg ønsker ikke at det skal virke som om skolen min var forferdelig, for det var den ikke heller, det var mange kjekke lærere der også. Men alle tankene jeg hadde på den tiden, holdt jeg inni meg som en kule i magen som aldri ville gå vekk.

Så var de 3 årene over, og jeg var så glad får å starte på en ny skole, og får å møte nye folk.
Første uken på videregående skole fikk jeg meg venner. Alle i den klassen var så snille og hyggelige folk. Jeg følte at jeg endelig ikke var «usynlig» og at jeg hadde folk som jeg bryr meg om, og at de bry seg om meg og vil henge med meg. Mange av disse menneskene har jeg den dag i dag i live mitt.
Jeg vet at det er mange jenter og gutter der ute som har følt seg alene og kanskje sliter med å finne venner. Eller er i en sånn klasse hvor alle har sin «gruppe» og at man ikke passer inn i noen av gruppene. Så dette innlegge er til alle dere der ute som leser dette, jeg vil bare si at det blir bedre. Før du vet ordet av det er det over og du starte på et nytt kapittel av livet ditt. Det er ikke din feil, og du må aldri tro det.
Det er de menneskene som går glipp av å bli kjent med en person som deg. Du må aldri forandre deg får noen. Hvis de ikke akseptere deg får den du er, lover jeg deg at det er noen der ute som gjør det og ikke kan vente med å bli kjent med deg.
Som for eksempel meg! Gjerne tekst meg på sosiale medier hvis du trenge noen å snakke med jeg er her for deg. Det hjelper alltid å snakke med noen og få alt ut. Det hjalp meg veldig. Men igjen jeg lover deg at det vil gå over, du vil få deg venner du også. Aldri gi opp, og snakk med noen ikke hold alt inni deg, for da blir det bare verre.

Fotograf: Daniel H.

Facebook siden min er: https://www.facebook.com/Atika-Hegic-my-journey-on-Miss-Norway-2020-104256687789461
Instagram:https://www.instagram.com/atikahegic/

Hi. 

So the last days here in south Norway it has finally started to snow!

This winter have been so dark and full of rain so finally the light is coming together with the snow. The one thing I love to do in the snow is riding my horse in canter in high snow. It is so magical riding in the snow and its so much fun! Still today- after 20 year since I started riding, riding in the snow is something I reccomand everyone to try at least once in your life. Its so peaceful and its something really therapeutic about being in the woods and fields when everything around you is covered in beautiful white snow.

When I am out riding in the woods I often take a lot of photos on the horse back since the wiew and silence in the woods are just amazing! Here is some of the photos I took yesterday out riding before my phone died. And both my horse and I was really satisfied with the view yesterday on our trip in the forest. 

Thanks for reading.

If you or someone you know would like to cooperate with me please write to: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Hugs from me