God helg folkens ♥ 

I det sist har jeg blitt klar over at jeg ikke har delt noe særlig personlig om meg. Hvordan kan man bli kjent med noen uten at man forteller litt mer personlige ting? Så jeg snakket med moren og broren min, og de ga meg lov til å fortelle litt om oss. 

Jeg og broren min vokste opp med alenemor. Vi er ikke en særlig stor familie, men vi er veldig glad i hverandre. Noen ganger føler jeg litt ensomhet, men etter at jeg fikk kattene mine, forsvant så å si den ensomheten. Det er ikke en sånn type "Jeg er ensom så jeg trenger en partner/Kjæreste" ensomhet, men en ensomhet som kommer av et ønske om en større og nærmere familie enn jeg har. 

Foreldrene våres var litt i unge laget, men ønsker man barn, så ønsker man barn. Det vil si, mamma ønsket barn, det samme trodde faren vår. Til slutt viste det seg at han ikke kunne ta ansvaret, og mamma tok hele oppgaven om å oppdra meg og lillebror. 

Mamma passet alltid på at det var mat på bordet, men som det viste seg at jeg og broren min var like kresne og like standhaftige. Ville han ha pannekaker, ville jeg ha vafler. Hvis jeg ville har jordbærsyltetøy på, villa han og, men han ville ha uten jordbærklumper, noe jeg definitivt ville ha. 

Jeg oppdaget det ikke før jeg nå har blitt eldre og har mine egne penger, hvor trangt vi hadde det. Jeg føler jeg har en stor frihet når jeg går rundt i matbutikkene og kan kjøpe hva jeg vil.

Jeg tror jeg fremdeles har en del økonomiske sperrer som henger igjen fra oppveksten. Aldri kast bort mat, ikke kjøp for mye tullball og kast bort pengene, ikke fyr til kråkene, ikke gå ut og spis, ikke kjøp ferdiglagd mat og ikke kast bort penger på sminke eller dyre klær. 

Jeg er takknemlig for disse små reglene jeg ubevisst har plukket opp, jeg har blitt en økonomisk bevisst person på grunn av det, og jeg har til og med fått kjøpt min egen leilighet, en drøm jeg ikke trodde jeg hadde før jeg fant ut at det var en ørliten sjanse for å realisere den. 

På grunn av oppveksten min på fattigdomsgrensen er jeg en ekstremt takknemlig person. Jeg kan si at det går nok ikke en dag uten at jeg tenker på hvor heldig jeg er. 

Hvor heldig jeg er som er født i Norge, hadde jeg vært født et annet sted hadde det ikke gått like bra for meg og familien min. 

Jeg har fått skolegang, jeg har nok penger til å ha kjøpt leilighet, adoptert katter, kjøpe så mye mat jeg ønsker (Kjøkkenet mitt er fullt!) jeg kan ta meg råd til å reise og å kjøpe meg en bok i ny og nè. Jeg går til og med ut og spiser noen ganger. Enkelte ganger er moren min med også! 

Jeg pleide å være flau over at jeg gikk med brukte eller arvet klær. Jeg hadde ikke problemer med å gå rundt med klærne, de var greie, men det var tanken på at jeg faktisk var forlegen over det at jeg kjøpte klær på Fretex som var det flaue. Det var aldri noen som spørte eller sa at det så ut som jeg gikk med bruktklær.

Det er forresten enda en ting som er fint med Norge, det er ikke så enkelt å se forskjell på noen som har god eller dårlig råd. 

Først tror jeg at jeg brukte den miljøvennlige unnskyldningen som en utvei for å si, "jeg valgte dette, jeg har råd til å kjøpe klær hvor jeg vil" (Noe jeg definitivt ikke kunne). Nå skjemmes jeg ikke av det, det utviklet seg til at jeg faktisk er interessert i natur, miljø og gjenbruk, det har utviklet seg til noe jeg er stolt over, ikke noe jeg kjemmes over. 

Takk til dere som tok dere tid til å lese om meg og familien min♥

Dersom DU eller noen du kjenner ønsker å samarbeide med meg send meg gjerne en email på: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ta også gjerne en titt gjennom facebook siden min: https://www.facebook.com/MissNorwayElida2020/

Håper å høre fra deg!