fbpx

Å gå på ski i høye hæler

28661073_10214148888308606_4292076160239534080_o

Hva er vel ikke bedre enn å gå en skitur nå som det er så mye snø og så fin sol? Sist helg gikk jeg en skitur på cirka én mil; det er en stund siden jeg gikk på ski sist så det ble ikke den lengste turen, men det var utrolig gøy. Jeg elsker naturen om vinteren, er som å være i et Winter Wonderland. Og vi nordmenn er jo født med ski på beina, så da må man vel nesten gå minst én skitur hver vinter? Det er i hvert fall målet mitt.

Men er det sånn at vi skjønnhetsutøvere kan gå på ski?
”Skjønnhetsutøvere går kun i høye hæler, kjoler og har alltid 20 kg sminke på seg.”
He he, nei, sånn er det langt i fra. Dessverre er det flere der ut som har fordommer mot skjønnhetskonkurranser og skjønnhetsutøvere, som mener at vi for eksempel alltid går i kjole og høye hæler, eller at vi har fullt av sminke på oss til en hver tid.

Jeg er ingen ekspert i å gå på høye hæler, jeg går på kurs og øver frem og tilbake i stua hjemme. Og jeg kan med hånda på hjertet si jeg er langt i fra en proff i å sminke meg; jeg kjøpte min første ordentlig foundation i oktober i fjor! Og contouring begynte jeg å lære meg for ett år siden, og jeg har helt sikkert langt igjen før jeg klarer det helt perfekt. Og du vil se meg i alle slags mulige type stiler; jeg har min egen stil, som jeg elsker, som innebærer alt fra kjole, til chilleklær, til street style, til casual. 

Jeg synes det er veldig dumt å sette stereotyper på mennesker; ”skjønnhetsutøvere er alltid stivpyntet””de fra østkanten driver med narkotika”, osv. I mine øyne er de like mye sanne som usanne, alle er forskjellig; uansett hva vi driver med eller hvor vi er fra. Og når det kommer til en skjønnehetsutøver så er hun vakker – akkurat som vi alle er vakre – akkurat som hun er, og uansett om hva hun har på seg og om hun sminker seg selv ikke, fordi: ”True beauty comes from within.”

Og noe av det som kommer fra min innside er sport/idrett, jeg elsker å være i bevegelse og være aktiv. Så nei, jeg går ikke alltid i høye hæler, og jeg går hvert fall ikke på ski i høye hæler. Jeg går på ski kledd akkurat som alle andre; i ullundertøy, skjerf, lue, votter, boblebukse (som er størrelse 14 år, hehe) og boblejakke.

Har du vært på skitur i år? Hvor befinner dine favorittløyper seg?

Har du lyst til å bli min sponsor /samarbeidspartner. Eller er du en fotograf som er interessert i å ta bilder? Kanskje kjenner du noen som er interessert?
Ta gjerne kontakt med meg på mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Du kan også kontakte meg på mine sider på sosiale medier:
Instagram: Nadiahelena95
Facebook: Official Nadia Helena

Kisses, Nadia Helena!

The Love That I'll Keep

I like to travel, you know. 

One place bores me too long.

But I choose to leave behind people I love.

 

They will still be in my life if they love me too, you know.

I guess I'm a selfish person.

But I can't live a life where I choose to stay for people who may love me temporary,

Instead of doing something I will love forever.

 

I take the strongest love with me, you know.

The kind of love that I will always keep and remember.

But leaving someone makes you realise who you need in your life.

 

The love that's worth it, you know.

Even though I've already left people I love in a city I started to hate,

I still have their love while they keep mine.

 


I like to travel, you know.

I'm sorry to all the people I'll love and leave but it's something I could never give up.

One place bores me too long.

- Marte Fredriksen

Orphanage Voluenteer

Hello,

Another update from another meaningful day. On Tuesday, Emily and I went to voulenteer at an orphanage here in Kisumu. We spent almost the whole day with the babies and kids. This is a home where a lot of abandon kids are being taken care of. The youngest we met was 1 month old.

It is kind of hard to believe that some are willing to give their babies away, but for many that is the only option to give them a life or even survive themselves. At this orphange the kids are really good taken care of, and we will say it is very well driven. They do not lack as much as the majority of kenyan people. This was quite nice to see. That there is places which actually provide more then the basic needs. The kids at this place live the life we want for the kids in Norway, more or less. I think it is great that an organization like this actually exist and have the resources they need.

Emily and I visited all departments, and the one that made most impression was the department of special needs. After working at Teksleaasen and Hauanskogen (a home for disabled kids and adults) you kinda have a different understanding of their needs. You know how complicated it can be in Norway, and then see it it here in a third world country is quite different. It was nice in a strange way.

Braids

Hei kjære lesere!

Dere har kanskje merket noe nytt med meg i det siste..? Jeg har fått braids (fletter) som jeg fikk en venninne til å ordne på meg for 2-3 uker siden. Det tok faktisk utrolig lang tid og det var slitsomt å sitte så lenge, men så verdt det til slutt. Fikk sett masse serier og filmer mens vi flettet så gikk helt greit. Får så masse fine tilbakemeldinger om at jeg kler fletter og det er kjempe hyggelig å høre fra folk. Jeg tror vi brukte rundt 6-8 timer på å flette håret.

Dagen min i dag gikk til planlegging av min presentasjonsvideo som jeg skal starte på til helgen. Fikk hjelp fra en venninne til planlegging og hvordan vi skal filme dette, så får vi diskutere senere hvordan vi skal redigere. Ønsker dere alle sammen en riktig god tirsdagskveld!

 

Instagram min: Sandrasuka98
Jeg er ute etter noen sponsorer, om du og din bedrift/firma vil sponse meg er det bare å ta kontakt på epost for mer informasjon: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.eller sende meg en melding på FB Klikk her

 

- Sandra Afriyie Tito

Det er ikke før du ser tilbake at du innser det

Marte, 17 år. 

Introdusert til modellverden.

Det er noe alle forventer. Blir du fortalt hvor mye du må veie? Blir du fortalt at du er for tykk, for tynn?

Ja, det blir du. 

Gidder jeg å prate om det med "dere"?

Nei, det gjør jeg ikke. Dere kommer bare til å henge dere opp i det. At det er det eneste det går ut på. Det eneste det handler om. 

Jeg gjør det på grunn av reisinga, på grunn av menneskene jeg møter, på grunn av erfaringen jeg får.

Den erfaringen jeg sitter igjen med nå. Den erfaringen jeg enda får. 

Jeg fikk aldri høre at jeg var for tykk. Jeg fikk høre etter en sommer at jeg burde gå ned noen cm på rumpa. Jeg hadde begynt på medisiner på grunn av smerter i magen og fikk derfor mye vann i kroppen. Det var ikke noe jeg hengte meg opp i - jeg visste allerede hvordan modellverden var.

Jeg tenkte at jeg var heldig når det kom til det punktet. Jeg visste hvor mye fælt flere andre unge jenter hadde blitt fortalt av modellbyrå og agenter. 

Tilbake til 17åringen igjen. Jeg skulle ut å reise for første gang. Det kom ofte opp nye innlegg i gruppa til byrået.

Jeg ville jo være best, eller i det minste så bra som mulig. Jeg leste og fortsatte å spise sunt som jeg visste at jeg ville valgt å gjøre uansett, fordi det får meg til å føle meg bra, også trente jeg da. Kanskje var jeg litt for obsessed med det, det føltes ikke så bra når jeg droppet å trene, men jeg skulle jo ut å reise så hvorfor ikke. 

Så var det en ting som kom opp i gruppa, en ting som ikke ville ut av tankene til en ung jente. "Du skal helst ikke spise etter 19.00. Kroppen trenger ikke mat etter det". 

Jeg blir så sint og fortvilet nå. Hvor er logikken i det? En 17 år gammel jente som er i utvikling skal ikke spise etter klokka 7 på kvelden fordi kroppen ikke trenger mat da? Selvfølgelig trenger du mat! 

Det var noe som bare satt seg fast - jeg tenkte på det uansett om jeg ikke ville. Jeg tror det hadde mye med det at modellindustrien var det eneste i tankene mine på den tiden. Jeg hadde liksom ikke noe annet liv. 

Jeg endte opp med å reise til Athen. Vet dere hva jeg fikk høre mest? "Du er for tynn". Det er i alle fall en ting jeg har hørt i løpet av mine reiser med modellbyrå jeg kan si meg enig i. Jeg var alt for tynn.

Var det virkelig verdt det? Å legge seg sulten på kveldene? Å ville gå å legge seg klokka 7 på kvelden så jeg slapp å tenke på at jeg var sulten, så jeg slapp å spise noe etter 7? Fordi jeg trengte jo ikke maten, det var jo bare kroppen som ville ha det, uten noen spesiell grunn. Eller var det kanskje den unge kroppen min som sa i fra? Kroppen som prøvde å fortelle meg hvor latterlig teit jeg var - hvor vondt det var for den å ikke få næringen den trengte?

Jeg kom hjem fra Athen. Var klar over hvor tynn jeg var. Heldigvis har jeg alltid hatt babyface og det var aldri så lett å se i ansiktet mitt hvor tynn jeg var på resten av kroppen. Selv om jeg nå ser det veldig klart på gamle bilder. Mamma hentet meg på flyplassen. Bagasjen kom ikke. Vi sto å pratet med SAS. Jeg spurte om noe jeg hadde tenkt på lenge. "Mamma, synes du jeg er blitt for tynn?". Jeg hadde på meg trange jeans, men mamma var så glad for å se meg og hadde egentlig bare fokusert på ansiktet mitt. Hun så ned på meg. Hun så ned på meg og fikk sjokk. Jeg fikk bekreftet det jeg tenkte. 

Vi hentet min beste venn, pratet litt om det. Jeg har aldri hatt problemer med å prate om personlige eller tøffe ting med de to. Til tross for det klarte jeg ikke selv å innse det. Jeg sa at det sikkert hadde skjedd fordi det hadde vært så travelt med castinger og jeg fikk ikke tid til å spise ordentlig. 

Nei, det var ikke derfor. Det var fordi jeg tenkte på hva jeg spiste hele tiden - at det var forbudt å spise etter klokken 7 på kvelden. 

Den kvelden spiste jeg så mye at jeg ble dårlig. Dårlig og ondt i magen. Stakkars kroppen min. Etter det var det fram og tilbake. Kroppen min var så sulten. Samtidig var hodet mitt full av alt det jeg hadde lest. Hva du ikke skal gjøre, hva du burde spise eller ikke spise, hvor mye, hvor lite. 

Et kaos. 

Jeg så aldri hvor seriøst det var. Jeg leste om folk som hadde problemer med mat, spiseforstyrrelser og alt det der. Det var fortsatt så fremmed. Jeg klarte ikke å innse at jeg sleit jeg også. At de jeg kjente kanskje hadde en smule rett når det kom til modellbransjen og påvirkningen det kunne ha for meg. 

Men hva forventer du da? En jente på 17 år blir fortalt hva kroppen trenger og ikke trenger, hva som er nødvendig og ikke nødvendig av noen som har så mye erfaring i en bransje hun vil gjøre det bra i. Selvfølgelig ble jeg påvirket. 

Da jeg dro til Milano var kroppen min fortsatt sliten. Noen ganger måtte jeg dra på butikken å kjøpe alt jeg kom over fordi jeg følte jeg trengte det. Etterpå følte jeg meg dårlig igjen.

Vi har alle et ansvar. Jeg visste at man måtte være tøff for å klare å jobbe i modellbransjen. Men jeg visste ikke hvor mange dårlige råd som kan komme fra voksne folk med erfaring i bransjen - uansett hvem du prater med. Noe som blir sett på som fakta for en ung jente uten noe erfaring i bransjen.

 

Jeg har også et ansvar. Jeg vil fortelle dere hvordan det var. Jeg vil fortelle dere at det kan skje med alle, for forskjellige grunner. Det er lett å bli påvirket som ung.

Jeg ser tilbake på alt det der nå og rister på hodet. Det er derfor jeg sier at jeg virkelig trengte å flytte til London. Jeg trengte å dra for meg og bare for meg. Ikke for et byrå, ikke for å være avhengig av noen andre.

Jeg trengte å finne meg selv. 

Jeg ville gjort det om igjen. Jeg ville dratt til Athen og jeg ville dratt til Milano. Jeg skulle ønske jeg kunne latt være å høre på det de fortalte meg, jeg skulle ønske jeg kunne vært snill med kroppen min. Da vet jeg at jeg hadde satt enda mer pris på alt. Alt det som ga meg ekte lykke. Det nye landet, de fantastiske menneskene jeg møtte, alle opplevelsene. Det jeg ser tilbake på nå, som fortsatt gir meg sommerfugler i magen. 

Jeg bryr meg ikke lengre om jeg trener hver dag, hver uke. Jeg liker fortsatt å trene - fordi det gir meg en god følelse og jeg liker følelsen av å bruke kroppen. Men jeg får ikke dårlig samvittighet om jeg skipper en dag eller en uke. 

Jeg bryr meg ikke om jeg spiser pizza flere dager på rad, om jeg spiser noe med sukker i, og i hvert fall ikke om jeg spiser brød. Jeg spiser ofte sunn mat fordi jeg liker hvordan kroppen min reagerer på det - hvordan jeg føler meg. Sånn er jeg bare - og det er greit det også. Jeg vil ikke spise kjøtt på grunn av verdiene mine. Jeg klarer ikke tanken på å spise dyr. Sånn er det. 

Ikke minst; jeg spiser etter 19.00. Jeg ville aldri ha sett på klokka den dag i dag - jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om når jeg spiser eller hvor sent jeg spiser. 

Så hva har endret seg? Jeg har fått et ordentlig liv. Jeg har innsett hva som er viktig her i livet. Jeg har lært hvor godt det er å ikke bry seg så mye om alt. Å ikke planlegge hver minste ting. Jeg har også lært av andre mennesker. Jeg har funnet glede i å leve travelt å ikke stresse med det. Hvor godt det er å komme fra jobb å bestille pizza - enten det er etter klokka 10 på kvelden eller midt på dagen en mandag. Jeg bryr meg ikke om det lengre fordi jeg har et liv verdt å sette pris på. Jeg er lykkelig og har det veldig bra med hvordan ting er.

Jeg er fortsatt en del av modellbransjen, og kommer til å være det fremover også. Fordi jeg synes fortsatt det er spennende, jeg møter nye mennesker og jeg får nye muligheter. Alt det der som egentlig var det viktigste for meg tidligere også - det ble bare helt borte i kaoset av alle beskjedene jeg fikk fra folk jeg ikke burde ha hørt på. Det vet jeg nå. 

Jeg ville aldri latt noen fortelle meg hvordan jeg burde se ut i dag for at noen skal akseptere meg. Aldri! Som et resultat av det har jeg faktisk fått flere og bedre jobber og muligheter enn det jeg noensinne har fått tidligere. 

Jeg vet at det er mange som sliter, og at det er tungt, men jeg håper at dere også en dag kan se tilbake på det og riste på hodet. Å innse hva som virkelig betyr noe her i livet. Det er så trist at unge jenter sliter dag etter dag, år etter år, på grunn av andre mennesker som ikke har noen ting å si når det kommer til hvordan du skal leve livet ditt. Jeg vil ikke at du skal kaste bort tiden din på noe så ubetydelig som det, til tross for at det kan føles som om det er alt som faktisk betyr noe akkurat der og da. Det er verdens beste følelse når du faktisk kjenner på ordentlig glede og ikke har de tankene i hodet ditt lengre. 

Jeg skulle bare ønske at andre mennesker kunne innse hvor mye kraft som ligger i ord de sier eller tekster de velger å skrive. Også skulle jeg virkelig ønske at unge jenter vet at de er gode nok akkurat som de er. Men jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg skulle bare ønske. 

Det er ikke før du ser tilbake at du innser det. Jeg skulle gjerne gått tilbake å hatt en lang samtale med med selv, men så sitter jeg igjen med tonnevis av erfaring nå - og det er i det minste noe. 

Vær så snill - vær glad i deg selv <3 

En god dose stolthet

Det er rart hvor mye jeg har fått tenkt når jeg har hatt en hel uke fri. Hvordan hodet som konstant er på, faktisk har tillatt å la tankene vandre til de helt viktige tingene. Det å la all stillheten tillate meg plass til tanker som er livsviktige, stoppe litt opp, se ting klart eller bare klarere. Alle tankene er jo der, men de slipper kanskje ikke alltid helt gjennom all kjas, mas, høyt tempo og forventninger. 

I ferien var jeg på kurs hvor jeg lærte å sy kofte, og jeg ble ferdig med min første kofte. Jeg er utrolig stolt over meg selv som har tatt tiden til å lære å sy det fineste plagget jeg vet om. Neste uke skal jeg sy den andre, og den skal jeg bruke i påsken. Påsken er en viktig høytid for samene og har derfor blitt til en sosial tid for samling omkring for eksempel giftemål, selskap og konkurranser. Påskeprogrammet er proppfullt av aktiviteter. Det skjer noe hver eneste dag. 

 

Vil du være min sponsor/samarbeidspartner? Ta gjerne kontakt: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Instagram: https://www.instagram.com/susanneguttorm/

Facebook: https://www.facebook.com/susanneguttorm/

 

Påmelding for 2026 er avsluttet!

Vårt løpende uttak for 2026 er nå avsluttet og vi holder på å fullføre kursingen. Vi kommer tilbake med påmelding for 2027 når dette er klart. For å forberede deg til å delta neste år, les gjerne bloggene til årets deltakere, og kom på finalen i august. Semifinaleuttak blir gjort i mars og finaleuttak i april. Følg med!

Hilsen fra Teamet

Logg inn

Meld deg på