On Friday we had a mission in the slum of Kisumu. I was surprised when I first came to Kenya how much poverty it actually is here. Sometimes when you visit a country, when it is only vaction, you dont really see the real life of a country.

We were supposed to visit a few families and see the slum life. Some of the girls that is living at Familia, the girls home I have been working at, are coming form this slum. They came from very poor circumstances. In many cases there is singel moms that need to take care of up to 6 children alone. Often the husband (if she had one) could be dead from HIV, be an alcoholic or don't be around. And the only way a mom can then feed her children and get money to provide for them all, is to get into prostitution. This will also put her in a risk of get HIV and be sick and then cant take care of her children, and will also lead to more children. Kids that loses their parents or get abandon from their families as a result of little money, become street kids. It is a very bad circle.

This is not the life of everybody in the slum, but for many it is. In families it could be living a mom, dad and 6 kids in one room. The houses are mad of mud and cow poop, and get easily ruined in bad weather. They live with no electircity and have so limited resources. It is hard to belive this is their everyday life.

We bought a lot of groceries and gave it to all the families we could. They were very thankful. That kind of action may not solve long-term problems, but it does make a difference in their life for a few days. It gives them some home and a little more to live for.
We also bought some candy and ballons for the kids to play with - They loved it.

I am still overwhelmed about the life we saw in the slum and it has made huge impact. I can not come back to Norway and not think about this. I dont know what to do for now, but something needs to be done for these people.

Love,
R

Denne uken har vært en av de kaldeste på en stund og det er blant en av grunnene til hvorfor jeg gleder meg så mye til å reise til Kenya! Fokuset blir 100% rettet mot å filme kampanjefilmen for Happy Day Junior School, utforske hva landet har å tilby og bidra til å få mer oppmerksomhet til formålet. Det blir en lang reise fra Oslo til Nairobi, særlig med mellomlandingen i Tyrkia for 5 timer, men det kommer seg. Det blir mye moro, nye utfordringer og en mulighet til å få jobbe med hjertesaken min. 10-dagers turen i Kenya starter nå!

La oss for engang skyld ta oss tid til å snakke om ett tema. Ett tema som angår eller trolig har angått oss alle på ett punkt i livet. Samtlige som leser dette innlegget har nok før eller siden opplevd en form for påvirkning psykisk på hvordan man skal se ut, og selv om mange mener dette bare påvirker unge vil jeg tørre å si at det gjelder alle aldersgrupper.  

Jeg snakker om skjønnhetspress.
Dag inn, dag ut sitter vi å ser på bilder av andre, og hvordan alle har det, kler seg og ser ut. Påvirkningskraften sosiale medier har på oss er enorm og de fleste av oss har før eller siden målt oss selv opp mot en annen person. Mange blir daglig utsatt for flatterende bilder av både kropp, hud, sminke etc. og det skaper ett press vi ikke selv vet at er der. Mange begynner å normalisere det de ser, og begynner å tenke det er slik man må se ut. Sånn er det ikke.  

Det har seg ikke slik at det er bare unge jenter som strever etter "det perfekte utseende". Skjønnhetspress er noe som rammer både unge og voksne i alle aldre. Vi ser det i media, vi ser det på gaten. Tusenvis av mennesker som jobber mot det å være perfekt. Det verste som kan skje er at vi lar oss påvirke, rett og slett at vi lar andre fortelle oss hvordan vi skal være. Når dette skjer er det noe som gått feil. Det har seg nemlig slik at det finnes ikke noe som er rett eller galt innenfor skjønnhet, og det er det vi må starte å fokusere på.
Det finnes nemlig ingen fasit på hvordan man skal se ut. 
Skjønnhetspress er noe jeg ønsker å ta avstand til, og jeg håper fler ønsker å gjøre det samme. Vi skaper ett psykisk press som i mange tilfeller "ikke eksisterer", men likevel føles så ekte. Det å gå inn i en transe som forteller oss hva som er rett eller galt innenfor skjønnhet kan være vanskelig å komme seg ut av igjen. Det er viktig vi hjelper hverandre for å få slutt på skjønnhetspress. 

Vi er alle sammen forskjellig, vi liker forskjellige klær, kroppsfasonger og sminkestiler. Hvorfor strever vi da etter å se ut som alle andre når vi kan se ut som oss selv, og vi kan rocke det? Jeg mener vi burde slutte å sammenligne oss selv med alle rundt oss og heller fokusere på det som er bra med oss selv. Jeg er helt sikker på at du som leser dette er bra nok akkurat som du er. 
Så dette gjør vi:
For å hjelpe seg selv og andre ut av en tankegang som bidrar til dette skjønnhetspresset er det viktig å kjenne sin egen verdi. Det er utrolig viktig å skjønne at man er bra nok som man er, og man trenger faktisk ikke å måle seg opp med andre rundt seg. Vi er forskjellige individer, med forskjellige meninger, vi er unik. Så hvorfor ikke utnytte det at vi er unik? Gi hverandre komplimenter. Finn ut hva du liker med deg selv. Tenk positivt. Vær selvsikker.

Det er ingen skam å være fornøyd med seg selv, og det er heller ingen skam å fortelle at du gjør noe bra eller at du føler deg bra en dag. Du er bra nok som du er. Ingen vil noen gang bli alt vi er, så da skal vi ikke prøve å være noe vi ikke er.  La oss sammen gjøre en forskjell. Spre positivitet, vi må være fornøyd med den vi er, fordi vi alle er perfekt på vår egen måte, og det skal vi være stolt av.

Alle vedlagte bilder er tatt av Vilde Wathne (Photo by V)

Hva er vel ikke bedre enn å gå en skitur nå som det er så mye snø og så fin sol? Sist helg gikk jeg en skitur på cirka én mil; det er en stund siden jeg gikk på ski sist så det ble ikke den lengste turen, men det var utrolig gøy. Jeg elsker naturen om vinteren, er som å være i et Winter Wonderland. Og vi nordmenn er jo født med ski på beina, så da må man vel nesten gå minst én skitur hver vinter? Det er i hvert fall målet mitt.

Men er det sånn at vi skjønnhetsutøvere kan gå på ski?
”Skjønnhetsutøvere går kun i høye hæler, kjoler og har alltid 20 kg sminke på seg.”
He he, nei, sånn er det langt i fra. Dessverre er det flere der ut som har fordommer mot skjønnhetskonkurranser og skjønnhetsutøvere, som mener at vi for eksempel alltid går i kjole og høye hæler, eller at vi har fullt av sminke på oss til en hver tid.

Jeg er ingen ekspert i å gå på høye hæler, jeg går på kurs og øver frem og tilbake i stua hjemme. Og jeg kan med hånda på hjertet si jeg er langt i fra en proff i å sminke meg; jeg kjøpte min første ordentlig foundation i oktober i fjor! Og contouring begynte jeg å lære meg for ett år siden, og jeg har helt sikkert langt igjen før jeg klarer det helt perfekt. Og du vil se meg i alle slags mulige type stiler; jeg har min egen stil, som jeg elsker, som innebærer alt fra kjole, til chilleklær, til street style, til casual. 

Jeg synes det er veldig dumt å sette stereotyper på mennesker; ”skjønnhetsutøvere er alltid stivpyntet”, ”de fra østkanten driver med narkotika”, osv. I mine øyne er de like mye sanne som usanne, alle er forskjellig; uansett hva vi driver med eller hvor vi er fra. Og når det kommer til en skjønnehetsutøver så er hun vakker – akkurat som vi alle er vakre – akkurat som hun er, og uansett om hva hun har på seg og om hun sminker seg selv ikke, fordi: ”True beauty comes from within.”

Og noe av det som kommer fra min innside er sport/idrett, jeg elsker å være i bevegelse og være aktiv. Så nei, jeg går ikke alltid i høye hæler, og jeg går hvert fall ikke på ski i høye hæler. Jeg går på ski kledd akkurat som alle andre; i ullundertøy, skjerf, lue, votter, boblebukse (som er størrelse 14 år, hehe) og boblejakke.

Har du vært på skitur i år? Hvor befinner dine favorittløyper seg?

Har du lyst til å bli min sponsor /samarbeidspartner. Eller er du en fotograf som er interessert i å ta bilder? Kanskje kjenner du noen som er interessert?
Ta gjerne kontakt med meg på mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Du kan også kontakte meg på mine sider på sosiale medier:
Instagram: Nadiahelena95
Facebook: Official Nadia Helena

Kisses, Nadia Helena!

I like to travel, you know. 

One place bores me too long.

But I choose to leave behind people I love.

They will still be in my life if they love me too, you know.

I guess I'm a selfish person.

But I can't live a life where I choose to stay for people who may love me temporary,

Instead of doing something I will love forever.

I take the strongest love with me, you know.

The kind of love that I will always keep and remember.

But leaving someone makes you realise who you need in your life.

The love that's worth it, you know.

Even though I've already left people I love in a city I started to hate,

I still have their love while they keep mine.

I like to travel, you know.

I'm sorry to all the people I'll love and leave but it's something I could never give up.

One place bores me too long.

- Marte Fredriksen

Hello,

Another update from another meaningful day. On Tuesday, Emily and I went to voulenteer at an orphanage here in Kisumu. We spent almost the whole day with the babies and kids. This is a home where a lot of abandon kids are being taken care of. The youngest we met was 1 month old.

It is kind of hard to believe that some are willing to give their babies away, but for many that is the only option to give them a life or even survive themselves. At this orphange the kids are really good taken care of, and we will say it is very well driven. They do not lack as much as the majority of kenyan people. This was quite nice to see. That there is places which actually provide more then the basic needs. The kids at this place live the life we want for the kids in Norway, more or less. I think it is great that an organization like this actually exist and have the resources they need.

Emily and I visited all departments, and the one that made most impression was the department of special needs. After working at Teksleaasen and Hauanskogen (a home for disabled kids and adults) you kinda have a different understanding of their needs. You know how complicated it can be in Norway, and then see it it here in a third world country is quite different. It was nice in a strange way.