Marte, 17 år.
Introdusert til modellverden.
Det er noe alle forventer. Blir du fortalt hvor mye du må veie? Blir du fortalt at du er for tykk, for tynn?
Ja, det blir du.
Gidder jeg å prate om det med "dere"?
Nei, det gjør jeg ikke. Dere kommer bare til å henge dere opp i det. At det er det eneste det går ut på. Det eneste det handler om.
Jeg gjør det på grunn av reisinga, på grunn av menneskene jeg møter, på grunn av erfaringen jeg får.
Den erfaringen jeg sitter igjen med nå. Den erfaringen jeg enda får.
Jeg fikk aldri høre at jeg var for tykk. Jeg fikk høre etter en sommer at jeg burde gå ned noen cm på rumpa. Jeg hadde begynt på medisiner på grunn av smerter i magen og fikk derfor mye vann i kroppen. Det var ikke noe jeg hengte meg opp i - jeg visste allerede hvordan modellverden var.
Jeg tenkte at jeg var heldig når det kom til det punktet. Jeg visste hvor mye fælt flere andre unge jenter hadde blitt fortalt av modellbyrå og agenter.
Tilbake til 17åringen igjen. Jeg skulle ut å reise for første gang. Det kom ofte opp nye innlegg i gruppa til byrået.
Jeg ville jo være best, eller i det minste så bra som mulig. Jeg leste og fortsatte å spise sunt som jeg visste at jeg ville valgt å gjøre uansett, fordi det får meg til å føle meg bra, også trente jeg da. Kanskje var jeg litt for obsessed med det, det føltes ikke så bra når jeg droppet å trene, men jeg skulle jo ut å reise så hvorfor ikke.
Så var det en ting som kom opp i gruppa, en ting som ikke ville ut av tankene til en ung jente. "Du skal helst ikke spise etter 19.00. Kroppen trenger ikke mat etter det".
Jeg blir så sint og fortvilet nå. Hvor er logikken i det? En 17 år gammel jente som er i utvikling skal ikke spise etter klokka 7 på kvelden fordi kroppen ikke trenger mat da? Selvfølgelig trenger du mat!
Det var noe som bare satt seg fast - jeg tenkte på det uansett om jeg ikke ville. Jeg tror det hadde mye med det at modellindustrien var det eneste i tankene mine på den tiden. Jeg hadde liksom ikke noe annet liv.
Jeg endte opp med å reise til Athen. Vet dere hva jeg fikk høre mest? "Du er for tynn". Det er i alle fall en ting jeg har hørt i løpet av mine reiser med modellbyrå jeg kan si meg enig i. Jeg var alt for tynn.
Var det virkelig verdt det? Å legge seg sulten på kveldene? Å ville gå å legge seg klokka 7 på kvelden så jeg slapp å tenke på at jeg var sulten, så jeg slapp å spise noe etter 7? Fordi jeg trengte jo ikke maten, det var jo bare kroppen som ville ha det, uten noen spesiell grunn. Eller var det kanskje den unge kroppen min som sa i fra? Kroppen som prøvde å fortelle meg hvor latterlig teit jeg var - hvor vondt det var for den å ikke få næringen den trengte?
Jeg kom hjem fra Athen. Var klar over hvor tynn jeg var. Heldigvis har jeg alltid hatt babyface og det var aldri så lett å se i ansiktet mitt hvor tynn jeg var på resten av kroppen. Selv om jeg nå ser det veldig klart på gamle bilder. Mamma hentet meg på flyplassen. Bagasjen kom ikke. Vi sto å pratet med SAS. Jeg spurte om noe jeg hadde tenkt på lenge. "Mamma, synes du jeg er blitt for tynn?". Jeg hadde på meg trange jeans, men mamma var så glad for å se meg og hadde egentlig bare fokusert på ansiktet mitt. Hun så ned på meg. Hun så ned på meg og fikk sjokk. Jeg fikk bekreftet det jeg tenkte.
Vi hentet min beste venn, pratet litt om det. Jeg har aldri hatt problemer med å prate om personlige eller tøffe ting med de to. Til tross for det klarte jeg ikke selv å innse det. Jeg sa at det sikkert hadde skjedd fordi det hadde vært så travelt med castinger og jeg fikk ikke tid til å spise ordentlig.
Nei, det var ikke derfor. Det var fordi jeg tenkte på hva jeg spiste hele tiden - at det var forbudt å spise etter klokken 7 på kvelden.
Den kvelden spiste jeg så mye at jeg ble dårlig. Dårlig og ondt i magen. Stakkars kroppen min. Etter det var det fram og tilbake. Kroppen min var så sulten. Samtidig var hodet mitt full av alt det jeg hadde lest. Hva du ikke skal gjøre, hva du burde spise eller ikke spise, hvor mye, hvor lite.
Et kaos.
Jeg så aldri hvor seriøst det var. Jeg leste om folk som hadde problemer med mat, spiseforstyrrelser og alt det der. Det var fortsatt så fremmed. Jeg klarte ikke å innse at jeg sleit jeg også. At de jeg kjente kanskje hadde en smule rett når det kom til modellbransjen og påvirkningen det kunne ha for meg.
Men hva forventer du da? En jente på 17 år blir fortalt hva kroppen trenger og ikke trenger, hva som er nødvendig og ikke nødvendig av noen som har så mye erfaring i en bransje hun vil gjøre det bra i. Selvfølgelig ble jeg påvirket.
Da jeg dro til Milano var kroppen min fortsatt sliten. Noen ganger måtte jeg dra på butikken å kjøpe alt jeg kom over fordi jeg følte jeg trengte det. Etterpå følte jeg meg dårlig igjen.
Vi har alle et ansvar. Jeg visste at man måtte være tøff for å klare å jobbe i modellbransjen. Men jeg visste ikke hvor mange dårlige råd som kan komme fra voksne folk med erfaring i bransjen - uansett hvem du prater med. Noe som blir sett på som fakta for en ung jente uten noe erfaring i bransjen.
Jeg har også et ansvar. Jeg vil fortelle dere hvordan det var. Jeg vil fortelle dere at det kan skje med alle, for forskjellige grunner. Det er lett å bli påvirket som ung.
Jeg ser tilbake på alt det der nå og rister på hodet. Det er derfor jeg sier at jeg virkelig trengte å flytte til London. Jeg trengte å dra for meg og bare for meg. Ikke for et byrå, ikke for å være avhengig av noen andre.
Jeg trengte å finne meg selv.
Jeg ville gjort det om igjen. Jeg ville dratt til Athen og jeg ville dratt til Milano. Jeg skulle ønske jeg kunne latt være å høre på det de fortalte meg, jeg skulle ønske jeg kunne vært snill med kroppen min. Da vet jeg at jeg hadde satt enda mer pris på alt. Alt det som ga meg ekte lykke. Det nye landet, de fantastiske menneskene jeg møtte, alle opplevelsene. Det jeg ser tilbake på nå, som fortsatt gir meg sommerfugler i magen.
Jeg bryr meg ikke lengre om jeg trener hver dag, hver uke. Jeg liker fortsatt å trene - fordi det gir meg en god følelse og jeg liker følelsen av å bruke kroppen. Men jeg får ikke dårlig samvittighet om jeg skipper en dag eller en uke.
Jeg bryr meg ikke om jeg spiser pizza flere dager på rad, om jeg spiser noe med sukker i, og i hvert fall ikke om jeg spiser brød. Jeg spiser ofte sunn mat fordi jeg liker hvordan kroppen min reagerer på det - hvordan jeg føler meg. Sånn er jeg bare - og det er greit det også. Jeg vil ikke spise kjøtt på grunn av verdiene mine. Jeg klarer ikke tanken på å spise dyr. Sånn er det.
Ikke minst; jeg spiser etter 19.00. Jeg ville aldri ha sett på klokka den dag i dag - jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om når jeg spiser eller hvor sent jeg spiser.
Så hva har endret seg? Jeg har fått et ordentlig liv. Jeg har innsett hva som er viktig her i livet. Jeg har lært hvor godt det er å ikke bry seg så mye om alt. Å ikke planlegge hver minste ting. Jeg har også lært av andre mennesker. Jeg har funnet glede i å leve travelt å ikke stresse med det. Hvor godt det er å komme fra jobb å bestille pizza - enten det er etter klokka 10 på kvelden eller midt på dagen en mandag. Jeg bryr meg ikke om det lengre fordi jeg har et liv verdt å sette pris på. Jeg er lykkelig og har det veldig bra med hvordan ting er.
Jeg er fortsatt en del av modellbransjen, og kommer til å være det fremover også. Fordi jeg synes fortsatt det er spennende, jeg møter nye mennesker og jeg får nye muligheter. Alt det der som egentlig var det viktigste for meg tidligere også - det ble bare helt borte i kaoset av alle beskjedene jeg fikk fra folk jeg ikke burde ha hørt på. Det vet jeg nå.
Jeg ville aldri latt noen fortelle meg hvordan jeg burde se ut i dag for at noen skal akseptere meg. Aldri! Som et resultat av det har jeg faktisk fått flere og bedre jobber og muligheter enn det jeg noensinne har fått tidligere.
Jeg vet at det er mange som sliter, og at det er tungt, men jeg håper at dere også en dag kan se tilbake på det og riste på hodet. Å innse hva som virkelig betyr noe her i livet. Det er så trist at unge jenter sliter dag etter dag, år etter år, på grunn av andre mennesker som ikke har noen ting å si når det kommer til hvordan du skal leve livet ditt. Jeg vil ikke at du skal kaste bort tiden din på noe så ubetydelig som det, til tross for at det kan føles som om det er alt som faktisk betyr noe akkurat der og da. Det er verdens beste følelse når du faktisk kjenner på ordentlig glede og ikke har de tankene i hodet ditt lengre.
Jeg skulle bare ønske at andre mennesker kunne innse hvor mye kraft som ligger i ord de sier eller tekster de velger å skrive. Også skulle jeg virkelig ønske at unge jenter vet at de er gode nok akkurat som de er. Men jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg skulle bare ønske.
Det er ikke før du ser tilbake at du innser det. Jeg skulle gjerne gått tilbake å hatt en lang samtale med med selv, men så sitter jeg igjen med tonnevis av erfaring nå - og det er i det minste noe.
Vær så snill - vær glad i deg selv <3
