Ettersom jeg er halvt vietnamesisk, så ble det skrevet stort om meg i Vietnam etter kroningen på Wallmans i Oslo. Etter publiseringen på TV, aviser og Youtube, fikk jeg et publikum der også. Etter 14 timer med fly, med mellomlanding i Doha, blir jeg møtt av fotografer, fans, vakter og familie (til og med en fetter helt i fra LA) med blomster på flyplassen. Etter velkomsten dro vi til hotellet for å legge i fra oss baggasje. Deretter rett til en restaurant å spise med familie, bodyguarder, sponsor og assistent. En del av familien min bor i Ho Chi Minh, så de ønsket å vise meg rundt på de beste stedene. Jeg ble tatt med på en cafe i den største bygningen, der det var panoramautsikt over hele byen. Til slutt var det hjem og hvile ut. Så heldig at jeg fikk sove i hele 5 timer før vi skulle ut på første veldedeighetsformål. 

De tre første dagene bestod av veldedeighetsutflukter (onsdag til lørdag), og senere på kvelden spiste vi ute og slappet av. Den ene kvelden skulle Kathy ta meg med på en kjolebutikk, der vi skulle finne den perfekte finalekjolen til Miss Universe. Denne designeren er populær i Kathyda's butikker. Det er morsomt å vite at jeg får bære en så fantastisk kjole som ingen andre har. Kjolen er håndlaget og er i rød tråd med mitt nasjonalkostyme, så følg med den 26.nov på FOX, så avslører jeg produktene av hva jeg har jobbet hardt for å finne. 

Bilde tatt i en restaurant 

Lørdag våknet vi opp tidlig for å bli stylet av vietnamesiske stylister, fordi vi skulle på fotoshoot med Kathy og Miss Afrika Norway. På kvelden feiret vi bursdagen til Kathy sammen med dyktige artister, fotografer og skuespillere. Natt til søndag fikk jeg sove to timer, da jeg videre skulle ta flyet til Nha Trang for å besøke en hel del av familien min, som jeg aldri har møtt før. Veldig rart å tenke på at jeg har en så stor familie som jeg ikke kjenner eller har møtt før, men jeg ble tatt i mot med åpne armer og følte meg som hjemme. Sammen feiret vi, spiste god mat og tok MASSE bilder. Under oppholdet skulle jeg overnatte hos min bestemor som er 80år. Senere på dagen fikk jeg designe min egen vietnamesisk nasjonalkjole fra min tante og onkel. På kvelden kjørte jeg og mine kusiner rundt i byen på moped for å lete etter en passende kjole til dagen etter, da jeg skulle møte Miss Universe Vietnam. 

Mandag morgen fløy jeg tilbake til Ho Chi Minh. Vi dro en rask tur innom hotellet for å dusje og style meg litt før jeg og fetteren min skulle møte Miss Vietnam, Loan Nguyen på en cafe. Loan er en fantastisk dame, som har ambisjoner og mål. Hun ønsket og designe og skreddersy en vietnamesisk nasjonalkjole som jeg skal få når vi møtes igjen, samtidig som vi fikk tre presseoppslag i Vietnam. Gleder meg masse til å møte hun igjen i Las Vegas.

Presseoppslagene i Vietnam:

https://thanhnien.vn/van-hoa/a-hau-nguyen-thi-loan-tang-ao-dai-viet-nam-cho-hoa-hau-hoan-vu-na-uy-895591.html

http://congly.vn/giai-tri/hoa-hau/nguyen-thi-loan-tang-ao-dai-viet-nam-cho-hoa-hau-hoan-vu-na-uy-231864.html

https://ngoisao.net/tin-tuc/hau-truong/showbiz-viet/hoa-hau-hoan-vu-nguoi-na-uy-goc-viet-hoi-ngo-nguyen-thi-loan-o-viet-nam-3663881.html

Til slutt sitter jeg på flyet mandag kveld på vei hjem igjen til Norge. Når jeg endelig fikk tid til å la alle inntrykkene synke inn, var det bare å slå opp mac'en for å skrive ut noen av tankene fra hode. Dette har virkelig vært en minnefull tur som kommer til å bli med meg for evig. En som virkelig har gjort turen min lettere er fetteren min Daren Dien som har vært min tolk (engelsk - vietnamesisk) og fotograf gjennom turen. Målet nå er å dra tilbake til Nha Trang for å besøke familien igjen. Tusen takk for en fin tur alle sammen, og spesielt til pappa og Kathy som har gjort i stand hele opplegget.

Husk å bli med på reisen ved å følge meg på:

https://www.glomdalen.no/sok?query=kaja&tags=

SnapChat: MissN2017-kaja

Instagram: Missnorway2017_kaja

Det er åpent for å stemme på din favoritt deltager i miss universe 2017, gå inn og stem!

https://thegreatpageantcommunity.com/2017/10/14/vote-miss-universe-2017-win/

https://tkop.org/2017/10/15/vote-now-win-miss-universe-2017/

Onsdag ble intervjuet med KRSby publisert. Her kan du lese presseoppslaget jeg fikk. Jeg ble intervjuet av Damares Stenbakk. Syntes hun fremstilte meg veldig bra, ut i fra hvordan jeg er som person og mine meninger.

Hei alle dere fantastiske mennesker der ute! 

Jeg var nylig i en bilulykke. Det gikk heldigvis bra med alle, for utenom at jeg brakk noen ribbein. Jeg prøvde å dra på jobb rett etter, men merket fort at det var nytteløst. Derfor har jeg vært sykemeldt og er det fremdeles. Jeg har hatt det ganske vanskelig siden jeg ikke har fått gjort så veldig mye enn å være hjemme og gått noen korte turer ut.

Å være i en slik situasjon får en til å tenke mye gjennom ting. Og det har jeg gjort, det har surret tusenvis av tanker i hodet mitt og jeg har ikke klart å sette dem helt på plass før nå. Jeg har ikke vært så aktiv på sosiale medier, jeg har prøvd å poste noen bilder på Instagram, jeg har ikke orket å tatt noen nye så det har kun blitt bilder jeg hadde fra før av. 

Men jeg har nå bestemt meg for å komme tilbake. 

Jeg skal være ærlig med dere; jeg vurderte egentlig bare å gi opp fordi jeg kjente på kroppen og sinnet at jeg har var så utrolig sliten og egentlig ikke orket noen ting. Men jeg snakket nylig med en av mine bestevenninner som sa ”Hva om du hadde fått det til?” og det var da jeg innså det; du kommer aldri til å komme dit du vil ved å gi opp. Du prøver til du får det til, uansett hvor mange ganger universet sier nei, så fortsetter du. Min drøm er å bli skuespiller og for noen uker siden var jeg på en prøvefilming. På onsdag fikk jeg en tekstmelding om at det ikke ble meg. Det var trist og høre, men så sa jeg til meg selv ”Da var ikke denne rollen ment for deg. Hvor mange ganger har ikke de store skuespillerne gått på auditions og fått nei som svar? 20? 100? Men de ga ikke opp, og det er det som er forskjellen på de som får det til og de som ikke gjør det.” Og det er det som er forskjellen på så mange andre og meg, jeg kommer aldri til å gi opp! 

”Life will knock us down, but we can choose whether or not to get back up.”
- The Karate Kid (2010)

(Bilde fra Lambertseterrevyen 2013 - Norge for Dummies)

Så her er jeg, sterkere enn jeg var, klar til å ta i mot alt som kommer på min vei. Det vil ta tid før jeg blir 100% bra igjen. Ribbeinsbrudd kan ta 1-2 måneder før det gror helt. Det vil si at det vil ta litt tid før jeg kan begynne å trene igjen; noe som er utrolig vanskelig for meg, jeg trente jo 2-3 ganger i uka og nå får jeg ikke trent en eneste gang! #Sadface Får treningsabstinenser her jeg sitter. Men det skal jo ikke stoppe meg. Jeg får gjøre andre produktive ting enn så lenge. Jeg kan forhåpentligvis starte å jobbe igjen snart. Jeg lover at jeg skal være flinkere til å blogge. Jeg har også tenkt å gjøre noe som jeg har vurdert en lang stund nå og det er å starte en Youtube-kanal der jeg poster videoer. Så følg med på : NadiaHelena95 for det vil det snart dukke opp noe spennende!

Fremover kommer jeg til å skrive innlegg som omhandler forskjellige temaer; noen om meg, tips jeg har til dere der hjemme, jeg skal prøve å finne meg sponsorer så kanskje jeg kommer til fortelle dere om det og sikkert flere ting som jeg ikke har kommet på enda.

I tillegg har jeg sett at flere av de flotte deltagerne i år har skrevet om sine hjertesaker, så jeg tenkte det er på tide at jeg forteller dere hva som er viktig for meg. For jeg har nemlig tre ting som står hjertet mitt nært:

- Barn og ungdom / drama i skolen
- Dyr og dyrs rettigheter
- Psykisk helse

Så dere vil nok også se noen innlegg som handler om disse tre temaene fremover.

NB! Jeg er på utkikk etter samarbeidspartnere og sponsorer så ikke nøl med å ta kontakt! Hvis du er en fotograf som ønsker en modell til shoot er jeg også veldig interessert!

Kontakt meg på: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Kisses, Nadia Helena! 

Da er jeg tilbake i Norge, etter å ha vært med på en fantastisk reise i Vietnam. Her har jeg deltatt i tre forskjellige veldedeighetsoppdrag, møtt Miss Universe Vietnam 2017 og besøkt en ny del av familien. Før jeg starter med å fortelle om det, må jeg si at jeg er helt målløs. Etter å fått oppleve noe som dette, så har det virkelig endret synet på livet. Jeg må få sagt at vi i Norge er utrolig heldige. Under dette oppholdet har jeg både, vært lei meg (på bra og dårlig måte), glad og sjokkert. Denne turen kommer til å fordeles på to blogginnlegg. Ett innlegg som viser veldedeighetsformålene (i Ho Chi Minh), og ett som vil vise det personlige i de andre opplevelsene med familien (i Ho Chi Minh & Nah Trang). Jeg starter med det som satte mest inntrykk - veldedeighetsutfluktene:     

120 fattige samlet på ett sted

Taxien hentet oss 09.00 for å kjøre oss en time  til Kathy's (min kjolesponsor) gamle hus, der foreldrene hennes fortsatt bor. Når jeg kom inn i huset å fikk sett hvor mye penger og hvor hardt arbeid hun har lagt i dette formålet sjokkerte meg! Det at Kathy har bodd her tidligere, viser også hvor sterk og selvstendig hun er. 

Helt ærlig så trodde jeg at vi skulle dele ut penger til fattige barn. Men det var så mye mer vi skulle gjøre. Penger hjelper ikke på disse oppdragene. Hun hadde handlet inn massevis av mat, bleier og drikke som var fordelt i poser, i tillegg til at resterende av pengene blir fordelt og donert bort til hvert besøk.

Videre kjørte vi enda en time, til vi havnet i en bakgate. Her bor det tilsammen 120 eldre under ett tak. Vi møter først to buddhister som blant annet  har tatt til seg en unge som nylig ble kastet på gaten (som vil si at den var foreldreløs). Selv har dem knapt brød og vann. Disse prøver hver dag og få tak i mat (ris eller grønnsaker) til disse eldre. Rommene de bor på består av alt i fra 20-45 senger. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det senger (vurder selv ut i fra videoen som er lagt til under). Vi delte ut poser med kaker og melk. Det er helt utrolig hvor takknemlig og glade de ble. 

Ungene sover på gulvet og er innestengt i ett rom

Dagen etter, kjørte vi ca 2 timer en vei. Vi tok båt for å krysse en sjø, slik at vi kunne kjøre videre for å møte foreldreløse og fattige barn som bor på et «barnehjem». Det første jeg ser når jeg kommer inn er to-tre barn som ligger og sover rett på gulvet, uten pute. De har ikke senger så de må sove på det harde gulvet som er laget av fliser. Inne her bodde det tilsammen 100 barn. Alt i fra ca 1 år til 13 år. De som var 13år tok ansvar og vare på de andre. Alle gikk kledd i «uniformer», de som var buddhister brukte en annen farge på «uniformen».

Når vi skulle bære og dele ut mat, kaker og godis, eksploderte barna av glede. De løp ut for å hjelpe oss og var super glade. Før de fikk lov og få det vi hadde med, måtte de sitte på rekke og vente pent, som dem har blitt oppdratt til.

Senere ønsket vi å hilse på de minste ungene som viste seg ble stengt inne på et rom fordi det var sykdom. Om det var kontaktsmitte eller i luften var ubevist. De viste heller ikke hvilken unge som berte på sykdommen, så alle måtte holdes innesperret. Her sov også alle ungene rett på gulvet og rutinene før matservering var å samles og synge eller utføre pliktene som den 13år gamle jenta bestemte. (se videoen under). Vi fikk lov til å se på ungene i døråpningen. I det den døren åpnet seg ble du slått i ansiktet med en innesperret tett luft som aldeles ikke kan være bra for ungene og være i.

Snapchat filter var veldig morsomt og nytt

De kunne ikke gå, spise eller prate

Etter to dager på rad, hadde jeg igjen et siste oppdrag. Ca 1 time og 30 min unna byen besøkte vi et lite hus med barn og noen voksne personer som jobber der. Disse ungene har blitt rammet av en dødelig gass, som skader funksjonen i hjernen som gjør at dem har nedsatt prestasjonsevne. Nede i den første etasjen var det et rom med ca 10 barn. Noen var bundet fast i sengene, fordi om de hadde reist seg opp så hadde de falt og skadet seg. For meg var det helt forferdelig og se og vite at disse ikke kan bevege seg som ønskelig. Å se de inn i øynene og tenke på at du skulle så gjerne ha hjulpet dem, sårer meg. Dette kunne vært hvem som helst. Jeg matet flere med kaker fra mine egne hender, fordi dem ikke selv har forståelse hvordan dem spiser. De spise som at de aldri hadde spist mat eller noe lignende før. 

Videre flytter vi oss opp i andre etasje. Før jeg rekker og komme opp trappen ser jeg barn ligge på små senger på gulvet. Det er veldig vanskelig og forklare, men disse ungene forandrer sin kroppsbygning etter hvor eldre de blir. Beinene i kroppen stivner og det blir umulig for dem å bevege seg. De kan se og høre deg, men dem har ikke forståelse eller evne til å respondere. Disse stakkarslige ungene ligger døgnet rundt. Det sterkeste inntrykket var når jeg fikk møte en guttunge som ikke kunne puste gjennom nesen eller munnen, og dermed hadde store vanskeligheter for å spise. Flere ganger i døgnet måtte han få hjelp til å puste ved å suge ut og opp slim  gjennom et rør for å åpne luftveiene.

Tanken på at dette kunne vært meg selv eller hvem som helst er forferdelig. Under dette besøket gråt jeg veldig, fordi det er helt uskyldige barn som fortjener å oppleve verden like mye som alle oss andre. Skulle så ønske at disse hadde nok midler slik at alle kunne fått medisiner, senger og mat. Jeg ser opp til disse personene som jobbet på dette stedet, for å ta vare på ungene. De har tidligere skrevet under på at de ikke tilhører noen familie, eller er bundet til noen (med andre ord, at de ikke eksisterer), fordi de skal gi all sin tid til disse ungene. Hvordan disse ungene har havnet her fra tidligere av, er fordi foreldrene etterlot dem, og aldri hentet dem igjen.

Etter disse tre veldedeighetsutfluktene har jeg virkelig endret perspektiv på livet. I Norge lever vi i egne bobler og jobber for å få utdanning, mens der nede er målene å skaffe mat og rent vann. Jeg kommer videre til å prioritere turer som dette. Det å se andre mennesker sette så stor pris på små ting som gjør dem glade, gleder meg også. I fremtiden ønsker jeg å bli en representant for mine utflukter rundt om i verden, slik at jeg kan være med på å gjøre en endring og løfte opp andres hverdag. Denne turen har satte spor og kommer til å passe på så jeg alltid har beina plantet på jorden.

Stor takk for en minnerik tur Kathy

Husk å bli med på reisen ved å følge meg på:

https://www.glomdalen.no/sok?query=kaja&tags=

SnapChat: MissN2017-kaja

Instagram: Missnorway2017_kaja

Det er åpent for å stemme på din favoritt deltager i miss universe 2017, gå inn og stem!

https://thegreatpageantcommunity.com/2017/10/14/vote-miss-universe-2017-win/

https://tkop.org/2017/10/15/vote-now-win-miss-universe-2017/

Tusen takk for alle dere som følger meg <3

Jeg tilbringer det meste av arbeidsdagen med å sitte foran pc-en og tegne. Bruker også energi og tid på å gjennomføre aktiviteter gjennom Miss Norway. Er ikke rart øynene blir hovne.

Da er det viktig å få klarnet sinnet slik at jeg føler meg litt piggere. Det er godt å komme seg ut i naturen å gå turer og få frisk luft.

For å opprettholde muskulatur, blodsirkulasjon, forebygge overvekt, belastningsskader og inaktivitet anbefales det å sette av 30 minutter fysisk aktivitet hver dag. Har du ikke tid, del de 30 minuttene opp i flere bolker, men ikke under 10 minutter hver. Barn trenger 60 minutter fysisk aktivitet, noe som er viktig for motorisk utvikling. Fysisk aktivitet utover denne tiden gir ytterligere helsegevinster. Intensiteten bør være både moderat og høy og aktiviteten variert.

"Fysisk aktivitet vil si all kroppslig bevegelse produsert av skjelettmuskulatur, som resulterer i en vesentlig økning av energiforbruket utover hvilenivå."

Et lite tips for alle turgåere: Venn dere til å bevege dere med løse og ledige ankler og knær. Det lønner seg å bære hodet høyt da det ser bedre ut, det øker motet og gir deg mer selvsikkerhet. Vi bør venne oss til å gå raskt med minst 100 skritt i minuttet og sparke fra med tærne for hvert steg.

Start nå! :) Frem helsen din og få overskudd.

En liten fotoshoot fra dagen. Ønsker dere en fin onsdag kveld! Nå er det bare 1 måned igjen til vi skal henge opp adventstjernen. :)