fbpx

Du er ikke en "ekte" kvinne

Foto: Dreamteam Photos

For mange høres denne setningen krenkende ut, andre mener dette er den eneste sanne realiteten; at transkvinner ikke er ekte kvinner fordi vi har XY kromosomer (mannlige kromosomer), vi kan ikke oppleve mensen, vi kan ikke føde barn o.l. Som transkvinne er dette sterke uttrykk å bli møtt av. Om det så er i en kommentar på TikTok eller Instagram, ikke rettet mot meg direkte, vet jeg at vedkommende mener alle transkvinner. Jeg blir imidlertid mest av alt skuffet, og jeg har alltid lurt på hvorfor noen på død og liv skal erklære hva de mener jeg er, for hele verden, og hvorfor føler de det de føler. I dette blogginnlegget vil jeg diskutere forskjellige påstander om transkvinner, og gi bort kunnskap jeg håper flere vil ta med seg. Jeg er alltid åpen for en sivil diskusjon, og jeg blir glad når folk stiller spørsmål før de hopper til en konklusjon.

For litt siden snublet jeg over en kommentar på nett der vedkommende mente at jeg som transkvinne ikke burde være med i Miss Norway fordi "jeg ikke har en livmor". Det var alt som ble sagt og jeg ble sittende å tenke. Mener denne personen at jeg har en urettferdig fordel over andre deltakere i og med at jeg ikke har en livmor, eller motsatt? Eller ble vedkommende bare ubekvem av tanken på at jeg ikke kan føde barn? Uansett hva det skulle være,  Miss Norway er mye mer enn en "skjønnhetskonkurranse". Deltakernes personlighet og deres evne til å fremstå som en forbilledlig representant for Miss Norway og samtlige organisasjoner, er like viktig (om ikke mer) som fysiske egenskaper. I Miss Norway spiller alle deltakere på like premisser og vilkår. Vi får ingen fordeler utover de vi klarer å skaffe selv i løpet av konkurransen. Å være en Misse er enormt krevende til tider, jeg tror mange som ikke er kjent med hva Miss Norway / Universe er kan oppfatte dette som en konkurranse der alt handler om fysisk utseende. Jeg kan med en gang fortelle dere alle at hvor mange firmaer og instutisjoner man ringer, hvor mange sponsorer og presseoppslag man får, og hvor mye frivillig arbeid man gjør og hvor mange blogginnlegg man skriver, er ikke avhengig av kroppslige funksjoner som evnen til å bringe et barn til verden. Det er som å si at gifte folk skal bare gjøre aktiviteter for gifte folk, personer i rullestol skal bare sitte i rullestolen uten å delta på samtlige aktiviteter - jeg reagerte på hvor kortfattet og firkantet den kommentaren var. Det som er interessant er at ingen av de andre finalistene har uttrykket tilsvarende bekymringer. Jeg føler jeg har blitt tatt svært godt imot og jeg har opplevd å bli inkludert i Miss Norway relaterte aktiviteter hver eneste gang! Miss Norway 2024 finalistene er verdens beste gjeng ❤︎!

Temaet rundt kromosomer diskuterer jeg ikke.

Det er et faktum at jeg som transkvinne vil alltid ha XY kromosomer mot biologiske kvinners XX kromosomer. Det er en del av meg som ikke kan endres og jeg tviler sterkt på at kromosom - endrende teknologi for transpersoner vil bli realisert i nær fremtid. Når folk spør svarer jeg alltid at jeg ble født mann. Det er det eneste sanne svaret. Det samme gjelder evnen til å få barn. Jeg innser at dette er noe jeg mest sannsynlig aldri vil få oppleve. Per i dag er livmors transplantasjon for transkvinner ikke godkjent i Norge så den eneste måten transkvinner kan få barn er gjennom adopsjon eller å gå inn i et forhold der partneren har barn med fra tidligere forhold (lover rundt foreldrerett varierer fra land til land).

Forskjellen er at jeg har godtatt at de kromosomene jeg ble tildelt må jeg leve med livet ut. At jeg ikke kan føde egne barn betyr ikke det at jeg aldri kan ha barn i det hele tatt. Jeg prøver å være optimistisk når veien er vanskelig. Likevel innrømmer jeg at det er sart å bli minnet på at jeg ikke kan føde barn selv, av vilt fremmede. Hvorfor trenger jeg å høre noe jeg vet så inderlig vel? Dette er et sensitivt tema så jeg håper enkelte tenker seg om før de snakker. 

I 2010 regnes ikke kjønnsinkongruens som en psykisk lidelse, og i mai 2019 ble vedtaket internasjonalt.

Koordinator for ungdom og risikogrupper hos WHO (World Health Organization), Dr. Lale Say, har stått frem i media med følgende uttalelse; "Transseksualisme ble fjernet fra kategorier som omtaler mentale lidelser da WHO har en bedre forståelse for kjønnsinkongruens. Det å stemple transpersoner som syke skapte stigma - for å redusere dette, samtidig mens WHO jobber for å ivareta nødvendige inngrep, ble det avgjort at transseksualisme skulle plasseres i en annen diagnosegruppe". 

Du kan se hele intervjuet med Dr. Lale Say ved å trykke her.  

Dette betyr at det å være trans regnes ikke som en psykisk lidelse av fagfolk, men har blitt en egen diagnose. Å ha en diagnose trenger ikke være negativt i seg selv og jeg føler at mange opplever begrepet "psykisk helse" som noe negativt. Dilemmaet er hvem skal sette diagnosen? Hvem kan si at noen som ellers er psykisk stabil og vel bevart er kvinne eller ikke? Er kromosomer og det man har mellom beina alt som skiller kvinner fra menn, i dagens samfunn? Jeg sier ikke at jeg er kvinne bare fordi jeg føler jeg skal bli akseptert, og jeg bruker ikke trans som en unnskyldning for å komme tettere på biologiske kvinner. Dessverre finnes det enkelte som gjør akkurat dette. Ikke bare er dette skremmende atferd, men dette er også med på å bidra til at transpersoner blir møtt av så mye hat og fordommer. Hvis du som kvinne ser meg i damegarderoben er vi i samme rom av samme grunn. Hadde du vært komfortabel i en herregarderobe? Det hadde ikke jeg, og det handler ikke om å bli akseptert. Med medisinsk behandling går kroppen min og den fundamentale psyken min gjennom en forvandling som det er vanskelig å sette ord på. Gjennom hormontilskudd begynner kroppen min å operere som en kvinnes kropp, i respons. Dette fører til bla. vekst av bryster og hofter, redusert hårvekst og endret sexlyst. Transkvinner kan faktisk få mensen, men det er litt komplisert. Kroppen min vil aldri gi meg en livmor ut av ingenting. Den finnes ikke i DNA-et mitt. Når jeg sier mensen er det ikke snakk om eggløsning og blødninger da dette er ikke noe kroppen min er designet for å gjøre, men transkvinner kan oppleve fysiske og psykiske symptomer på mensen som hodepine, kvalme, akne og kramper/ubehag. Når kroppen min sier at jeg er kvinne kan den faktisk også bestemme seg for at jeg kan ha mensen, og da gjør kroppen det den er "instruert" til å gjøre, ved hjelp av hormoner. Dette er en bivirkning jeg ikke har kontroll på. 

Dette er ikke i hodet mitt. I praksis induserer jeg en andre pubertet. Kroppen min tror bokstavelig talt at jeg er født kvinne og reagerer med det jeg kan bare beskrive som en "forsinket pubertet". Kan du se for deg å gå gjennom puberteten som gutt, og deretter som kvinne? På toppen av dette var jeg rundt 12-13 år da jeg kom i puberteten som gutt. Å gå gjennom puberteten en gang til, som kvinne, med ansvaret man har i voksenlivet, høres ut som fiction. Det er det ikke! Jeg tenker og føler som en kvinne, kroppen min utvikler seg som en kvinne, jeg har mer østrogen enn testosteron m.m. Man kan ikke fake noe man aldri har opplevd. Dette er ikke en psykisk lidelse, dette er simpelthen moderne teknologi og allmenn biologi. Jeg er transkvinne. 

"Trans" er et begrep som blir brukt og misbrukt.

Det er ikke uvanlig at enkelte bestemmer seg for å oppholde seg rundt kvinner og gjøre akkurat hva de vil, fordi de mener det å være trans er en gyldig grunn. Feminine klær, sminke og atferd har lite til ingen betydning. Denne holdningen er jeg sterkt imot da dette manipulerer folks forståelse for hva transpersoner faktisk er, noe som har ført til økte fordommer mot transpersoner. Hvem som helst kan bruke trans som en unnskyldning for å komme tettere på kvinner, selv folk som ikke er trans i det hele tatt. Dette har skjedd før og dette er et alvorlig problem. De fleste oss transpersoner har genuine hensikter og vi bruker ikke det å være trans som en unnskyldning. Jeg vil imidlertid understreke at det er fundamentale biologiske forskjeller mellom transkvinner og biologiske kvinner. Vi er ikke helt det samme. Jeg blir ikke fornærmet dersom jeg blir kalt transkvinne, men jeg bruker heller ikke denne tittelen mot andre. Jeg tenker ikke på at jeg er trans, det bare er en del av meg.

Som trans har man et ansvar for hvordan man representerer seg selv og trans samfunnet, og konsekvensene dette medfører. Jeg er som sagt stolt av å være transkvinne, men jeg "reklamerer" ikke for dette. Jeg er en forsiktig og noe reservert person, av respekt for samfunnet, men også meg selv og min sikkerhet. Noen tarnspersoner bruker det å være trans for å tiltrekke seg et visst publikum, gjerne over sosiale medier. Jeg dømmer ikke folk for hva de gjør dersom det ikke går utover meg, men slike affærer kan medvirke til misforståelser og hat mot transpersoner. 

Mitt budskap er at de aller fleste av oss transpersoner har ingen hensikt til å gi andre noen grunn for å hate oss. Vi ønsker bare å leve i fred som alle andre. Jeg forventer ikke at man skal forstå alt i livet og det er lov å ta forskjellige sider. Hat gjør folk blinde og hat vil nok dessverre aldri forsvinne for godt, men det kan forebygges. Mitt mål er å forebygge hat ved å invitere til en debatt i trygge omgivelse, og jeg skal legge frem kilder og begrunnelser til mine påstander. Verden går ikke fremover om vi ikke er åpen for å ta imot kunnskap, og er villig til å lytte til hverandre med et oppriktig ønske om å forstå. Jeg håper at dette innlegget vil få folk til å senke skuldrene og se at transperson er ikke så farlige som visse rykter vil ha det til ❤︎

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎.

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎.

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎.

Foto: Dreamteam Photos 
397 Hits

Når sosiale medier blir en digital tvangstrøye: Privatliv og FOMO

Illustrert FOMO. Foto: Privat

I dag lever vi i en verden der man kan kan bestille take away på timen og følge med på nyheter fra hvor som helst i verden, kun med hjelp av mobiltelefonen. Mange tar for gitt friheten til å kunne ringe en venn når som helst, like venners innlegg på Instagram og streame filmer på nett, men hvor fri er man egentlig? Når jeg gikk på barneskolen hadde jeg en liten rød flipp - telefon med et spill hvor man er en slange. Målet var å spise epler mens man navigerte rundt på skjermen. Spiste man et eple ble slangen lengre og hvis slangen kolliderte med seg selv startet spillet på nytt. Utover dette hadde jeg bare muligheten til å sende SMS og ringe, telefonen brukte jeg lite. I dag er mange telefoner langt mer avanserte og sosiale medier kommer med helt andre betingelser og vilkår.

Privatliv 

er noe man gjerne holder for seg selv, om man ikke diskuterer dette med venner eller kjæresten, skjermet fra offentligheten. Det er lett å tenke at man også er trygg på mobiltelefonen når alt er kryptert og beskyttet bak ditt eget fingeravtrykk, men så feil kan man ta. Cookies / informasjonskapsler dukker opp hele tiden og mange bryr seg ikke om dette. Kanskje du iblant bare har akseptert dem uten å lese gjennom betingelsene som ofte er på mange sider. Mye av dette er bare støy og kan være kjedelig å se gjennom, men om du bare aksepterer betingelsene blindt kan du risikere å gi samtykke til noe du ellers aldri hadde gjort! Kunstig intelligens (AI) følger med på alt du gjør og publiserer. Alt du gjør på nett kan spores, og det er en sannhet i dette utsagnet. Jeg har selv opplevd å ha funnet gamle bilder og en kampanje jeg startet for mange år siden, på nett, bare ved å søke på mitt eget navn - og det er langt fra det verste som kan skje! Å legge ut et bilde ute av kontekst kan være gøy i det øyeblikket, men når det samme bildet dukker opp mange år senere, publisert av en helt fremmed, blir det en helt annen situasjon. Det kan være veldig ubehagelig å miste kontroll på personlig data, og det skal så lite til! Du trenger ikke å bli hacket, andre kan utnytte ting du har sagt og gjort i fortiden, og det kan være hvem som helst. Det å kunne være anonym på nett har fordeler og ulemper på samme tid (dette gjelder ikke bare privat data og sensitive opplysninger. Ta f.eks. nettmobbing). 

Illustrasjon fra Google i det jeg skriver dette blogginnlegget.

Ved å søke på meg selv finner jeg med en gang bilder fra mitt presseoppslag (EAvis), at jeg er med i en cosplay gruppe på FaceBook og et lys jeg la igjen i en online dødsannonse for noen jeg kjente m.m. Alt du legger ut på nett kan teknisk sett spores og ikke alt kan være like lett å fjerne når det først er ute! Tenk deg nøye om før du publiserer noe som helst.

FOMO

er frykten for å gå glipp av det som skjer rundt deg, at du misliker tanken på at andre har det gøy uten at du er til stede. FOMO rammer nesten alle sammen og mange legger ikke merke til det. Har du noen gang surfet på telefonen mens du bare venter på at noen skal like et av dine innlegg på sosiale medier, ringe deg eller følger du nøye med på hva / hvor / når dine venner legger ut storier? Dette er FOMO. Man blir opphengt i hva som skjer i den digitale verden og glemmer alt annet.

På det innledende bildet ser du et soleklart eksempel på FOMO. Jeg sitter på restaurant med Evelynn og et bekjent par, i Brussel. Mens Evelynn og mannen går for å hente maten sitter jeg og kjæresten igjen ved bordet. Jeg kan ikke huske hva jeg holdt på med på telefonen, men det ser ut til å ha oppslukt meg fullstendig. Når jeg ser dette bildet i dag tenker jeg det var flaut og jeg skulle selvfølgelig ha snakket med jenten til de andre kom tilbake. Selv om ingen skade har skjedd og alle parter er i dag på god fote, er dette ingen god presentasjon av meg som person, eller hvem som helst for den saks skyld! Det handler om å forebygge FOMO og vise respekt for de som er til stede i en sosial situasjon.

  Foto: Evelynn

FOMO er en avhengighet og sosiale medier er årsaken. Det hjelper også lite når store deler av verden er digital, inkludert bank konto og betalingsmetoder. I dag blir vi nesten hjelpeløse uten telefonen, men det er også svært viktig at man ikke glemmer verden utenfor. Jeg oppfordrer alle til å legge vekk telefonen litt oftere og leve i øyeblikket. Ikke ha telefonen ved bordet, og ha den i flymodus når du sover. Det er så lett for at den blir en distraksjon og den tiden du bruker på nett får du aldri tilbake i den virkelige verden!

Dette bildet er kun en illustrasjon og et underholdningsbidrag til dette blogginnlegget.  

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

 Foto: Evelynn

 

498 Hits

Livet og kjærlighet med Celly Jane: En reise av selvoppdagelse og motstand

Illustrert kjønnsdyfori. Foto: Privat

Mitt tidligste minne fra den gang jeg merket at noe var annerledes med meg skjedde på barneskolen, i 5. klasse (2010). Til å begynne med var jeg ikke helt hva det kunne være, men jeg visste det var noe annet enn at jeg var introvert og trakk meg tilbake fra resten av klassen (noe som gjorde at jeg ble utsatt for mobbing gjennom nesten hele barneskolen). På et tidspunkt begynte jeg å bli mer nysgjerrig på hva jentene i klassen holdt på med. Jeg turte ikke spørre om jeg fikk bli med i vennekretsen, men jeg overhørte ofte samtaler fra en avstand. Mange av samtalene handlet om leker, klær og sminke, og planlegging av jentekvelder. For meg hørtes dette hyggelig ut og mer appellerende enn det guttene snakket om; som regel hvem som var strekest og tøffest av dem, etterhvert handlet det om hvem som hadde størt utsyr, i garderoben, og lignende temaer. Jeg, på den andre siden, var alltid rask inn og ut av herregarderoben. I friminuttene jobbet jeg som regel med tegninger eller hjemmelekser, om jeg ikke gikk for meg selv i mine egne tanker. Jeg synes alltid det var vanskelig å være med guttene da det var ofte hard lek, slagsmål og jeg følte meg ofte ignorert hvis jeg ikke hadde noe å si eller falt ut av samtalen. Samtidig la jeg mer merke til jentenes atferd og spesielt hvordan de gikk kledd med fine kjoler, skjørt og andre fargerike klær, i motsetning til mine dongeribukser og poloskjorter, som min mor var så glad i. Personlig kunne jeg ikke fordra dem. Jeg fikk heller ikke lov til å gro ut håret, det var alddri lengre enn akkurat under ørene.  Jeg var ikke direkte sjalu på jentene, men fryktelig nysgjerrig, og som de sier: "det var nysgjerrigheten som tok livet av katten". Jeg husker godt den sjebnesvangre dagen jeg var hjemme alene, foran speilet på badet. Jeg tenkte ikke før jeg med ett stod der i min mor sitt undertøy og akkurat i det øyeblikket var det som om noe falt på plass. Det føltes naturlig ut - det føltes riktig. 

Selfie fra 2016 i VG1. Foto: Privat 

At jeg endelig hadde svaret gjorde meg lettet,

men samtidig visste jeg ikke hvem jeg kunne snakke med. Mine foreldre er kristne, noe konservative og mest av alt var jeg flau for å innrømme sannheten til noen. Dette var ikke lett, og i tillegg satt jeg igjen med dårlige minner fra barneskolen, noe som endte med at jeg ble deprimert. Jeg følte jeg brant inne med en stor hemmelighet. Foreldrene mine visste ikke hva som var i veien, men de ble bekymret for meg da jeg i en desperat fase tok det hele utover de rundt meg på ungdomsskolen. Jeg skal ikke gå i for mye detaljer, men jeg husker ungdomsskolen som en kollasj av utallige timer hos psykolog, ugyldig fravær, "emo" klær og konflikter hjemme. Alle var bekymret for meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke meg. Jeg husker bare følelsen av å være helt alene i verden. 

Alt dette tok imidlertid en brå vending da jeg begynte på VGS og endelig bestemte meg for å komme ut av skapet. En dag i 2016, på VG1, troppet jeg opp på skolen med sminke jeg hadde kjøpt på Ebay, fordi jeg ikke turte å gå inn i en sminkebutikk (ikke engang et apotek). Jeg hadde brukt hele sommeren på å øve meg, men sminken var tykk og bold, og brunkremen var minst 5 toner lysere enn min egen hudfarge (nesten porselen), og leppestiften var sort som natten. Med dette hadde jeg på meg en rød anime parykk med en hårklipp. Jeg hadde en sort skinnjakke, sort skinn korsett med beltespenner og under hadde jeg brystformer av 600 gram silikon hver, i tillegg til et sort miniskjørt, nettingstrømpebukse og støvler opp til knærne. I forveien hadde jeg kledd meg opp, stått foran speilet hjemme og nærmest utført en akt for meg selv. I mitt hode stod jeg på en scene og presenterte hvem jeg var for verden. Andre dager prøvde jeg å skape og utvikle den karakteren jeg tok på meg når jeg sminket meg. Jeg så ut som en porselensdukke i ansiktet, det var nesten som om jeg ble en ny person under kritthvit sminke og fargerik leppestift. Enda visste jeg ikke hvem denne jenten var, men hun var en del av meg nå og det var ingen vei tilbake. Om et øyeblikk skulle jeg stå foran minst 3 parallelle klasser og en lærer, i samme rom, og holde min lpresentasjon mens allle øyner så på meg. Det må ha vært litt av et syn fordi da jeg kom inn i klasserommet ble det helt stille. Alt jeg kunne høre var klokken på veggen og suset fra ventilasjonsanlegget. Jeg tror ikke noen i rommet visste hvordan de skulle reagere - og jeg frøs. Det knøt seg i magen, jeg kan fortsatt kjenne pulsen slå raskere når jeg tenker på det. Det var sommerfugler og monstre i harmoni, jeg visste ikke hvor jeg skulle starte selv om jeg hadde hatt denne presentasjonen tusen ganger foran speilet, hjemme. Det var først læreren som brøt stillheten ved å kommentere noe som "hei, du var veldig fint pyntet i dag".

Pynten var i bunn og grunn en mosaikk av små ting jeg har plukket opp gjennom livet - ulike klesstiler jeg visste jeg likte, men ingenting hørte sammen. Jeg var gotisk, jeg var punk, det var 80 talls stil med et hint av japansk anime på samme tid. Det var som å se ananas på pizza - noe veldig vulgært kombinert med noe søtt og uskyldig. Jeg var ikke helt sikker på hvilken resultater jeg kom til å oppnå med dette stuntet, men jeg tror hele skolen visste hvem jeg var etter den dagen, selv om jeg ikke sa så mye som jeg hadde planlagt.  

Transkvinner kommer fra ulik bakgrunn og ikke alle kommer ut på samme måte. Noen starter helt forsiktig og deler nyheten kun i nære relasjoner, om de kommer ut av skapet i det hele tatt. Andre kommer ut med litt mer krutt, og det var nok sånn jeg kom ut. Min vennekrets har aldri inkludert jenter, på den tiden hadde jeg vel ingen vennekrets heller. Jeg hadde ikke en mamma figur som var med meg gjennom denne prosessen, eller som i det hele tatt visste sannheten om meg. Jeg har også en søster, men hun hadde fra en ganske tidlig alder en egen vennekrets som jeg valgte å ikke involvere meg med, og da jeg begynte på ungdomsskolen skar ting seg mellom oss. Med andre ord; jeg vokste aldri opp rundt jenter, det var ingen som hadde lært meg hva det vil si å være en jente (og hvordan man oppfører seg som en jente). Jeg måtte prøve, feile og lære på egenhånd, og det var grunnen til at jeg kom ut av skapet med et så spektakulært nummer. 

Foto: Dreamteam Photos

Celly Jane

er et navn som ble inspirert av Celeste og Janette. På ungdomsskolen hadde jeg et gammelt spill på mobilen som het Era of Celestials, og samtidig var jeg en stor fan av Michael Jackson. Jeg sydde mine egne kostymer og fremførte bl.a. Billie Jean for skolen, familie og venner, Idol og Norske Talenter (precast audition). Det er ikke utenkelig at navnet mitt ble inpirert av denne sangen. Jeg husker også at jegi en periode utforsket navn som var veldig usannsynlige. Eksempler på slike navn er Ella (senere Ella Roxella, en fiksjonell figur som jeg tok til TikTok i 2019-2020) og Sophie Janet, blant flere. Det tok en stund før jeg var sikker i min sak, men jeg endte til slutt opp med å velge et fengende, men også et realistisk navn, som også ikke var for langt unna mitt gamle navn. Før Celly Jane var det Christian, men før der igjen da jeg ble adoptert og døpt var mitt Thailandske navn (etternavn) Sae - Lee. Mitt fødenavn uttales nesten på samme måte som Celly (noe jeg ikke tenkte på før etter jeg endret navn til Celly Jane i 2019, og juridisk kjønn i 2021. 

Jeg har hatt mange ulike klesstiler opp gjennom årene. I begynnelsen lente jeg meg mer mot utkledning, og jeg husker godt 2018 da gikk jeg på internatskole i Stavanger. Siden skolen var Kristen og jeg var på bortebane, hold jeg kortene tett om brystet, men etter skolen satt jeg bak låst dør i studenthybelen, med sminke, latex og blond parykk. Når jeg tenker tilbake på det ser jeg for meg et englebarn på dagtid, men på kvelden var jeg en (nesten) Britney Spears versjon av meg selv. Jeg ble aldri tatt på sengen siden lærerne kunne låse seg inn i hybelen når som helst, men jeg lærte likevel raskt at mote for damer er langt fra hva man ser i Japanske tegneserier. Som transkvinne er mitt mål å være unik, men likevel passe inn i samfunnet. Det var ikke alltid så lett som det høres ut som. Jeg vil si det vanskeligste med klær er at som transkvinne må jeg bygge hele garderoben min på nytt, og det måtte jeg uten hjelp. Jeg startet med undertøy og siden kjøpte jeg et plagg her og et plagg der. Nå har jeg litt av alt, men jeg har fortsatt en lang vei å gå.

På den andre siden vokste jeg av meg det å bruke parykker. Jeg har full forståelse for de som føler seg mer komfortabel med parykk (jeg har selv vært der). Med tiden fant jeg selv ut at gode parykker er vanskelig å finne, de koster mye, de sitter stramt på hodet, og at håret klistrer seg til leppestiften er noe av det verste jeg vet. Innen 2020 hadde jeg allerede begynt å bruke parykker mindre, og 2022 var det siste året jeg brukte en parykk for å føle meg mer hjemme i egen kropp. Siden har jeg aldri brukt parykk (utenom tidligere photoshoots i 2024) og jeg angrer ikke.     

Hat

har jeg vært svært heldig med. Det er ikke ukjent at det skeive samfunnet har vært truet så lenge det har eksistert, enkelte land må du ikke tenke på å sette fot i om du er skeiv eller i det hele tatt støtter LGBT. Det hender at trans debatten dukker opp når jeg blar gjennom videoer på Instagram, og jeg bryr meg ikke engang om å åpne kommentarfeltet da det er så mange hatfulle ytringer på nett som gjør meg direkte kvalm. Hvis du kan gjemme deg bak et tastatur og være anonym, eier enkelte mennesker ikke skam. Det er et hat jeg kjenner igjen fra 2. verdenskrig - det er motbydelig og det er ikke rart skeive mennesker lever i frykt. Nettmobbing, hatfulle ytringer, at transpersoner er syke og at vi burde bli torturert til døde - alt dette er ting jeg har blitt så vandt til å høre, men I alle mine år utenfor skapet kan jeg heldivis aldri huske å ha opplevd noe alvorlig hat rettet mot meg for å være trans, når jeg er ute blant folk. I verste tilfelle får jeg et dømmende blikk eller at noen catcaller meg på avstand. Jeg har også hatt opplevelser der enkelte har utnyttet meg fordi jeg er trans, men det er en litt annen sak. 

Jeg ble henvist til Rikshospitalet

i 2020, med håp om å få motta medisinsk og senere kirurgisk hjelp. Rikshospitalet har lange ventetider, det kan ta måneder fra man blir henvist til man får den første timen, og år før man får begynne på behandling. På dette tidspunktet hadde jeg hørt noen skrekkhistorier fra Rikshospitalet, men jeg prøvde å holde motet oppe. Likevel var jeg dypt deprimert og hjemme i Bergen gjorde jeg ikke stort annet enn å telle dagene mellom hver tur til Oslo. Samtalene i Oslo hjalp heller ikke på humøret, spesielt da jeg beskjed av behandleren min om å ta en piruett, til hvilket jeg fikk en kommentar "du har fine former" og "du kommer til å se bra ut etter operasjonen". Uprofesjonelt som dette var hadde jeg ikke råd til å gjøre annet enn å smile og nikke.

Det samme året kom avslaget i form av et brev på 2 sider. Grunnlaget var at Rikshospitalet mente jeg ikke levde som en kvinne og at de var redd for å gi meg feil diagnose. (Transseksualisme er en egen diagnose, men siden 2010 regnes det ikke som en psykisk lidelse. I mai 2019 ble dette vedtatt internasjonalt). Det som stod i brevet er stikk motsatt av hva som ble sagt under samtalene i Oslo, jeg oppfattet at behandleren hadde et godt inntrykk av meg. Jeg fikk heller ingen indikasjoner på at avslaget ville komme, jeg fikk ikke en gang en telefon. Men det som virkelig gjør meg sint er at Rikshospitalet ikke behandler pasienter etter deres individuelle behov. Rikshospitalet har en egen visjon av hva det vil si å være trans og hvis du ikke oppfyller deres krav (som du aldri blir informert om) og klarer å komme deg gjennom nåløyet, får du avslag. "Real life test" innebærer å kle seg som kvinne og leve som kvinne i det offentlige 24/7, men dette er på Rikshospitalet sine vilkår og er heller en test som utsetter pasienten for så mye ubehag som mulig. Noen tåler mer enn andre, målet er å filtrere ut individer som ikke er "trans nok". Det er direkte ironisk at en instans som er til for å hjelpe og som "ønsker det beste for pasienten", sorterer oss som matvarer i en daglkigvarebutikk. På Rikshospitalet er ikke behandlingen tilpasset pasientens behov - pasienten må tilpasse seg behandlingen. I etterkant av avslaget har jeg manøvrert meg gjennom en labyrint i helsesystemet. Jeg har mistet tall på hvor mange leger og vikarer jeg praktisk talt har bedt på mine knær om hjelp, men som bare har feid meg vekk. Jeg har følt meg som en hjemløs katt. De som ikke orket å lese seg opp på transseksualisme (noe en hver lege kan) var redd for å bli forfulgt av Rikshospitalet. det var et "nei, dessverre" fra alle sammen. 

Diverse østrogenpreparater. Foto: Privat 

 

I 2023 møtte jeg Evelynn.

Jeg kaller dette det beste året i mitt liv. Jeg har møtt et fantastisk menneske som er i samme livssituasjon som meg selv, og som jeg deler livet mitt med, men det året fant jeg også min reddende engel. En ting har ledet til en annen og midt i alt sammen fant jeg hjelp i helsesystemet. Nå har jeg gått på østrogen i over et år og det er en av de beste gavene livet har gitt meg! En gang visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men nå er jeg akkurat der jeg hører hjemme. Jeg hadde likt å se Rikshospitaletoppleve at jeg nå har trosset alle odds og lever mitt beste liv. De hadde aldri forstått at jeg er i bedre hender enn de noen gang kunne tilby. Den hjelpen jeg har fått er livreddende og det er store mangler i helsesystemet. Det er et kritisk behov for endring og forbedring, som jeg håper verden vil se i fremtiden!

Det er som de sier; "det er lett å overvurdere hva du kan gjøre på en dag, og lett å undervurdere hva du kan få til på et år".

Jeg har gått fra å være et deprimert spøkelse til å være en utsrålende kvinne med ny livsglede. "Jeg er glad i livet" er ord som jeg ikke har sagt til meg selv på altfor lenge. 2023 er det året satt med Hans Majestet Kongen og delte mine bekymringer for hva transpersoner i Norge går gjennom, og i dag deltar jeg i Miss Norway 2024. Hvor utrolig er ikke det? Jeg tror nesten ikke på det selv, og hvis det ikke fantes bevis hadde ingen trodd meg heller! Det er jeg sikker på. Jeg har kommet så langt, men likevel er det som om jeg var født i går. Når jeg har fått denne muligheten som bare får en gang i livet, velger jeg å dele min historie med dere, og spre mitt budskap til verden:

Transpersoner er mennesker først og fremst. Vi ønsker bare å være lykkelige og leve i fred. Vi jager ikke andre mennesker for å fortelle dem at vi ikke liker hvordan de velger å leve deres liv, i motsetning til transfober osv. Aldri døm et annet menneske for hvem de ser ut til å være, du vet aldri hva noen går gjennom. Jeg håper også å se endringer i helsesystemet og at transpersoner får et bedre behandlingstilbud enn det som finnes i dag. Verden har kommet langt siden den gang transpersoner ble tvangskastrert og stemplet som psykisk syke, men det er alltid rom for forbedring. Det er lett å vurdere et annet menneske basert på førsteinntrykk, men den som lever med tilstanden kjenner seg selv best, hver eneste gang. Jeg håper Rikshospitalet tar dette til seg og at gatekeeping snart blir en del av fortiden.

Og til de av dere som sitter med vonde tanker: vi er her, vi går ingen steder og vi er sammen om en bedre verden. Aldri gi opp kampen for det du mener er riktig, og aldri gi opp på deg selv. Transpersoner gir aldri opp på hverandre, det er alltid noen som ser deg.

Jeg gir aldri opp på dere! ❤︎  --

Jeg er nesten ikke til å kjenne igjen. Tidsllinje 2020 / 2023. Foto: Privat og Evelynn

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Dreamteam Photos
450 Hits

Hvorfor feirer vi Pride?

 

 

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen

Regnbuedagene i Bergen (også kjent som Pride month) arrangeres hvert år fra 1. til 8. juni, og er landets nest største Pride festival etter Oslo Pride. Festivalen arrangeres av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Flere hundre frivillige deltar i å koordinere over 80 begivenheter for omlag 50.000 tilskuere!

De første dokumenterte Pride demonstrasjonene kan dateres tilbake til 28. juni 1970. (Sitert) flere tusen skeive mennesker samlet seg for å minnes Stonewall og demonstrere for like rettigheter. Dette fenomenet skal ha oppstått på samme tid i New York, Los Angeles og Chicago. Pride er til for å markere og feire seksualitet og mangfold. Vår alles rett til å være og elske - en frihet vi må stå sammen om og kjempe for. I dag er 64 land som kriminaliserer LGBT, hvorav 12 land har innført / fortsatt håndhever dødsstraff mot samtlige skeive mennesker. Det er skremmende at utenfor et så fredelig land som Norge risikerer man å bli forfulgt bare for å være annerledes eller om man elsker en av samme kjønn. Dette er et alvorlig brudd på grunnleggende menneskerettigheter og i min oppfatning et helt galt syn på verdien av livet! Det er klart vi skeive mennesker lever i frykt! Det er en grunn for at vi ikke feirer "hetro / cis Pride" på samme måte som LGBT+ Pride. De har alltid levd i fred, det er ingen land som kriminaliserer det å være hetro! Tenk på det.

Gjennom min oppvekst har jeg lært og erfart at mennesker er redd for det de ikke forstår, og av frykt kan det oppstå hat. Det finnes også enkelte i vårt samfunn som ikke har det bra med seg selv, men i stedet oppsøker hjelp, velger de å tråkke på andre for å føle seg bedre selv. Slik er verden. Det er lov å ha forskjellige meninger, men det kan bli veldig stygt når vi ikke kan respektere hverandre som medmennesker av den grunn.

Vi alle har tanker, forstå dem før du handler på dem. Vi har ord, vårt skjold og sverd. Vi har øyne, se verden slik den kunne vært. Og vi har ører, lytt til din neste og din nabo, med et oppriktig ønske om å forstå ❤︎

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt!  ❤︎

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Rune Johansen (Bergensavisen
472 Hits

Innlevering til finaleuttaket

De siste dagene har vært hektiske med catwalk kurs i Oslo, photoshoot og søndagskorpsenes fellesmønstring (buekorps), men nå har tiden kommet for site innlevering før finaleuttaket. Semifinalen har gått like fort som den kom, jeg har hatt det virkelig gøy gjennom min reise i Miss Norway og er så takknemlig for å ha fått denne muligheten og de opplevelsene Miss Norway har bydd på hittil. Dere er alle fantastiske mennesker, både semifinalister, støttespillere og alle dere som har fulgt med på Miss Norway så langt. Jeg grugleder meg til finaleuttaket. Dette har vært en vill reise, jeg har jobbet hardt og i gjengjeld har jeg fått så mye mer enn hva jeg trodde jeg kunne oppnå gjennom Miss Norway. Tusen takk til dere alle! 

[I dette innlegget finner du en recap om meg og hva jeg brenner for, bilder til finaleuttaket og min presentasjonsvideo].  

Min hjertesak

Som transkvinne er min hjertesak rettigheter og synlighet for LGBTQ+ samfunnet, spesielt for transpersoner. Jeg ønsker at skeive mennesker skal få et bedre tilbud fra helsesystem da det er mange som står uten livreddende behandling. NBTK - Rikshospitalet i Oslo avviser de fleste av pasientene deres, de mangler kunnskap på feltet og på tross av et tydelig behov om forbedringer i systemet nekter Riksen å gjøre noen tiltak. Dette er opprørende! Rikshospitalet sier de ønsker det beste for pasienten. Selv mener jeg at den som lever med tilstanden vet hva som er best for en selv og ingen skal fortelle deg hva du er og ikke er. Transpersoner lider og jeg, som transkvinne og medmenneske, kan ikke sitte her som en tilskuer et sekund lengre! Noe må gjøres!

Jeg vil bruke min deltakelse i Miss Norway som et springbrett for trans-aktivisme og for å spre mitt budskap til verden. I 2024 er det lov å ha forskjellige meninger, men vi må kunne respektere og akseptere våres forskjeller, selv om man ikke skulle forstå alt til enhver tid. Norge kan gjøre bedre! 

Bilder til finaleuttaket 

Og her er nok den photoshoot'en jeg har vært mest spent på i Miss Norway konkurransen; bikini bilder! Jeg kunne aldri vite at 2024 var det året jeg ville føle meg komfortabel i bikini, for å ikke snakke om badetøy for damer i det hele, men skal jeg være en Misse må jeg hoppe i havet, bokstavelig talt. Neida - eller, på en måte. Dette er en av utfordringene Miss Norway konkurransen har gitt meg som var utenfor min komfortsone. Likevel har det å ha gjennomført det vært en utrolig befriende følelse. Jeg fikk godt hjelp og støtte i klesbutikken da jeg forklarte hvorfor jeg trengte en bikini, og fotografen min har hjulpet meg mye med selvtilliten og det å føle meg komfortabel i min egen kropp. Vi er som vi er, og man skal være stolt av det som gjør en unik. Dette kan være en lengre prosess for enkelte av oss - jeg er fortsatt ikke helt der jeg ønsker å være, men hvis jeg ser noen år tilbake i tid innser jeg at jeg har kommet en lang vei, også takket være Miss Norway ♥. 

Presentasjonsvideo

Helt til slutt kommer min presentasjonsvideo som ligger på YouTube. Her har jeg vært nødt til å ta noen prioriteringer, jeg har derfor ikke fått profesjonell hjelp til å lage denne filmen. Dette er imidlertid ikke krise da jeg selv har kamera og utstyr, og har noe erfaring med film og foto fra tidligere. Nå har dette vist seg å komme til nytte. I tillegg har jeg også fått god hjelp fra min kjæreste, fotograf og turister attpåtil. Kreativitet handler om å tenke utenfor boksen og gjøre det beste ut av det man kan. 

[Dersom videoen ikke vil spille, trykk her]

Igjen, tusen takk til alle som har vært med meg gjennom semifinalen i Miss Norway, og takk til alle dere som har lest bloggen min og støttet meg på andre måter. Dette har vært en utrolig reise, Miss Norway har gitt meg så mye kunnskap og erfaring, og jeg har møtt så mange fantastiske mennesker på veien ♥

[Alle bildene i dette blogginnlegget er tatt av Dreamteam Photos & Studio i Bergen].

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Se også min side på Modellboost.no.

Hvis du eller noen du kjenner er interessert i et oppdrag eller har andre henvendelser angående casting, ta kontakt!   

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Privat

689 Hits

Ny straffelov har tredd i kraft: omvendt voldsalarm

Heii igjen! ♥ ♥


Nå er 8. April forbi og det har allerede gått en dag siden den nye straffeloven tredde i kraft.
For dere som leste innlegge mitt om omvendt voldsalarm så vet dere at fra og med den 8 april så har nå politiet makt til å ta i bruk omvendt voldsalarm uten å måtte vente på en rettslig dom.

Så hva betyr det?
Det betyr at nå kan politiet selv bestemme om trussel utøver skal bære en fotlenke, altså den omvendte voldsalarmen, og det kan fort bestemmes på dagen.
Før var dette ingen selvfølge da politiet måtte først få en rettslig dom fra overmaktene om at utøver nå må bære en fotlenke.
Årlig var det rundt 20 personer som fikk en dom med en omvendt voldsalarm, og nå tror man at det antallet kan ti dobles.

Jeg håper virkelig ikke at politiet svikter i den nye ordningen, vi har jo hørt historier der voldsutsatte har spurt om å få voldsalarm, men aldri fått det!
Om den nye ordningen ikke fungerer så må vi som samfunn, borgere få en kjapp endring! Et samfunn som står sammen kan få til det utrolige!
La oss håpe på at denne nye ordningen kan gjøre livet lettere for mange der ute som lever i konstant frykt!
Det er så klart ikke den voldsutsatte som skal ta byrden, og nå føler jeg vi er på rett vei! 

Takk for at du tar deg tid til å lese bloggen min 

A. ♥

Bli med meg på reisen gjennom Miss Norway 2024!

Ønsker du å være en del av mitt team og støtte meg gjennom reisen til Miss Norway 2024? 
Om du er interessert gjerne ta kontakt på:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Instagram:@xabbyxsme 
Facebook: Veien til Miss Norway 2024

475 Hits
Påmelding for 2025

Meld deg på 2025-sesongen av Miss Norway. Vi gleder oss til å se deg i konkurransen!

Det som skjer nå er fortløpende uttak. Gitt at bilder og informasjon er på plass, blir du invitert til obligatorisk introduksjonskurs på høsten og vinteren. Det er lurt å følge med på årets vinnere og nye deltagere, for å lære hva konkurransen går ut på. Vi gleder oss til å se din påmelding!

Trykk her for mer informasjon og påmelding

Beste hilsener fra Miss Norway

Logg inn

Meld deg på