Illustrert kjønnsdyfori. Foto: Privat
Mitt tidligste minne fra den gang jeg merket at noe var annerledes med meg skjedde på barneskolen, i 5. klasse (2010). Til å begynne med var jeg ikke helt hva det kunne være, men jeg visste det var noe annet enn at jeg var introvert og trakk meg tilbake fra resten av klassen (noe som gjorde at jeg ble utsatt for mobbing gjennom nesten hele barneskolen). På et tidspunkt begynte jeg å bli mer nysgjerrig på hva jentene i klassen holdt på med. Jeg turte ikke spørre om jeg fikk bli med i vennekretsen, men jeg overhørte ofte samtaler fra en avstand. Mange av samtalene handlet om leker, klær og sminke, og planlegging av jentekvelder. For meg hørtes dette hyggelig ut og mer appellerende enn det guttene snakket om; som regel hvem som var strekest og tøffest av dem, etterhvert handlet det om hvem som hadde størt utsyr, i garderoben, og lignende temaer. Jeg, på den andre siden, var alltid rask inn og ut av herregarderoben. I friminuttene jobbet jeg som regel med tegninger eller hjemmelekser, om jeg ikke gikk for meg selv i mine egne tanker. Jeg synes alltid det var vanskelig å være med guttene da det var ofte hard lek, slagsmål og jeg følte meg ofte ignorert hvis jeg ikke hadde noe å si eller falt ut av samtalen. Samtidig la jeg mer merke til jentenes atferd og spesielt hvordan de gikk kledd med fine kjoler, skjørt og andre fargerike klær, i motsetning til mine dongeribukser og poloskjorter, som min mor var så glad i. Personlig kunne jeg ikke fordra dem. Jeg fikk heller ikke lov til å gro ut håret, det var alddri lengre enn akkurat under ørene. Jeg var ikke direkte sjalu på jentene, men fryktelig nysgjerrig, og som de sier: "det var nysgjerrigheten som tok livet av katten". Jeg husker godt den sjebnesvangre dagen jeg var hjemme alene, foran speilet på badet. Jeg tenkte ikke før jeg med ett stod der i min mor sitt undertøy og akkurat i det øyeblikket var det som om noe falt på plass. Det føltes naturlig ut - det føltes riktig.
Selfie fra 2016 i VG1. Foto: Privat
At jeg endelig hadde svaret gjorde meg lettet,
men samtidig visste jeg ikke hvem jeg kunne snakke med. Mine foreldre er kristne, noe konservative og mest av alt var jeg flau for å innrømme sannheten til noen. Dette var ikke lett, og i tillegg satt jeg igjen med dårlige minner fra barneskolen, noe som endte med at jeg ble deprimert. Jeg følte jeg brant inne med en stor hemmelighet. Foreldrene mine visste ikke hva som var i veien, men de ble bekymret for meg da jeg i en desperat fase tok det hele utover de rundt meg på ungdomsskolen. Jeg skal ikke gå i for mye detaljer, men jeg husker ungdomsskolen som en kollasj av utallige timer hos psykolog, ugyldig fravær, "emo" klær og konflikter hjemme. Alle var bekymret for meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke meg. Jeg husker bare følelsen av å være helt alene i verden.
Alt dette tok imidlertid en brå vending da jeg begynte på VGS og endelig bestemte meg for å komme ut av skapet. En dag i 2016, på VG1, troppet jeg opp på skolen med sminke jeg hadde kjøpt på Ebay, fordi jeg ikke turte å gå inn i en sminkebutikk (ikke engang et apotek). Jeg hadde brukt hele sommeren på å øve meg, men sminken var tykk og bold, og brunkremen var minst 5 toner lysere enn min egen hudfarge (nesten porselen), og leppestiften var sort som natten. Med dette hadde jeg på meg en rød anime parykk med en hårklipp. Jeg hadde en sort skinnjakke, sort skinn korsett med beltespenner og under hadde jeg brystformer av 600 gram silikon hver, i tillegg til et sort miniskjørt, nettingstrømpebukse og støvler opp til knærne. I forveien hadde jeg kledd meg opp, stått foran speilet hjemme og nærmest utført en akt for meg selv. I mitt hode stod jeg på en scene og presenterte hvem jeg var for verden. Andre dager prøvde jeg å skape og utvikle den karakteren jeg tok på meg når jeg sminket meg. Jeg så ut som en porselensdukke i ansiktet, det var nesten som om jeg ble en ny person under kritthvit sminke og fargerik leppestift. Enda visste jeg ikke hvem denne jenten var, men hun var en del av meg nå og det var ingen vei tilbake. Om et øyeblikk skulle jeg stå foran minst 3 parallelle klasser og en lærer, i samme rom, og holde min lpresentasjon mens allle øyner så på meg. Det må ha vært litt av et syn fordi da jeg kom inn i klasserommet ble det helt stille. Alt jeg kunne høre var klokken på veggen og suset fra ventilasjonsanlegget. Jeg tror ikke noen i rommet visste hvordan de skulle reagere - og jeg frøs. Det knøt seg i magen, jeg kan fortsatt kjenne pulsen slå raskere når jeg tenker på det. Det var sommerfugler og monstre i harmoni, jeg visste ikke hvor jeg skulle starte selv om jeg hadde hatt denne presentasjonen tusen ganger foran speilet, hjemme. Det var først læreren som brøt stillheten ved å kommentere noe som "hei, du var veldig fint pyntet i dag".
Pynten var i bunn og grunn en mosaikk av små ting jeg har plukket opp gjennom livet - ulike klesstiler jeg visste jeg likte, men ingenting hørte sammen. Jeg var gotisk, jeg var punk, det var 80 talls stil med et hint av japansk anime på samme tid. Det var som å se ananas på pizza - noe veldig vulgært kombinert med noe søtt og uskyldig. Jeg var ikke helt sikker på hvilken resultater jeg kom til å oppnå med dette stuntet, men jeg tror hele skolen visste hvem jeg var etter den dagen, selv om jeg ikke sa så mye som jeg hadde planlagt.
Transkvinner kommer fra ulik bakgrunn og ikke alle kommer ut på samme måte. Noen starter helt forsiktig og deler nyheten kun i nære relasjoner, om de kommer ut av skapet i det hele tatt. Andre kommer ut med litt mer krutt, og det var nok sånn jeg kom ut. Min vennekrets har aldri inkludert jenter, på den tiden hadde jeg vel ingen vennekrets heller. Jeg hadde ikke en mamma figur som var med meg gjennom denne prosessen, eller som i det hele tatt visste sannheten om meg. Jeg har også en søster, men hun hadde fra en ganske tidlig alder en egen vennekrets som jeg valgte å ikke involvere meg med, og da jeg begynte på ungdomsskolen skar ting seg mellom oss. Med andre ord; jeg vokste aldri opp rundt jenter, det var ingen som hadde lært meg hva det vil si å være en jente (og hvordan man oppfører seg som en jente). Jeg måtte prøve, feile og lære på egenhånd, og det var grunnen til at jeg kom ut av skapet med et så spektakulært nummer.
Foto: Dreamteam Photos
Celly Jane
er et navn som ble inspirert av Celeste og Janette. På ungdomsskolen hadde jeg et gammelt spill på mobilen som het Era of Celestials, og samtidig var jeg en stor fan av Michael Jackson. Jeg sydde mine egne kostymer og fremførte bl.a. Billie Jean for skolen, familie og venner, Idol og Norske Talenter (precast audition). Det er ikke utenkelig at navnet mitt ble inpirert av denne sangen. Jeg husker også at jegi en periode utforsket navn som var veldig usannsynlige. Eksempler på slike navn er Ella (senere Ella Roxella, en fiksjonell figur som jeg tok til TikTok i 2019-2020) og Sophie Janet, blant flere. Det tok en stund før jeg var sikker i min sak, men jeg endte til slutt opp med å velge et fengende, men også et realistisk navn, som også ikke var for langt unna mitt gamle navn. Før Celly Jane var det Christian, men før der igjen da jeg ble adoptert og døpt var mitt Thailandske navn (etternavn) Sae - Lee. Mitt fødenavn uttales nesten på samme måte som Celly (noe jeg ikke tenkte på før etter jeg endret navn til Celly Jane i 2019, og juridisk kjønn i 2021.
Jeg har hatt mange ulike klesstiler opp gjennom årene. I begynnelsen lente jeg meg mer mot utkledning, og jeg husker godt 2018 da gikk jeg på internatskole i Stavanger. Siden skolen var Kristen og jeg var på bortebane, hold jeg kortene tett om brystet, men etter skolen satt jeg bak låst dør i studenthybelen, med sminke, latex og blond parykk. Når jeg tenker tilbake på det ser jeg for meg et englebarn på dagtid, men på kvelden var jeg en (nesten) Britney Spears versjon av meg selv. Jeg ble aldri tatt på sengen siden lærerne kunne låse seg inn i hybelen når som helst, men jeg lærte likevel raskt at mote for damer er langt fra hva man ser i Japanske tegneserier. Som transkvinne er mitt mål å være unik, men likevel passe inn i samfunnet. Det var ikke alltid så lett som det høres ut som. Jeg vil si det vanskeligste med klær er at som transkvinne må jeg bygge hele garderoben min på nytt, og det måtte jeg uten hjelp. Jeg startet med undertøy og siden kjøpte jeg et plagg her og et plagg der. Nå har jeg litt av alt, men jeg har fortsatt en lang vei å gå.
På den andre siden vokste jeg av meg det å bruke parykker. Jeg har full forståelse for de som føler seg mer komfortabel med parykk (jeg har selv vært der). Med tiden fant jeg selv ut at gode parykker er vanskelig å finne, de koster mye, de sitter stramt på hodet, og at håret klistrer seg til leppestiften er noe av det verste jeg vet. Innen 2020 hadde jeg allerede begynt å bruke parykker mindre, og 2022 var det siste året jeg brukte en parykk for å føle meg mer hjemme i egen kropp. Siden har jeg aldri brukt parykk (utenom tidligere photoshoots i 2024) og jeg angrer ikke.
Hat
har jeg vært svært heldig med. Det er ikke ukjent at det skeive samfunnet har vært truet så lenge det har eksistert, enkelte land må du ikke tenke på å sette fot i om du er skeiv eller i det hele tatt støtter LGBT. Det hender at trans debatten dukker opp når jeg blar gjennom videoer på Instagram, og jeg bryr meg ikke engang om å åpne kommentarfeltet da det er så mange hatfulle ytringer på nett som gjør meg direkte kvalm. Hvis du kan gjemme deg bak et tastatur og være anonym, eier enkelte mennesker ikke skam. Det er et hat jeg kjenner igjen fra 2. verdenskrig - det er motbydelig og det er ikke rart skeive mennesker lever i frykt. Nettmobbing, hatfulle ytringer, at transpersoner er syke og at vi burde bli torturert til døde - alt dette er ting jeg har blitt så vandt til å høre, men I alle mine år utenfor skapet kan jeg heldivis aldri huske å ha opplevd noe alvorlig hat rettet mot meg for å være trans, når jeg er ute blant folk. I verste tilfelle får jeg et dømmende blikk eller at noen catcaller meg på avstand. Jeg har også hatt opplevelser der enkelte har utnyttet meg fordi jeg er trans, men det er en litt annen sak.
Jeg ble henvist til Rikshospitalet
i 2020, med håp om å få motta medisinsk og senere kirurgisk hjelp. Rikshospitalet har lange ventetider, det kan ta måneder fra man blir henvist til man får den første timen, og år før man får begynne på behandling. På dette tidspunktet hadde jeg hørt noen skrekkhistorier fra Rikshospitalet, men jeg prøvde å holde motet oppe. Likevel var jeg dypt deprimert og hjemme i Bergen gjorde jeg ikke stort annet enn å telle dagene mellom hver tur til Oslo. Samtalene i Oslo hjalp heller ikke på humøret, spesielt da jeg beskjed av behandleren min om å ta en piruett, til hvilket jeg fikk en kommentar "du har fine former" og "du kommer til å se bra ut etter operasjonen". Uprofesjonelt som dette var hadde jeg ikke råd til å gjøre annet enn å smile og nikke.
Det samme året kom avslaget i form av et brev på 2 sider. Grunnlaget var at Rikshospitalet mente jeg ikke levde som en kvinne og at de var redd for å gi meg feil diagnose. (Transseksualisme er en egen diagnose, men siden 2010 regnes det ikke som en psykisk lidelse. I mai 2019 ble dette vedtatt internasjonalt). Det som stod i brevet er stikk motsatt av hva som ble sagt under samtalene i Oslo, jeg oppfattet at behandleren hadde et godt inntrykk av meg. Jeg fikk heller ingen indikasjoner på at avslaget ville komme, jeg fikk ikke en gang en telefon. Men det som virkelig gjør meg sint er at Rikshospitalet ikke behandler pasienter etter deres individuelle behov. Rikshospitalet har en egen visjon av hva det vil si å være trans og hvis du ikke oppfyller deres krav (som du aldri blir informert om) og klarer å komme deg gjennom nåløyet, får du avslag. "Real life test" innebærer å kle seg som kvinne og leve som kvinne i det offentlige 24/7, men dette er på Rikshospitalet sine vilkår og er heller en test som utsetter pasienten for så mye ubehag som mulig. Noen tåler mer enn andre, målet er å filtrere ut individer som ikke er "trans nok". Det er direkte ironisk at en instans som er til for å hjelpe og som "ønsker det beste for pasienten", sorterer oss som matvarer i en daglkigvarebutikk. På Rikshospitalet er ikke behandlingen tilpasset pasientens behov - pasienten må tilpasse seg behandlingen. I etterkant av avslaget har jeg manøvrert meg gjennom en labyrint i helsesystemet. Jeg har mistet tall på hvor mange leger og vikarer jeg praktisk talt har bedt på mine knær om hjelp, men som bare har feid meg vekk. Jeg har følt meg som en hjemløs katt. De som ikke orket å lese seg opp på transseksualisme (noe en hver lege kan) var redd for å bli forfulgt av Rikshospitalet. det var et "nei, dessverre" fra alle sammen.
Diverse østrogenpreparater. Foto: Privat
I 2023 møtte jeg Evelynn.
Jeg kaller dette det beste året i mitt liv. Jeg har møtt et fantastisk menneske som er i samme livssituasjon som meg selv, og som jeg deler livet mitt med, men det året fant jeg også min reddende engel. En ting har ledet til en annen og midt i alt sammen fant jeg hjelp i helsesystemet. Nå har jeg gått på østrogen i over et år og det er en av de beste gavene livet har gitt meg! En gang visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men nå er jeg akkurat der jeg hører hjemme. Jeg hadde likt å se Rikshospitaletoppleve at jeg nå har trosset alle odds og lever mitt beste liv. De hadde aldri forstått at jeg er i bedre hender enn de noen gang kunne tilby. Den hjelpen jeg har fått er livreddende og det er store mangler i helsesystemet. Det er et kritisk behov for endring og forbedring, som jeg håper verden vil se i fremtiden!
Det er som de sier; "det er lett å overvurdere hva du kan gjøre på en dag, og lett å undervurdere hva du kan få til på et år".
Jeg har gått fra å være et deprimert spøkelse til å være en utsrålende kvinne med ny livsglede. "Jeg er glad i livet" er ord som jeg ikke har sagt til meg selv på altfor lenge. 2023 er det året satt med Hans Majestet Kongen og delte mine bekymringer for hva transpersoner i Norge går gjennom, og i dag deltar jeg i Miss Norway 2024. Hvor utrolig er ikke det? Jeg tror nesten ikke på det selv, og hvis det ikke fantes bevis hadde ingen trodd meg heller! Det er jeg sikker på. Jeg har kommet så langt, men likevel er det som om jeg var født i går. Når jeg har fått denne muligheten som bare får en gang i livet, velger jeg å dele min historie med dere, og spre mitt budskap til verden:
Transpersoner er mennesker først og fremst. Vi ønsker bare å være lykkelige og leve i fred. Vi jager ikke andre mennesker for å fortelle dem at vi ikke liker hvordan de velger å leve deres liv, i motsetning til transfober osv. Aldri døm et annet menneske for hvem de ser ut til å være, du vet aldri hva noen går gjennom. Jeg håper også å se endringer i helsesystemet og at transpersoner får et bedre behandlingstilbud enn det som finnes i dag. Verden har kommet langt siden den gang transpersoner ble tvangskastrert og stemplet som psykisk syke, men det er alltid rom for forbedring. Det er lett å vurdere et annet menneske basert på førsteinntrykk, men den som lever med tilstanden kjenner seg selv best, hver eneste gang. Jeg håper Rikshospitalet tar dette til seg og at gatekeeping snart blir en del av fortiden.
Og til de av dere som sitter med vonde tanker: vi er her, vi går ingen steder og vi er sammen om en bedre verden. Aldri gi opp kampen for det du mener er riktig, og aldri gi opp på deg selv. Transpersoner gir aldri opp på hverandre, det er alltid noen som ser deg.
Jeg gir aldri opp på dere! ❤︎ --
Jeg er nesten ikke til å kjenne igjen. Tidsllinje 2020 / 2023. Foto: Privat og Evelynn
༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻
Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎
Har du spørsmål eller andre henvendelser? Ta kontakt! ❤︎
Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎
Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på Instagram og Facebook ❤︎
Regnbuedagene 2019