Denne teksten er skrevet av 15 år gamle meg på siste heldagsprøve i norsk på ungdomsskolen. Oppgaven var å skrive om hvordan bygdedyret er typisk norsk. I oppgaven har jeg skildret hvordan ting egentlig var for meg da jeg gikk på ungdomsskolen.
Sammen kan vi sette en stopper for «bygdedyret», før det er for sent.
Har du tenkt på hva den kommentaren, det blikket eller likegyldigheten din gjør med han gutten eller hun jenta? Det er ingen god følelse for en elev og komme tilbake på skolen og fortelle om ferien sin, også å oppdage at ingen er interessert i å høre på. Kanskje er det nettopp på grunn av deg at en elev får en stor klump i magen før han eller hun går inn døra på skolen. Når eleven kommer inn døra vet den at ingen kommer til å hilse, ingen kommer til å se på deg og det er ingen som bryr seg. Hvor skal jeg gå? Hvor skal jeg stå? Og hvem skal jeg henvende meg til? Dette er spørsmål eleven stiller seg selv, men det er ingen svar å få, fordi det er ingen å spørre.
Enkelte sier at sjalusi har blitt den nye folkesykdommen i Norge. Dersom en elev allerede har gode karakter, mange venner og lever det livet du anser for å være perfekt, plutselig en dag kommer på skolen med de skoene du har ønsket deg så lenge, men ikke har råd til. Da kan det være veldig vanskelig for mange og vite hvordan de skal reagere. Det er da «bygdedyret» dessverre har en tendens til å komme frem.
Når du blir så sjalu at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg, og ikke klarer å være glad på en annen person sine vegne. Hva gjør du da? Det ligger iboende i alle mennesker at vi ikke vil være alene. Vi må høre til i en flokk, eller en gjeng. Spesielt på bygda er det slik. Der skal du helst ikke skille seg ut. Når sjalusien tar overhånd er det derfor mange som søker sammen. De prøver å finne noen andre som også er litt sjalu, eller som de har nok makt over til å dra med seg på sitt lag. Det er uvirkelig hvor fæle mennesker kan gå sammen om å være mot ett menneske. Våkner alle sammen bare opp en dag og tenker av seg selv at nå ønsker de ikke lenger å være snille mot den personen? Plutselig begynner spydige kommentarer fra gjengen som tidligere pleide å være bestevenner. De gledene, interessene og samtaleemnene som holdt vennegjengen samlet, brukes istedenfor mot en person, fordi de andre har blitt for kule.
Vi leser i media om barn som tar sitt eget liv. Alle er enige i at det er fælt, men så glemmer vi det litt igjen. Vi er alle enige om at mobbingen må stoppes, men hva er egentlig mobbing? Det er ikke mobberne selv som avgjør om de mobber eller ikke, men offeret. En kommentar nå og da er ikke mobbing, men når plagingen fortsetter dag etter dag, da blir det mobbing. Ofte ser du ikke deg selv. Det virker som mange ikke helt innser hva de gjør og hvilke konsekvenser det de gjør faktisk kan få. Vi hører gang på gang fra vi er små at det er galt å mobbe, alle er like mye verdt og at alle skal få være med. Likevel vet vi så altfor godt at mobbing forekommer, dessverre for ofte.
Det er ofte ikke så lett for utenforstående å oppdage mobbing, spesielt ikke jentemobbing. Offeret later som alt er greit, at det ikke er noen problemer å snakke om. Du vil ikke vise at du er svak. «Vær sterk!» og «Ikke bry deg om dem!» er ting som du sier til seg selv for å motivere deg til å stå opp og være tøff nok til å stå imot. Når gutter mobber er det ofte ganske tydelig. For eksempel om de tyr til vold, og om noen slår en person midt i skolegården ser du det. Jentemobbing derimot er annerledes. Det foregår ofte mer i skjul. Det kommer bare en dag hvor alt er annerledes. Ingen forklaring. Du bare merker det ligger noe i luften. Helt uten forvarsel går det fra å være godt humør og glede, til å bli kaldt og isfront. Det er ingen forklaring å få. Ingen svarer når du sier noe. Det blir som om du ikke eksisterer. Spør du om dere skal finne på noe utenfor skolen får du til svar at det er familiemiddag på timeplanen. Når du senere sjekker sosiale medier og ser bilde, på bilde, på bilde av at alle er samlet, unntatt deg. Da skjønner du at noe er galt. Hva gjør du da?
Når du som en enkeltperson blir utstøtt av «bygdedyret», altså alle sammen. Da er det vanskelig å vite hva du skal gjøre. Det oppleves som veldig rart og uforståelig at alle du er glade i og har kjent i mange år, plutselig ikke bryr seg om deg. Du er ikke god nok mer. Etter en stund begynner du å innse at de eneste gangene de henvender seg til deg er når du kan hjelpe til med lekser, annet skolearbeid eller når du kan gi dem ting eller tjenester som de kan tjene på. Da er du liksom mer enn god nok. Som om ikke det er nok å bli mobbet og utestengt av «bygdedyret» blir mange også utnyttet av det.
Dette kan ikke fortsette. Vi kan ikke la «bygdedyret» få lov til å ødelegge de menneskene som skiller seg ut litt mer enn det noen synes er greit. På landet er det ikke like akseptert å være annerledes som det er i byen. Det er færre mennesker og du er ikke anonym. Mange sier at det er flere fordommer på landet. Vi må huske at det er faktisk de som våger å være annerledes som gjør en forskjell i samfunnet. De som tørr å tenke nytt og prøver nye ting har også muligheter til å endre ting og gjøre samfunnet vi lever i til et bedre sted. Da kan vi ikke trykke de ned og prøve å ta ifra dem gleden sin.
Konsekvensene av gjentatt mobbing kan bli svært alvorlige og ødelegge et menneske helt fullstendig. I verstefall kan mobbingen enkelte norske elever driver med føre til døden. Det er nok ingen som planlegger at de skal plage noen så fælt at de dør, men folk må likevel stå ansvarlige for sine handlinger og forstå hva det er de driver med. Mange vet innerst inne at det de gjør er galt, men de er så redde. De tørr ikke å gjøre noe annet enn å stå bak de dem anser som sterke, fordi de er redde for at det skal bli dem selv som blir hakket på. Det hjelper ikke bare å vite at det du gjør er galt. Du må også slutte å oppføre deg feil og slutte med det du vet at ikke er riktig å gjøre.
Når du har vært så slem og stygg mot en person er det for sent. Personen du sa «Familien din ble så lei seg da du ble født at de adopterte deg vekk.» eller «Blir han ikke lei av å se deg hele tiden?» til kommer aldri til å glemme de ordene, men vi kan stå sammen og sørge for at flere personer slipper å høre fæle ting fra andre, som er kun ment for å skade. Når en person kan stå og si noe sånt til en som allerede føler seg liten, uten å føle seg fæl. Da er det egentlig mobberen det er mest synd på. En som er slem mot andre har det ikke noe godt med seg selv. Det er ikke bare mobbeofferet som trenger hjelp, men også mobberen selv. Kanskje er det faktisk mobberen som trenger mest hjelp til å få løst opp i sine egne problemer? Så han eller hun slipper å påføre andre sin smerte, for selv å føle seg bedre. Det finnes aldri noen unnskyldning for hvorfor du gjør andre vondt, men en forklaring.
At «bygdedyret» regnes som en ting som er typisk norsk, eller en smak av Norge. Det er rett og slett bare fryktelig trist. Sånn skal det ikke være. Ett mobbeoffer er ett mobbeoffer for mye. Nå må vi alle sammen endre holdningene våre, være sterke, uredde og spille på samme lag, fordi sammen kan vi stoppe bygdedyret en gang for alle!
Foto : Anders Pedersen 
