Min historie
Dette er noe jeg har vurdert lenge om jeg skal dele med dere, siden den enda er litt sårt for meg. Men for å sette et endelig punktum på hendelsene og opplevelsene er det viktig for meg og snakke om det. Dette er jeg klar for nå!
Alt startet for det meste i barneskolen, jeg fikk aldri god kontakt med de andre barna. Noe som gjorde meg til en liten outsider i bare første til andre klasse! Noe jeg virkelig IKKE ønsker for noen barn i den alderen. Vi mennesker er flokkdyr og alle trenger en vis tilhørighet for å ikke bli syke og deprimerte.
Men dette skjedde med meg, jeg var mesteparten alene i alle friminuttene og i klassetimene. Hvis jeg var med andre barna endte det vanligvis negativt for min del enten i friminuttene eller i klassetimene. Jeg slet med lesing og skriving noe som senere ble påvist som dysleksi. Men dette tok ikke barna hensyn til å behandlet meg heller som dum og at jeg ikke kunne noen ting. Derfor ble jeg alltid valgt sist i gruppeoppgaver for jeg var mer en byrde for de andre barna i klassen min en enn ressurs, tiltros for at jeg prøvde mitt beste. Jeg satt faktisk hjemme i 3-4 timer hver dag for å prøve å lese, leseleksen vi fikk av skolen. Lærerene tok eller ikke så mye hensyn til meg de første årene på barneskolen, jeg ble ofte utnevnt til å lese opp leseleksen vi hadde fått foran hele klassen. Noe jeg dessverre ikke klarte.. Så det endte bare med mer usikkerhet og ydmykelse for meg foran hele klassen.
På fritiden var jeg heller ikke noe populær å være med, ingen valgte meg først på aktiviteter. Hvis de hadde meg med var det for å tulle eller spøke med meg. Som eks: Jeg ble spurt om å ta følge med noen hjem fra skolen, men de møtte aldri opp eller gikk hjem til noen andre og sa at jeg ikke fikk bli med. Fordi de hadde bare lov av foreldrene å ta med en venninne hjem.
Jeg ble også spurt engang om jeg ville være med en vennegjeng etter skolen, men når jeg kom til avtalt sted gjemte dem seg så jeg ikke fant dem. I stedet sto de en gjemt plass og lo av meg i mens jeg så etter dem.
4-6 klasse
På midtbarneskolen hadde jentene sluttet med mer de barnslige tingene og gikk heller over til mer personlige ting sånt som mitt utsende og meninger.
Jeg startet å være mer sosial både i klassen og i friminuttene. Noe som funket helt greit, jeg fikk være mer med i en vennegjeng hva nå det skal bety. Men jeg ble rett og slett litt dumsnill og ikke så helt hva de prøvde på. Jeg fikk daglig høre negative kommentarer og ble utsatt for usanne rykter.
Et eksempel på en negativ kommentar jeg fikk: Jeg hadde alltid håret i en hestehale på den tiden, men en dag bestemte jeg meg for å ha det løst og jeg følte meg veldig fin! Med en gang jeg komme i gangen på skolen, samlet det seg en gjeng jenter rundt meg og spurte hvorfor jeg hadde håret mitt løst? Det var såååå stykt flokete!! Det må jeg aldri gjøre igjen fordi jeg så stygg ut.
Noen jenter var snille med meg og jeg trodde jeg endelig hadde fått meg noen venner, men det endte med at hvis jeg sa noen personlige ting til dem sånt som venner gjør. Ble det plutselig et stort negativt rykte om meg i klassen tiden etter.
Hjemmeskole
Tilslutt fikk jeg nok, jeg klarte rett og slett ikke mer. På dette tidspunktet hadde jeg bygget opp en stor angst for alt med skole, jeg hadde også utviklet en stor depresjon ink. Selvmordstanker og forsøk.
Derfor i første halvår av 6 og til og med 7 klasse ble det besluttet at jeg skulle få hjemmeskole, jeg klarte ikke mer av den negative stevningen.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg måtte dele opp historien min i 2 forskjellige deler, ellers ble den alt for lang. Del 2 kommer i løp av neste uke. Har du spørsmål om dette innlegger kontakt meg gjerne på mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..
Håper alle har en fin Torsdag <3
Følg meg gjerne på:
INSTAGRAM & FACEBOOK
