Hun sa hun skulle begå selvmord!!

Hun sa hun skulle begå selvmord!!

Jeg har en stund ønsket å skrive om noen av "skyggesidene" (i mangel på bedre ord) av å gå fra det å være en privat person, til en som stadig er i media. Og nei, jeg vet at det jeg har mottatt ikke kan sammenlignes med alt for eksempel en paradise-deltaker mottar hver eneste dag. Grunnen til a jeg har vært usikker på om jeg skulle skrive noe, er at en av episodene har vært ganske psykisk belastende på meg, og jeg trengte å få det litt på avstand. I tillegg var jeg redd for vedkommende sin reaksjon på et slik innlegg. Jeg tenker det er viktig å belyse det å motta en rekke uønskede eller belastende henvendelser av ukjente i sosiale medier, og å dele erfaringer så vel som både uhensiktsmessige og mer hensiktsmessige måter å håndtere henvendelsene på. Nettrollene som Sara Hassing skrev om i forrige uke, takler jeg fint. De er jeg vanntett mot. De preller av meg som en akutt liten regnbyge på en varm sommerdag. De henvendelsene fra mennesker som strever med selvmordstanker, mobbing og traumer er tøffe å få. Mennesker får mer enn gjerne dele sine opplevelser og tøffe stunder med mobbing og traumer med meg, og jeg vil lytte og gjøre mitt beste for å komme med støttende ord. Ved suicidalitet derimot innebærer det alltid en risiko - en risiko for tap av liv en ikke kan analysere over sosiale medier med en person du ikke aner hvem egentlig er. Jeg er en empat, og medfølelsen min for andre mennesker ender ofte med at jeg selv blir totalt utladet. Du kan lese blogginnlegget til Sara Hassing om nettrollene HER! Her er min historie.

Stemmen min skalv. Det føltes ut som en hånd strammet seg rundt brystet mitt. Øynene mine var såre. Det var vanskelig å holde tårene tilbake, men jeg satt i en viktig telefonsamtale, så jeg holdt de igjen så godt jeg klarte. Hadde tårene begynt å trille, var jeg usikker på om jeg ville klare å formidle det viktige jeg hadde å si. På andre siden av linjen var politiet. Tankene strømmet gjennom hodet. "Gjør jeg det riktige nå, eller gjør jeg det bare vondt verre?", "Hva kommer hun til å tenke?", "Vil hun tenke at jeg har gitt henne opp?", "Vil denne telefonsamtalen ende med at hun faktisk tar sitt eget liv, eller vil hun få den hjelpen hun trenger?".

Politimannen anbefalte meg å blokkere vedkommende på sosiale medier. De var betryggende og sa jeg måtte stole på at politiet gjorde jobben sin, og at de så til at hun fikk adekvat hjelp og oppfølging. "Dette er ikke ditt ansvar," sa politimannen i andre enden. Ordene var både vanskelig og befriende å høre. Vanskelig da jeg følte at jeg hadde sviktet henne, og at jeg visste at å blokkere henne innebar at jeg mest sannsynlig aldri ville få høre hvordan det gikk med henne i ettertid av denne telefonsamtalen. Befrielsen i ordene jeg hørte var en form for lettelse i form av at hun kanskje endelig ville få den hjelpen hun trengte.

Jeg tok rådet til politimannen den kvelden. Jeg blokkerte henne på alle sosiale medier. At det ikke var mitt ansvar derimot, var vanskelig for meg å innse. Jeg er jo tross alt en empat. Jeg brydde meg, og jeg ville ikke være enda en som sviktet henne. I ettertid har jeg flere ganger vurdert å fjerne blokkeringen - bare for å sjekke at alt er bra. For kvelden jeg valgte å ringe politiet, er den siste dagen jeg hørte fra henne. Det er i dag bare et par måneder siden. Jeg vil komme tilbake til nøyaktig hva som fikk meg til å ringe politiet akkurat denne gangen.

For fire år siden fikk jeg en ny melding på facebook. Tv-serien "Ingen Kjære Mor" hadde nettopp startet opp på tv 2 en gang i uken. Dette var første gang jeg gikk fra å være helt privat - med lukket facebook og instagram - til å bli en mer offentlig person hvor ukjente brått skulle ha en mening om meg og mitt. Responsen fra tv-serien var overveldende positiv, og denne jenta var en av de herlige menneskene som tok kontakt med meg på facebook og skrev en lang og søt tilbakemelding. Denne jenta var en av de jeg godtok som venn. I løpet av en uke merket jeg en stor forandring i samtalene våre. Samtalene handlet ikke lengre om meg og tv-serien, men om en suicidal jente og hennes belastende hendelser i livet. Jeg gikk fra å ha en kjendisstatus for vedkommende, til å bli en støtteperson. Hun fortalte meg om en forelder som nylig døde av kreft, den andre sengeliggende grunnet sykdom og hun selv som daglig ble utsatt for mobbing.

Historiene hun fortalte meg satte seg i hele kroppen min, og jeg hadde så sterk medfølelse for henne. Jeg brukte all min tid og energi på å respondere så støttende og godt jeg mestret, samtidig som jeg var konstant redd for hennes reaksjon på hva jeg skrev. Det som fungerte den ene dagen, fungerte ikke i det hele tatt neste dag. Jeg ble helt utslitt av mine egne tanker. "Hva hvis det eskalerer?", "Hva om jeg sier noe feil?", "Hjelper det jeg skriver, eller gjør jeg det kun verre?".

Helgen etter vi startet å skrive stod jeg på min første nattevakt etter opplæring - alene. Brått tikket det inn en sms på mobilen min. Det var et "selvmordsbrev" fra henne. Hun hadde fått tak i nummeret mitt og skrevet en lang sms hvor hun takket meg for alt jeg hadde gjort for henne og fortalte meg hvor mye jeg betydde. Hun skrev hun skulle dø - at hun skulle ta sitt eget liv. "Du trenger ikke å beskymre deg for meg lenger. Jeg er død i morgen uansett!" Jeg stivnet til. Tårene trillet. Jeg var helt i sjokk! Jeg kunne ikke fatte hva det var jeg nettopp hadde mottatt. Hva i alle dager skulle jeg gjøre nå? Jeg søkte hysterisk opp navnet hennes for å finne et telefonnummer til noen i familien. Jeg fant et til slutt, men så kom jeg jo på at vedkommende var jo sengeliggende grunnet sykdom. De neste timene brukte jeg på å respondere på sms'ene hennes, og gradvis virket det som om ordene jeg skrev hjalp. Derfor valgte jeg ikke denne gangen å gjøre noe mer med det.

I ettertid har jeg lurt mye på om dette var det riktige valget, og om jeg ikke heller bare skulle ha kontaktet politiet med en gang. Hva hadde jeg gjort om hun faktisk tok livet sitt den kvelden? Jeg ville jo ha klandret meg selv for resten av mitt liv. Jeg innså etter å ha skrevet med henne omtrent ett år, at hennes suicidale prat mest sannsynlig var opprettholdt av oppmerksomheten hun fikk på det. Det gikk som regel fint så lenge jeg svarte raskt og holdt samtalen gående, men fikk en bråvending så snart jeg ikke fikk svart med det første eller skulle legge meg. Dette resulterte i mange søvnløse netter og mye langvarig stress - men hei, det er jo ikke meg det er synd på i denne historien. Jeg rådførte meg med en coach, som var enig i mine mistanker - at jeg fortsterket oppførselen hennes ved at jeg svarte og brydde meg. På grunnlag av dette valgte jeg å slutte å svare henne. I starten eskalerte det veldig, og hun skrev mye. Dette var utrolig tungt for meg. Det var vanskelig og helt fjernt å skulle ignorere noen som hadde det så tøft, men det fungerte. Etter en stund skrev hun ikke lengre til meg.

I februar i år begynte jeg igjen gradvis å være i media, grunnet min deltakelse i Miss Norway. På facebook fikk jeg en ny melding. Det var henne. Meldingen var positivt ladet, og hun lurte på hvordan det gikk med meg. Grunnet tidligere erfaring med vedkommende gikk jeg først inn på profilen hennes for å lese meg opp på alt hun hadde lagt ut de siste månedene. Statusene var overraskende positive. Hun hadde fått seg jobb med barn, la ut støttende statuser rettet mot tidligere mobbeofre, og virket rett og slett som en helt ny jente. Hun virket ikke lengre som den suicidale jenta jeg for flere år siden måtte bryte all kommunikasjon med.

Jeg feilet. Jeg valgte å svare henne. Det tok ikke lange tiden før ytringene om selvmordstanker, at ingen brydde seg om henne, ensomheten, og at alle ville hatt det bedre om hun ikke levde startet opp. Jeg gjorde nok en feil. Jeg fortsatte å skrive med henne de kommende månedene. I mai i år hadde vi en forholdsvis hyggelig samtale. Det var sent på kvelden og jeg begynte å bli ganske trøtt. Jeg var egentlig kun våken fordi jeg leste til en viktig fremføring jeg skulle ha på skolen dagen etter. Derfor skriver jeg at vi dessverre må fortsette samtalen en annen dag, og at jeg tenkte å legge meg snart. "Ja, du er sikkert trøtt nå. Gå og legg deg du! Jeg kan jo ikke holde deg våken hele natten jeg," skriver hun. "Oj," tenkte jeg. Tok hun det så pent at jeg måtte avslutte samtalen vår? Dette var jo fint. Jeg skriver god natt og begynner å ordne i stand til å legge meg. Brått får jeg en ny melding hvor hun skriver hvor mye jeg betyr for henne og at jeg ikke trenger å tenke på henne mer.

"Sov godt! Når du våkner i morgen er jeg død...", "Hallo???????", "Hvorfor svarer du meg ikke?"... Hun hadde skrevet et titalls av denne typen meldinger da jeg plukket opp telefonen min. Jeg ble helt kald. Igjen var jeg fanget i en sjokktilstand. Igjen føltes ut som en hånd tok tak og klemte rundt brystet mitt. Jeg skynder meg å svare henne, men jeg unngår å virke så berørt og hysterisk som jeg var. Isteden skriver jeg alt det positive som omringer henne i livet hennes nå, hvor mye jeg bryr meg om henne og at jeg forventer å få en god morgen melding neste dag. Dette ville tidligere ha fungert. Denne gangen fungerte det ikke. Hun sendte meg et blodig bilde av at hun hadde kuttet seg. Jeg skjønte fort at denne gangen ville det ikke hjelpe hva jeg skrev. Med skjelvende stemme og på gråten tar jeg derfor og rådfører meg med en jeg kjenner som er politi, om hva jeg burde gjøre. Han ber meg ringe politiet snarest. Dette er hendelsen som fikk meg til å ringe politiet til slutt. Jeg aner ikke hva som skjedde videre. Jeg sitter her selv i dag med haugevis av tanker og følelser om jeg gjorde det riktige. Hun er fortsatt blokkert på sosiale medier. Var det riktig av meg å ringe politiet?

Det er mye positivt ved sosiale medier, men det er også mye negativt. På sosiale medier aner du ikke om personen du snakker med er den en utgir seg for å være. Snakket jeg virkelig med denne suicidale jenta? Var hun suicidal i det hele tatt? Var noe av det hun fortalte meg sant? Samtidig måtte jeg forholde meg til at alt hun sa var sannheten, da karakteren av det var av en slik alvorlighetsgrad. Et annet problem en møter er at du aner ikke i hvilken grad vedkommende er psykisk syk. For alt du vet lider denne personen av personlighetsforstyrrelser i tillegg, og virkelig trenger profesjonell hjelp som du ikke kan bistå med over sosiale medier. Jeg sier ikke at denne personen ikke snakket sant, det gjorde hun nok. Kanskje var dette sånn hun trudde andre ville bry seg? At jeg ikke ville ha svart henne om det ikke handlet om liv og død? Ikke la det gå fire år slik som jeg gjorde. Blir du kontaktet av en person med en eller annen belastende historie å fortelle, enten det er traumer, depresjon, angst, suicidalitet eller hva enn - i det du merker at vedkommende ikke er tilfreds med at du lytter, deler erfaringer og er en støtteperson, så er det ikke mer du kan gjøre. Det er ikke ditt ansvar!

På en annen side blir jeg utrolig rørt når mennesker velger å dele sin historie med meg. Jeg ønsker gjerne å være den personen. Dette tilfellet var anerledes. Vedkommende var ikke tilfreds med å dele en historie og snakke. Jeg strakk ikke til. Ingen ting av det jeg gjorde var nok. Hun ønsket mer. Dette gikk i mitt tilfelle utover både jobb, skole og egen helse. Det gikk for langt. Har du opplevd å motta slike henvendelser? Hvordan håndterte du det?

  3236 Hits
3236 Hits

4 dager, 3 presseoppslag og 1 sponsor rikere

 Først av alt- tusen, tusen takk for alle meldinger, telefoner, gode ord og tilbakemeldinger etter blogginnlegget "nett-trollene som ikke lykkes med å skade meg" som jeg publiserte onsdag kveld. Det å våkne til så mye positiv respons fra både kjente, ukjente, presse og media er helt overveldende. Jeg setter utrolig stor pris på det, og det er rørende å lese hvordan mennesker har sett hjelp i det jeg skrev i det nå mye omtalte blogginnlegget som har blitt lest, delt og fanget oppmerksomheten til mange tusen mennesker. Tusen takk!

 

Blogginnlegget har blitt publisert i både Fredrikstad Blad og Demokraten som du forholdsvis kan lese HER og HER.

 

Da dere- er det bare 6 dager igjen til det braker løs på Åpen Scene. I den forbindelse har Linn Adriana og jeg blitt intervjuet av Fredrikstad Blad, og dette intervjuet ble publisert i nettavisen i dag. Klikk deg inn HER for å lese om de finaleklare jentene. Tenk at Fredrikstad har hele to finalister- det er ganske så kult! Er det nå vi skal ønske oss en statue på Stortorvet ved siden av "Plankebæreren", Linn? 

Neida, den plassen skal han nok få lov til å pryde alene :-) 

 

På fredag etter at enda en sponsorkontrakt ble signert, var det klart for en ny shoot med min utrolig dyktige fotograf og make-up artist, Terje Skår og Jenny Brelin! Dette var ikke hvilken som helts shoot nei, men en shoot som de 3 hodene våre har planlagt sammen og forberedt seg til i mange, mange uker. Mange timer i sminkestolen og et samarbeid som kvalifiserer til benevnelsen "de tre musketerer". Shooten resulterte i å bli min absolutt favoritt-shoot noengang. Gurimalla, som jeg koset meg! Sminke,  oppsett og lyssetting kunne virkelig ikke klaffet bedre enn det gjorde. Jeg har heller ikke ord (noe jeg har slitt med flere ganger denne uken) på hvor dyktige Jenny og Terje er! Hodene deres bobler over av ideer og vi hadde et mål om å skape magi, noe jeg vil påstå at vi klarte! 

  

 

 Foto: Terje Skår // Make-up: Jenny Brelin

 

Nå skal jeg spare dere for mer tekst, da mine siste innlegg har vært ganske så lange. I går fikk jeg faktisk beskjed av bestefar om at det siste innlegget mitt var så  "ille" langt. Hehe, det er ikke bare bare å aldri ha hørt om ordet "skrivesperre"... Vi har nemlig ordnet det slik at bestemor og bestefar får mail hver gang jeg publiserer et nytt innlegg, så da går de rett inn og leser på ipaden sin. De er over gjennomsnittet ivrige og det er såå gøy! 

Så her bestefar, dette innlegget er til deg :-) 

 

 

 

Ha en flott søndag, alle! 

 

 

Vil du at jeg skal bli den jenta som står igjen til slutt og som får æren av å representere landet vårt, Norge i den store og prestisjefylte "Miss Universe"-finalen? Da kan du gjøre dette:

 

Send SMS med kodeordet MISSU 14 til 1963. Koster 10,- per stemme

  1227 Hits
1227 Hits

Jeg får høydeskrekk av å stå oppå en stol, derfor kastet jeg meg ut fra et FLY!!

Jeg får høydeskrekk av å stå oppå en stol, derfor kastet jeg meg ut fra et FLY!!

Hei, hei!

Nå skal jeg endelig få dele den syke opplevelsen jeg hadde sist fredag. Jeg kastet meg ut fra et fly! Eller... Skulle jeg gjort det helt alene, kan det godt hende jeg ikke hadde kommet meg fysisk ut av flyet. Jeg har alltid hatt sykt høydeskrekk, men som jeg tidligere har fortalt pressen, så misliker jeg sterkt å være redd for ting, så jeg hoppet like så greit i fallskjerm. Først tenkte jeg at jeg skulle gradvis eksponere meg for høyder ved å dra i klatrepark, på preikestolen og zip-line, for så å hoppe i fallskjerm eller strikk. Slik jeg kjenner meg selv rett, så fungerer ikke gradvis tilvenning og eksponering. Jeg må nesten bare gjøre det verste tenkelige med en gang! Derfor sendte jeg mail til Oslo fallskjermklubb, og et par dager senere HOPPET JEG UT AV FLYET (med en person hengende bak meg vel og merke - tandemhopp). Du kan se min opplevelse her:

Til alle som har tenkt tanken, så har jeg bare en ting å si - bare gjør det! Det var helt fantastisk. Det jeg opplevde som mest ubehagelig var de sekundene fra jeg skulle forflytte meg fra bakerst i flyet, ned sittende på gulvet og ut mot kanten. Jeg har ikke ord for hvilke tanker og følelser som suste gjennom kroppen i de sekundene. Det var helt sykt!

Da fallskjermen ble utløst, fikk jeg en fin sightseeing tur oppe i lufta. Fra luften kunne vi se både Rondane og trysilfjellet. Neste år kan det godt tenkes at jeg tar fallskjermkurs så jeg kan hoppe alene!

Love from Linn Adriana!

  1070 Hits
1070 Hits

Veldedighets reise, Del 2 med video!

Veldedighets reise, Del 2 med video!

Photo by: Ketil Sætnan

Del 2:
Jeg var også i kontakt med en kvinneleir. Disse kvinnene har blitt utelukket av samfunnet og familien på grunn av situasjonene de har 
havnet i. Samfunnet og familien mener de bærer skam og ikke ønsker å ha noe med dem å gjøre. Mange av dem har havnet i slike situasjoner uten deres egne ønsker. Jeg ønsket å høre deres sterke historie, men samtidig bli bedre kjent med personligheten og ikke bare historien deres. Det de har vist meg er viljestyrke og ønske om å være selvstendige damer som er uavhengig av andre. De bor som en liten familie og alle passer på hverandre. Mange steder i Asia er det ofte at kvinnene er avhengig av mennene pga tryggheten til økonomien. Det er mange kvinner der som har vært offer av sine egne menn eller noen i familien pga den makten en mann føler ovenfor kvinnen. Når maktsyke menn blir skremt av kvinner gjør de ofte grusomme handlinger som hevn. Men man skal ikke gre alle menn under samme kam.
Jeg var på en leir for kvinner under 30 år som også har blitt utelukket fra samfunnet eller foreldrene sine, eller mistet dem også. Når jeg mener "utelukket av samfunnet" vil det si at noen av dem fikk barn før ekteskapet, blitt misbrukt i familien som har røpet seg, voldtekt o.l. Det var en annen avdeling for kvinner over 30 år, men de ønsket ikke at jeg skulle snakke om situasjonene deres eller gjøre noe offentlig om dem, men jeg fikk hilst og vært med dem. Jeg hadde samlet og tatt med masse klær hjemme ifra. Klær jeg ikke brukte eller trengte lenger og klær fra familien. Jeg kjøpte inn sandaler til alle som bodde i leiren.  Noen av dem er ungdommer og går på skolen, på vegne av det ønsket de derfor eksamens oppgaver og pensum bøker. Lette lenge etter disse bøkene og fant dem til slutt! De fikk selvfølgelig mye godt å spise på som kaker, kjeks og godteri! 
Jeg var også på en internat skole for døve og blinde. Vakreste stedet jeg noen gang har dratt til! Har vært der tidligere og aldri sett så mange vakre mennesker på ett sted. Så takknemlige og positive mennesker som setter pris på alt i livet sitt. Ved at jeg kan tegnspråk på norsk og minimalt på tamilsk så gikk det likevel an å kommunisere. Mange av dem husket meg fra sist gang og det varmet hjertet mitt enda mer! Håper å få dratt ditt igjen så fort jeg kan! 
Alle fikk forskjellige skolesaker som de kunne bruke på skolen. Skrivesakene var det bare døve som fikk. Jeg fikk bidratt til skolen med litt penger for at de skal få til å bygge ut skolen og gå til høreapparater for de døve. 
Ellers dro jeg til mange forskjellige steder i slummen. Jeg ga dem middag den ene dagen og frokost den andre dagen. 
Jeg hadde tatt med gamle IKEA tallerkener og kopper som jeg brukte som barn og på barnebursdager som jeg også ga bort til tigger barna. Ofte at de ikke har kopper eller tallerkener å spise på. Husker dere de fargerike koppene og tallerkenen fra Ikea? Hadde litt barneklær til overs fra innsamlingen hjemme som også noen av barna fikk. Hehe, må si at jeg flere ganger ble totalt angrepet når de så det var gratis! 
Og ikke minst, fikk selvfølgelig pels barna, hundene som bor på gata mat og drikke. 
Det er utrolig mye tanker og følelser jeg sitter igjen med etter reisen. Mye erfaringer og takknemmeligheter. Jeg er så takknemlig og velsignet over at jeg har tak over hodet og mat på bordet. Det er så mye tanker at jeg kunne ha skrevet en hel stil om det igjen! Men det får holde for nå! Her er videoen fra reisen. 2 ukers reise som er forkortet til 15 min var ikke lett! Men uansett var denne turen verdt all tid, penger og energi. Takk til min familie og Miss Norway for at jeg fikk gjort dette nå. Dette er noe jeg absolutt vil gjøre igjen!

- Emeriin Jeolina


Video by: Joseph.A.R

Stem MISSU 8 til 1963
Følg : https://www.facebook.com/Emeriin-Jeolina-Jorseph-Miss-Universe-Norway-contestant-2016-996527417060480/?ref=aymt_homepage_panel

  1091 Hits
1091 Hits

Min Miss Norway Reise

Min Miss Norway Reise

Tenk at det kun er en uke igjen til finalen i Miss Norway.. Det føltes ut som nettopp at det var et halvt år igjen – og vips – så er vi her. Denne reisen har vært tung, spennende, gøy og lærerik. Det har vært en spesiell reise som jeg aldri ville ha vært foruten. Noen dager har vært tunge, motivasjonen har manglet, og jeg har tenkt at dette ikke var noe for meg. Likevel har jeg aldri gitt opp – rett og slett fordi jeg ikke er en person som bare gir opp. Flere ganger i løpet av det siste året har jeg fått spørsmålet ”Hvorfor gidder du være med i den konkurransen?”  Hver gang jeg får dette spørsmålet går det mange ulike tanker gjennom hodet mitt. Ofte er det lettere å komme på grunnene til hvorfor jeg ikke burde bli med. Til tider kan Miss Universe fremstå som en veldig diskriminerende konkurranse, hvor kvinner rangeres etter utseende. Dette setter samfunnet vårt tilbake flere hundre år og jenter vokser opp med å tro at de må passe inn i en viss kategori utseendemessig for å vellykket – noe som ikke er sant. En industri som produserer en slik usannhet ønsker jeg egentlig ikke å være en del av. MEN samtidig, er det akkurat dette som er grunnen til at jeg vil være en del av denne konkurransen. Jeg vil motbevise at man må være en viss stereotype for å vinne. Jeg vil at jenter skal vokse opp med sunne forbilder, som har en vakker holdning og gode grunnverdier. Jeg vil at jenter skal vokse opp uten press på å være syltynn og ta plastiske operasjoner. Jeg vil at unge jenter skal være fornøgd med seg selv uten at de føler at de må være perfekt. Nettopp derfor ”gidder” jeg å være med i Miss Universe Norway.

Blogging og sponsorer har vært det jeg har funnet mest utfordrende i denne konkurransen. Rett og slett fordi tiden ikke har strekt til. Samtidig som jeg har konkurrert i Miss Norge har jeg vært fulltids student på Høgskolen i Bergen og deltidsansatt i klesbutikk. Skolen har store deler av året vært første prioritet, og det er jeg veldig stolt over. Jeg har prestert bra i samtlige fag dette året og jeg er fornøgd med egen innsats. Spesielt er jeg fornøgd med at jeg har klart å ha så mange ting på gang samtidig – og prestert bra på alle kanter. Ingen av disse tingene har kommet gratis. Bak A på både eksamen og på bacheloroppgaven min ligger det uttalige timer arbeid bak. Netter uten søvn, frustrasjon over mangel på informasjon til oppgaven, tårer fordi jeg ikke fikk det til, sinne for at jeg ikke kunne valgt et enklere tema..

Det samme gjelder Miss Norway. Ingenting her i livet kommer gratis. Hvert eneste avisintervju jeg har fått i sammenheng med Miss Norway har vært grunnet at jeg selv har tatt kontakt med avisen. Jeg har stilt opp på intervju presis med godt humør. Noen ganger har jeg vært heldig – søte journalister med ønske om å sette meg i et godt lys. Andre gang har jeg vært mindre heldig, der jeg har fått beskjed om at det eneste nytten jeg gjør for samfunnet er å se fin ut – og lot mannen jobbe. Denne anklagen er jo tatt ut av løse luften.. Gjør jeg ingen nytte bortsett fra å se fin ut? Jeg studerer slik at jeg kan få en god jobb, jeg har fast jobb og betaler skatt, jeg jobber frivillig, og listen kan sikkert fortsette lenge men poenget er klart – jeg gjør en stor nytte i samfunnet – jeg gir en innsats.

I løpet av min deltakelse i Miss Norway har jeg gjennomført hele 14 intervjuer som alle er kommet på trykk, enten på papir eller på nett. Hvert eneste av disse intervjuene har vært spennende og lærerike, og jeg kan med sikkerhet si at jeg er flinkere til å håndtere media i dag enn for seks måneder siden. Ordtaket ”øvelse gjør mester” er i dette tilfelle helt korrekt.

Det jeg har lagt merke til på min reise er at noen mennesker velger å rakke ned på deg uansett hva du sier eller gjør. Noen sier det direkte til deg – andre gjemmer seg bak skjermen på internett. Uansett hva disse menneskene sier av usannheter og ufine kommentarer tror jeg Miss Norge deltakelsen min har gjort meg sterkere og mer sikker på hvem jeg er – og hva jeg står for. I løpet av denne perioden har jeg lært meg å takle negative kommentarer, typisk drittslenging og baksnakking på en helt ny måte. Det er noe jeg bare måtte lære meg, ettersom det virker som noen mennesker aldri kommer til å slutte med å spre negative kommentarer.. Heldigvis vil jeg aldri la disse nett trollene og haterne få vinne eller få ødelegge humøret mitt.

Det har også vært mange oppturer på denne reisen. Jeg har samarbeidet med fotografer, vært på photoshoot, filmet introduksjonsvideo, laget Youtube videoer, og inngått et samarbeidsavtale med min sponsor Beaty London. I løpet av denne perioden har jeg vært på maaaaange sponsor møter – der alle vil gi gratis ting eller behandlinger – men få er villig til å betale. Selv etter man viser verdien av markedsføring, reklame og slik har det vært vanskelig å skaffe sponsorer. Likevel ville jeg nok aldri vært foruten de møtene jeg har vært på – jeg har lært så mye om hvordan fremstå profesjonell og seriøs. Jeg har blitt mye tryggere på meg selv, og dette er ting jeg kan bruke i fremtiden – for eksempel på jobb intervju eller hvis jeg skal på et salgsmøte.

Det frivillige arbeidet er kanskje det som har gitt meg mest glede i løpet av konkurransen. På julaften jobbet jeg frivillig i Korskirken for Kirkens Bymisjon – en koselig og annerledes jul. I vår har jeg jobbet på V13 som er et forebyggende tiltak for ungdom og familier som opplever en utfordrende hverdag. Målet er å hindre rusmisbruk, vold og kriminalitet blant ungdom. Det er slik at frivillig arbeid krever taushetsplikt, og derfor er det litt begrenset hvor mye jeg kan fortelle dere. Likevel kan jeg fortelle dere at ungdom som er i kontakt med V13 skal bli sett og hørt av tydelige voksne. De skal få oppleve tilhørighet i et fellesskap, få styrket sin identitet og få nye mestringsopplevelser. I går jobbet jeg på Åpen helg, som er et rusfritt tilbud for ungdom, der de kan treffes og prate sammen, spille kort, biljard, fotballspill og mye annet. Som frivillig medarbeider deltok jeg i aktivitetene sammen med ungdommene. Kort og godt vil jeg oppsummere arbeidet som både kjekt og givende.

Dette har vært en reise jeg aldri ville ha vært foruten - og jeg er så glad for at jeg ble med. Hvis du vil at jeg skal vinne så kan du sende sms: Missu 16 til 1963. Da hadde jeg blitt virkelig glad. God helg fra meg.

 

 

  1042 Hits
1042 Hits

NYTT PRESSEOPPSLAG

NYTT PRESSEOPPSLAG

Hei, og god fredags kveld. Håper dagen deres har vært fin og at dere er klar for helg. For min del er jeg veldig klar for helg, men det blir ingen rolig helg for å si det slik - jeg har mange ting som må unnagjøres før finalen neste helg. Når vi snakker om Miss Norge, så har jeg glemte å dele det nyeste presseoppslaget mitt i Nordnesrepublikken med dere. Det handler mye om Bacheloroppgaven jeg skrev om Bossnettet i Bergen, men det handler selvfølgelig også litt om veien mot finalen. Hvis dere ikke har lest enda kan det gjøres HER. Ha en fin helg da dere. Stor klem ♥ (Fotograf: Eva S Johansen.)

  680 Hits
680 Hits
Påmelding for 2020

Påmelding til Miss Norway 2020 er i gang. Vi har løpende uttak, og de som blir tatt ut får beskjed på e-post.

Beste hilsener fra Helene Abildsnes, Miss Norway 2019

Logg inn

Meld deg på