Nå sitter jeg på flyplassen og venter på å reise til Thailand. Det er helt uvirkelig at turen jeg har ventet på i flere måneder står for tur. Tiden går så utrolig fort! Jeg føler enda ikke vi skal reise, men jeg er spent og gleder meg til å komme ned i varmen og oppleve forskjellige kulturer!

Jeg reiser ned med mine to bestevenninner og vi begynner i Thailand, så drar vi videre til Kambodsja, for å så ende opp i Vietnam. Jeg har utrolig lyst til å blogge om opplevelsene vi får der nede, så jeg håper internettet vil samarbeide med meg. Internettet her på flyplassen er utrolig dårlig, så det tar lang tid å laste opp bilder og innlegg.

I forhold til konkurransen, så har jeg prøvd og fått gjort en del før jeg reiste. Presentasjonsvideoen er ferdig innspilt og jeg har en plan for hva jeg vil gjøre fremover i konkurransen. Når jeg kommer hjem blir det full fokus på konkurransen. Jeg merker jeg er litt stresset med tanke på hvor liten tid jeg får før selve finalen, men jeg skal gjøre mitt aller beste! Nå skal jeg kose meg i Asia og få en opplevelse for livet.

Håper alle har en fantastisk dag videre!

Det er en viss stereotype som kommer til sinns når man tenker på missekonkurranser og hvordan den ‘’typiske’’ deltakeren ser ut. Stereotyper spiller en stor rolle i forhold til folk sine komfortsoner. Det er vanskelig for mange å tenke at det kan være mer til en utøver enn bare et fint utseende og et stort smil. Det er ekstremt mye arbeid som går inn i å være en deltaker og det å bare komme til semifinalen i seg selv krever mye. Det er en lang prosess som varer nesten et helt år fra påmelding til selve kåringen. Det forventes at vi skal gi vårt beste til enhver tid og møte de standardene konkurransen forventer av oss.
Vi må yte vårt beste og streve etter å utnytte plattformen vår til det ultimate. Vi må fremme viktige, relevante og interessante hendelser og saker. Vi må være en aktiv del av samfunnet, holde oss oppdatert på hva som foregår i verden til enhver tid og kunne formidle saker videre på en reflektert og saklig måte. Alt må gjøres med måte og det gjelder å vise deg fra din beste side, være ydmyk og vise respekt til deg selv og hvordan du representerer deg selv og sakene du står for.
Vi må søke sponsorer sånn som idrettsutøvere gjør og vise hvor god vi er til markedsføring og reklamering av diverse produkter. Vi lærer ekstremt mye om hvordan media funker og hvor varsom vi må være med våre ord. Presseoppslag og intervjuer setter oss på spissen hvor vi utfordres til å svare helhetlig og omfattende i så korte sitater som mulig akkurat som det vi må gjøre når vi står i på scenen i finalen og Miss Universe. Etter hele denne prosessen så handler det om å velge den deltakeren som representerer Norge aller best og fremmer de verdiene som landet står for.
Det er mye som går inn i å bedømme hvilken deltaker som fremmer disse sakene mest og alt i alt så gjelder det å gjøre sitt beste og se tilbake på konkurranseperioden (seier eller ikke) som en kjempe god erfaring hvor mye nytt læres og man har oppnådd mer enn det man trodde man noensinne kunne ha fått til. Dette er hva som kreves for å bli Miss Norway.

It is a subject I have been thinking about  lately.  I have a beautiful, smart and amazing friend. She loves sports, shopping, hanging out with friends and attend events. Her name is Ilham. Ilham and I are very similar. We care about the same things, laugh about the same things and share many of the same dreams. She is one of the persons you just immediate get a connection with.

“Oh wow! Are you guys friends?”, “I did not imagine you being such good friends”, “You guys are so different!” This is comments we get almost every day. The issue with this is that we are not that different. We like and care about the same things? I would say we are very much the same. But then we know what they are referring to. The looks. We live in 2018 and people to still categorize people based on looks.

Let us break it down. I am born and raised in Norway, and I can wear what I want, when I want and would rarely get a comment on that. Crop tops or short skirts are not an unusual part of my wardrobe.  Ilham she is born in Brooklyn, New York, with a family from Jemen. She does dress up in niqab and a little more covered up than I normally do. When we are walking the streets of New York together, attends social settings we get reactions: because we do look so different. We have never cared about that, because in the end you do not base your friends on how you dress up and look, right? Ilham have never ever questioned my shorter skirts or crop tops, nor have I with her long dresses. So why does other people have to do it then? “It is so weird that you guys are friends, when you look like that.”

Honestly, Ilham and I may never thought we would be best friends either. She had her thoughts about tall, blondies from Scandinavia, and I thought we wouldn’t have much in common. I think it is because people are dragged to people that look like us. Just look at us Norwegains, we are looking quite the same many of us. In big cities we also see groups of people with the same similarities group together. In many cases I think this is more about a comfort zone and security or insecurity. Cause we might be a little scared of what is different, and we do not know how to address it. We for example only know how to be Norwegian.

We it comes to other human beings and cultures, we need to open up our heart and mind. Talk to the person at school or at work which you never have spoken too, and ask yourself why? This person may be a person you have much more in common with than you think. Looks on the outside does not define the person on the inside. Ilham and I are very much the same. Yes, we are brining with us our differences, but those differences have been amazing, I have been celebrating Ramadan, eaten new food and she has been with me at Christmas celebrations and got an advent calendar. Our different backgrounds have teached us so much.

I hope everyone can be a little more open for cultural difference or just people that may seem or look a little different than us self. We are all different and it can add so much too out lives. Short dresses, blond hair, black hair, no hair, tall or short, young or old, Christian or Muslim; Friendship does not have a limit!

Ukens shoot var ute i den kalde snøen og brutale vinden sammen med fotografen min Daniel, (som er alltid like koselig). Jeg føler at nå som julen er over og det er mørkt og kaldt ute så trengs det litt mer oppmuntring for å komme seg ut døren, være aktiv og gjøre positive ting.
For min del så hater jeg å kaste bort tid, jeg må alltid ha noe å drive på med og vil få til så mye som mulig!
Så for å unngå vinterdepresjonen så liker jeg å tenke på hva jeg vil få til og hva som gjør meg glad.
Jeg tenker at alle generelt burde ha en slik liste som motiverer dem når ting blir litt daff og depressivt.Hvert år så pleier jeg å lage en liste av ting som jeg setter pris på, hva som har gjort året mitt bra og hva jeg ønsker å bli flinkere på. Dette er listen som jeg lagde for det året som har vært og hva jeg finner glede i og fortsetter å finne glede i. 

• Å kunne se tilbake på alt jeg har fått til i løpet av de siste årene.
• Å sette pris på de tingene jeg slipper å slite med sammenlignet med andre land og fattige levekår
• Muligheten til å få videreutdanne meg
• Ytringsfrihet
• Å ikke ta alt for seriøst
• Å kunne være komfortabel nok rundt venner og bekjente til å være seg selv
• Å kunne le av meg selv og ha litt selvironi
• Å prioritere gode venner
• Å lære å prioritere min egen glede fremfor andres
• Å være sosial og møte nye mennesker
• Fotoprosjekter
• Muligheten til å fremme viktige saker
• Kreativ skriving
• Å føle meg verdsatt og hjelpsom
• Å være en positiv innflytelse
• Trening på morgenen
• Prioritere både min fysiske og psykiske helse
• Å starte opp ulike formål og fremme dem gjennom kreative løsninger/prosjekter
• Å kunne fortsette som ambassadør for Happy day junior school i Kenya
• Reise til nye og ukjente steder
• Tørre å ta mer sjanser og risker
• Å kunne vitne til positive endringer i samfunnet
• Å h muligheten til å oppnå målene mine og å kunne sette meg nye
  

Jeg skulle bare så gjerne ønske at dere kunne forstå, virkelig forstå, hvor viktig det er å gjøre det du vil. Det du har lyst til akkurat nå. Ikke fordi kjæresten din har lyst, ikke fordi foreldre presser deg, ikke fordi bestevenninna de skal gjøre det.

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå, virkelig forstå, at dette er livet ditt. Valgene du tar nå, veien du velger å gå, menneskene du velger å omgås med. Det er alt ditt valg. Du er din egen person. Du har dine egne drømmer, mål og verdier. Hvorfor er du så redd?

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå, vi er alle bare en gjeng med mennesker - mennesker som ikke klarer å innse hvor viktig det er å høre på seg selv. Hvorfor er du redd for å si hva du synes? Hvorfor vil du heller ligge oppe om natta og tenke på alle tingene du kunne ha sagt? Du fortjener å være ærlig med følelsene dine. Ikke kast bort tiden din på mennesker som ikke en gang vil prøve å forstå deg. Mennesker som ikke vil gi like mye av seg selv som du gir av deg. Det fortjener du ikke. Du fortjener ikke å sitte der å se tilbake på livet ditt, og tenke på hvor mye unødvendig tid og energi du brukte på noen som ikke fortjente det. Og selv om du innser da at det faktisk var andre som fortjente din latter, gråt og glede - så har du mistet mange fine stunder som kunne ha vært. Vær så snill å prøv å se verdien din akkurat nå.

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå, hvor mye det gir deg når du innser at du faktisk kan gjøre det du vil. Du kan flytte til andre siden av verden eller du kan starte ditt eget firma. Du kan følge den drømmen og du kan få den jobben. Vi lever i en verden full av mennesker - mennesker med helt lik verdi, men som fortsetter å lever i den troa om at noen er mer verdt enn andre. Og hvem har skapt det synet? Oss. Vi. Mennesker. Det er trist. Det er trist og jeg hater at unge mennesker vokser opp i en verden som dette uten at noen kan fortelle dem hvordan det virkelig er. Hvordan jenter med falske rumper ikke er noen du burde streve etter å bli som, hvordan "relationship goals" ikke er det du burde lengte etter, hvordan du kaster bort tiden din på å ville ha store pupper når du har små og prøve å se ut som hun du ser crushet ditt like på instagram.

Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne forstå at de fineste menneskene jeg vet om er de som jeg kan prate med. Prate ordentlig med. Ikke om modelljobbing, ikke om trening, ikke om klær eller sminke. Mennesker som forstår hva som egentlig er viktig. Mennesker jeg kan lære av, og som kan lære av meg. Samtaler som gir meg noe. Mennesker som kan gjøre meg så irritert og så lykkelig. Mennesker som klarer å få fram sterke følelser i meg. Følelser er viktig. Spesielt når man lever i en så følelsesløs verden. Dette er mennesker jeg trenger i livet mitt for å ikke bli dratt med i denne overfladiske bobla som alle ser ut til å leve i. Når ble det teit å snakke om livet? Når ble det teit å snakke om drømmer? Ikke minst, når ble det teit å følge de? Hvordan verden er det vi lever i når unger vokser opp i den troa om at et mål og en drøm det er verdt å følge er å bli kjendis på instagram fordi det er kult, men ikke å bli statsminister fordi det virker uoppnåelig?  

Sist, men ikke minst, jeg skulle ønske dere kunne innse hvor viktig det er å tenke på seg selv. Å gjøre ting for deg selv. Det er ditt liv - og det er du som kommer til å sitte igjen å angre på sjansene du ikke tok og drømmene du ikke fulgte. Du kan ikke legge ansvaret på noen andre. Det er ikke kjæresten din sin feil at du ikke fikk den muligheten du ville fordi du valgte å gå samme vei som han. Det er ikke bestevenninna de sin feil fordi du dro dit hun dro. Det er ikke foreldrene dine sin feil fordi de presset deg til noe du egentlig ikke ville. Du er din egen person og du har din egen stemme. Du har rett til å si nei og du har rett til å leve ditt liv akkurat som du vil.

Jeg håper dere kan forstå...

"Never home, never lost". 

Det er en setning som beskriver meg. Den første gangen jeg bare dro, reiste til et helt nytt land uten å vite hva som ventet meg - da følte jeg meg lykkelig. Vandre rundt i nye gater, bli kjent med en ny kultur og konstant ta i mot nye inntrykk og ny lærdom. Helt alene, men jeg følte meg så hjemme. 

Jeg føler meg hjemme når jeg følger drømmene mine, reiser og vet at akkurat nå - så ville jeg aldri valgt å ha vært en annen plass. Å vite at jeg ikke kaster bort tid, men jeg lærer, opplever og jobber hardt. Jeg møter nye mennesker og kjenner på følelsen av at det alltid er nye muligheter. Det er alltid mer liv, det er aldri for sent å dra. Verden er så stor. Man setter grenser for seg selv i sitt eget hode, og du er din verste fiende. Ikke vær slem mot deg selv. Det er så mye mer som er mulig. 

Jeg føler meg hjemme når jeg er rundt mennesker som får meg til å føle meg trygg, og som får fram det beste i meg. Det har aldri handlet om et spesielt hus for meg, det har alltid handlet om følelser. Å være hjemme handler om å føle seg trygg, å være seg selv og puste ut. 

Det gjør jeg like mye når jeg er med mine nærmeste, som når jeg er alene i et ukjent land. Er ikke det litt rart? Kanskje, kanskje ikke. Jeg har lært meg å føle meg hjemme helt alene også. Jeg føler meg hjemme fordi jeg gjør det som gjør meg aller mest lykkelig. Jeg kan puste ut og vite at jeg gjør noe som kjennes helt riktig.

Her er jeg foran en del av et maleri fra UpNorth Festival - som er en reisende kunst festival som fokuserer på urban art. Så mye fint rundt om i Bodø sentrum. Dette maleriet er gjort av Rustam Qbic.