Foto: Privat

Sjalusi kan være en vond og ekkel opplevelse, og i et parforhold kan dette medføre større utfordringer dersom det ikke blir tatt hånd om. Du er sjalu på eksen, hva kan du gjøre? I dette innlegget vil jeg snakke om dette temaet; mine tanker om sjalusi i parforholdet og hva jeg tror du kan gjøre for å komme best mulig gjennom det, ut fra mine egne erfaringer.  

Forstå følelsene dine

Det første du må gjøre i denne situasjonen er å ta et steg tilbake. Stopp og ta et pust! Hvordan arter sjalusien seg, hva føler du inni deg? Blir sjalusien trigget hvis kjæresten din nevner eksen, hvis du ser dem sammen eller dersom du bare tenker på eksen? Hvorfor skjer dette? Sjalusi kan bli trigget av ulike grunner. Er sjalusien rettet mot fysisk utseende? Lurer du på hva eksen har som gjorde at kjæresten din valgte å date dem til å begynne med? En annen klassiker er at du ser for deg intime scenarioer av eksen og kjæresten. Eller kanskje du føler deg truet av eksen, er redd for at vedkommende skal overvinne kjæresten din. Uansett hva det skulle være bør det første steget alltid være å forsøke å forstå og rasjonalisere tankene dine. 

Kommunikasjon 

Ingen parforhold har en solid base dersom man ikke kan kommunisere. Sitt ned og snakk med kjæresten, fortell han/henne hva du føler og hvorfor. Vær åpen og sårbar under samtalen. Kjæresten din skal kunne lytte, prøve å forstå deg og så komme med deres perspektiv. Det er ikke alltid man har samme oppfatning i livet. Unngå å eskalere situasjonen til en krangel, målet er at dere skal kunne forstå hverandre i et trygt miljø. Det høres kanskje veldig Norskt ut, men dine følelser er gyldige. Ikke vent med å åpne opp, slik unngår du at sjalusien vokser til et monster. 

Ikke gi et ultimatum

Etter min erfaring fungerer ultimatum sjeldent. Du risikerer å putte mer stress på situasjonen og i verste fall blir du stående alene. Husk at på ett tidspunkt var eksen der før du kom inn i livet til kjæresten din. Å kutte folk ut av livet ditt fordi kjæresten din krever det kan oppleves som manipulerende, spesielt dersom vedkommende ikke har gjort noe mot deg eller parforholdet. Ser du hva jeg mener dersom vi snur rollene? Dette bringer oss til neste punkt;

Er kjæresten din virkelig over eksen?

Dersom kjæresten din er over eksen har du ingenting å være redd for. Ikke alle par går fra hverandre med harde følelser og kutter kontakten permanent. Noen holder kontakten som venner i etterkant og det er ok. Har kjæresten din medfølelse vil han/hun være der for deg og gjøre deg trygg på at det er slutt med eksen, og at du er den enste han/hun er romantisk involvert med. 

Ikke sammenlign deg med eksen

Jeg vet det kan være vanskelig å la være, men å sammenligne deg med eksen kan ha negative effekter på din selvtillit. I stedet for å prøve å finne noe du ikke har, prøv å fokuser på hva du faktisk har. Den brutale sannheten er at eksen er en eks av en grunn og det parforholdet var ikke ment for å være. Nå er kjæresten din sammen med deg, noe som betyr at dere har muligheten for å bygge noe sammen som var enda bedre enn det kjæresten din hadde med eksen, men du må tro på deg selv for å få det til. 

Distraher deg 

Den dødeligste cocktailen jeg vet om er å ligge i sengen og stirre i taket. Når man har lite å gjøre vil hjernen dra frem ting og tang for å underholde deg, noe som fort kan ende opp med at du blir oppslukt av mørke tanker og vonde følelser. I stedet bør du distrahere deg med noe du liker å gjøre. Film, musikk, håndarbeid eller en spasertur er bare noen forslag jeg kan gi. Selv går jeg til treningssenteret regelmessig får å få et avbrekk fra mine utfordringer. Problemene blir ikke løst av en treningsøkt, men jeg føler meg betydelig bedre etter å ha pumpet jern i gymsalen. 

Oppsøk profesjonell hjelp

Dette betyr ikke at det er noe galt med deg psykisk, og det er ingen skam i å oppsøke noen å snakke med som er utdannet på dette feltet. En psykolog er nøytral og tar ingen side, men dersom du åpner opp kan psykologen på sikt hjelpe deg med å finne de "redskapene" du trenger for å overkomme sjalusien. Detter er noe jeg selvhar gjort. 

༺═───────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Når dagen er til endes er det du selv som må velge dine prioriteter og ta en avgjørelse for deg selv. Er du villig til å gjøre din del for å bekjempe sjalusien eller er dette noe du absolutt ikke kan leve med? Bare du kan vite svaret og her er det heller ikke noe rett og galt.

Det jeg vet er at dersom kjæresten din elsker deg vil han/hun aldri gjøre noe for å skade deg med vilje. Det er sjeldent man er enige om alt og det er lov å ha ulike oppfatninger om livet. Det som er viktig er hvordan man takler det. Vær ærlig med deg selv og din partner, ikke sitt inne med sinne og forakt og ikke krev noe du selv ikke ville gått gjennom med. Sjalusi er vanskelig, men dersom dere jobber sammen og er villig til å ofre for hverandre har dere den beste sjansen for å nå den andre siden. 

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻

Jeg håper dette innlegget kan ha vært til nytte for de som er i denne situasjonen. Del gjerne dine egne tanker og opplevelser i kommentarfeltet.

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg ❤︎

Se også min side på Modellboost.no. Hvis du eller noen du kjenner er interessert i et oppdrag eller har andre henvendelser angående casting, ta kontakt!   

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Selfie før mitt første Missekurs. Foro: Privat

Foto: Rune Johansen 

Når det snakkes om "trans" er det mange som tenker på biologiske menn som vil bli kvinner, og biologiske kvinner som vil bli menn. Det er imidlertid ikke så enkelt som man skulle tro. Hva vil det si å være trans og hva er det vi transpersoner ikke snakker som? 

Ikke bare trans 

Begrepet "trans" går under kategorien kjønnsdysfori, som betyr at det kjønnet man er født som ikke samsvarer med hva en opplever å være, mentalt. Det er likevel ikke alle som ønsker å gjennomføre kjønnsendrende kirurgi, ha barn osv. For noen holder det å med hormonell behandling, og/eller at vedkommende kun blir talt til med korrekt navn og pronomen (han/henne), for å bli tilfreds. Andre velger å gjennomføre kirurgiske inngrep og øve på stemmebruk for å føle seg mer hjemme i egen kropp og sinn. Ingen personer er like og ikke alle ønsker å motta behandling i like stor grad. Trans er ikke svart på hvitt. 

Trans vs Crossdressing

Trans blir ofte forvekslet med crossdressing da i enkelte tilfeller kan både transpersoner og crossdressere kle seg som motsatt kjønn. Utover dette er det likevel snakk om 2 helt forskjellige kategorier, trans og crossressing har ingen affiliasjon, og jeg skal forklare hvorfor;

Crossdressing er en livsstil og for noen en fetisj, mer som en lek. I motsetning til trans har crossdressere ingen problemer med kjønnsdysfori. De kan skifte mellom kjønnsuttrykk uten problemer. Det er kun snakk om et antrekk og rollespill.

Transpersoner, på den andre siden, kan også skifte mellom kjønnsuttrykk, men dysforien/følelsen av å være utilfreds i egen kropp vil alltid være der, i hvert fall for de som fortsatt er i den kjønnsendrende prosessen. Å være trans er ikke et valg slik crossdressing er. 

Ikke forberedt  

Frem til jeg begynte på hormoner trodde jeg alltid at med behandling får man drømmekroppen etter en viss tid, mens man ikke føler en ting. Jeg var imidlertid ikke forberedt på hvor omfattende hormonell behandling faktisk er og hvordan dette ville endre livet mitt for alltid. Det kan være en fordel at du er innforstått med mulige endringer og risikoer, spesielt før du evt. begynner med denne behandlingen selv: 

Resultatene man oppnår ved hormonell behandling varierer i stor grad og det er mange faktorer som spiller inn. F.eks. slutter hoftene å utvikle seg rundt 25 års alderen, og da har ikke hormoner en effekt på dette området uansett. Genetikk spiller også en stor rolle (jeg har selv opplevd at hormoner har hatt en stor effekt på hofter og at jeg begynner å oppnå ønsket kroppsfasong, men siden jeg er fra Thailand har bryst veksten vært noe skuffende). Ikke sammenlign deg selv med de resultatene andre oppnår. Dine resultater med hormoner er helt individuelle. 

Kroppen reagerer forskjellig på hormonell behandling, fra person til person. Mitt første medikament tok nesten livet av meg bokstavelig talt, og jeg slet med etterdønninger i lang tid etterpå. Dette satte dype spor i meg mentalt, jeg ble virkelig redd. På den andre siden er kjæresten min også en trans kvinne, og hun bruker akkurat dette medikamentet hver dag, uten noen problemer. 

Noe jeg også ikke var forberedt på var humørsvingninger. Da jeg hadde gått på hormoner i et par måneder opplevde jeg mine første humørsvingninger, som følge av hormonell ubalanse. Jeg kan beskrive det som en plutselig sterk og overveldende følelse, akkurat som om en vanlig reaksjon eller følelse blir tusen ganger sterkere enn normalt. Jeg opplevde også å få plutselige følelser eller innvendinger ut av det blå. Fra den verste perioden husker jeg at jeg en gang begynte å skrattle og strigråte samtidig fordi kjæresten min spurte om jeg ville ha et glass vann, og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. (Så mye for et jernteppe). Dette har siden roet seg, men det hender at jeg har sporadiske dager. Slik atferd er helt normalt, og forekommer mest i den første perioden når man begynner på hormoner, men ikke alle opplever humørsvingninger i like stor grad. Kjæresten min, på den andre siden, har vært i hormonell harmoni hele veien. 

Frykten 

Foto: Rune Johansen

I dag er det stordebatt rundt det at trans kvinner kategoriseres som kvinner (som f.eks. i sport og at trans kvinner bruker dame garderober osv.). Selv bruker jeg dame garderoben på treningssenteret og har ikke hatt noen ubehagelig opplevelse så langt. Dette har jeg også tatt opp med ledelsen på det aktuelle senteret, og jeg kjenner flere av de som trener der. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Fra jeg begynte på senteret tok det nesten et halvt år før jeg turde å bruke dame doen (ikke en gang garderoben), og dette var første gang jeg brukte en fasilitet for kvinner noensinne. De som synes det er ubehagelig at trans kvinner personer bruker dame garderober og er redde for sånne som meg, er kanskje ikke klar over at jeg som trans kvinne er mer redd for dem enn de er for meg! I begynnelsen måtte jeg gjøre mitt beste for å skjule at jeg ble nervøs hvis det kom en biologisk kvinne inn i garderoben mens jeg skiftet. Jeg snudde ryggen til for å ikke risikere å bli anklaget for seksuell trakassering hvis jeg så mye som ser på et hårstrå, og tanken på at noen kan finne på å slå meg ned er alltid der. Det er bare i hodet mitt, men frykten er ekte. Fra meg har du ingenting å frykte. Jeg bruker ikke mitt kjønnsuttrykk som en unnskyldning for å oppholde meg rundt andre kvinner. I dag ville jeg følt meg direkte utrygg i en herregarderobe da kroppen min har utviklet seg mye etter at jeg begynte på hormonbehandling. Det er kun snakk om personlig sikkerhet. 

I motsetning til hva noen tror, oppsøker jeg ikke folk for å fortelle dem at det å være hetro er feil og at det gjør meg ubekvem (noe det slettes ikke gjør). Jeg prøver heller ikke å påvirke andre slik at de selv skal bli trans eller utfordre deres egen kjønnsidentitet. Trans er ikke noe man blir, det er noe man er til å begynne med, og det er opp til hver enkelte av oss å finne ut hvilket uttrykk man selv har. Jeg bryr meg ikke om hvilket uttrykk noen har hvis det føles riktig for dem. Dette er ikke min sak likevel. Vi transpersoner blir anklaget for akkurat dette - at vi prøver å påvirke folk (også barn) og stadig dytter vårt kjønnsuttrykk på andre. Det er usaklig til å begynne med, og det kommer alltid fra folk som mangler kunnskap. Du vil aldri høre noe slikt i LGBTQ+ samfunnet. Det er nesten fascinerende hvordan noen kan bli så opphengt i hvordan andre velger å leve deres liv, når man har sitt eget liv å være bekymret for.

Har du noen gang lurt på hvorfor vi ikke feirer "straight pride"? LGBTQ+ har alltid vært en undertrykket minoritetsgruppe. Tenk at før var homoterapi lovlig og frem til 2016 krevde rikshospitalet at trans kvinner som ønsket å skifte kjønn på papir måtte bli tvangskastrert. Jeg skiftet juridisk kjønn bare 3-4 år etter dette, og på den tiden var jeg ikke klar over denne forskriften. På toppen av dette er det i dag mange som har veldig sterke meninger om transpersoner, selv om de ikke kjenner oss engang. Klart vi som er trans er redde, men så har verden også kommet et godt stykke frem.

Jeg, som de fleste transpersoner, ønsker bare å leve et lykkelig liv i fred. Metaforisk sett, å være redd for meg er litt som å være redd for en edderkopp; du kan velge å la meg være i fred, eller så kan du tråkke på meg til tross for at jeg ikke har gjort noen ting mot deg. Dette gjelder også hvis du møter transpersoner i det offentlige. Verden er bare så stor så tenk at i det offentlige må vi prøve å dele det lille området vi har. Det jeg håper på er at vi som mennesker kan respektere hverandre, selv om man ikke skulle forstå eller være enige om alt. Så lite skal til for at verden skal bli litt bedre. Jeg er alltid åpen foe en sivil diskusjon.   

༺═──────────────────────────────────────────────────────────────────────────═༻ 

Du kan støtte meg ved å abonnere på denne siden. Da blir du blant de første som får varsel når jeg legger ut nye blogginnlegg! Du kan legge igjen din stemme ved å gi meg stjerner og/eller kommentar, på bunnen av hvert blogginnlegg. Dette vil hjelpe meg i Miss Norway ❤︎

Se også min nye side på Modellboost.no. Hvis du eller noen du kjenner er interessert i et oppdrag eller har andre henvendelser angående casting, ta kontakt!   

Mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. ❤︎

~ Og du er også selvfølgelig hjertelig velkommen til å følge meg på ‬‬Instagram og Facebook ❤︎

Foto: Dreamteam Photos & Studio i Bergen

Hei dere!

Nå kommer jeg til å gjenta meg selv litt, men budskapet føler jeg er verdt det.

Hvis du er som meg så har du sikkert følt på det, forventninger, enten du har satt dem selv, eller andre har satt dem for deg. Forventninger er et dobbeltegget sverd. På den ene siden er dette noe som kan drive deg fremover, gi deg ambisjoner, selvtillit og evnen til å stå opp men på den andre siden kan det forgifte, holde tilbake, sykeliggjøre og gi dårlig selvtillit når man ikke oppnår dem.

Det å gå gjennom livet med fokus på andres tanker og meninger er dessverre et tidløst fenomen. Jeg syntes det er trist om man bekymrer seg for å skille seg ut, hvem blir lykkelig av det liksom? Men om man ikke er den eneste som bekymrer seg for det, så er man i hvert fall ikke alene.

Hvis man velger å leve som en slave etter forventninger, burde det i det minste være gjort bevisst. Det er uansett et kostbart valg.

Det samme kan sies om utseende og kjønn. Når vi blir født blir vi utdelt et kjønn, dette kjønnet har forventninger knyttet til seg. Selv om begge rollene har forskjellige forventninger knyttet til seg, skal jeg konsentrere meg om den rollen jeg fikk utdelt. Jenter skal være vakre og myke i personlighet og intelligens.

Forventningene varierer selvfølgelig, men den tingen som blir mest verdsatt hos en kvinne er utseende hennes. Du kan gjerne prøve å diskutere dette poenget, men de fleste vet at hvis du passer folks skjønnhetsidealer så blir du behandlet bedre. Det er kanskje en trist tanke, men det er sant.

Når jeg var yngre visste jeg at jeg ikke var den peneste jenta i klassen, tvert imot guttene hadde gjort det veldig tydelig for meg og andre hvor jeg lå an. Så jeg valgte å ha fokus på noe annet.

Siden jeg ikke passet inn hos de populære eller vakre, ønsket jeg å være den smarte i klassen. Vi mennesker ønsker å høre til ett sted, men uansett hvor hardt jeg prøvde, så var jeg ikke skoleflink. Jeg var veldig middelmådig på skolen, igjen så passet jeg ikke inn i en rolle. Og det var det som ble min rolle, den som ikke passet inn. Det var helt ok for meg, fordi det jeg da lærte er at jeg kunne være helt meg selv, like det jeg vil, gjøre det jeg vil, ta plass uten å skamme meg. Jeg lærte meg å ikke støtte meg til en spesifikk rolle for å høre til et sted.

Jeg aksepterte at uansett hvor hardt jeg prøvde, så kom jeg ikke til å passe inn fordi jeg ikke var villig til å kvele min egen personlighet for å få den til å passe inn.

Dette gjorde at jeg tørr å si at jeg har blitt et av de lykkeligste menneskene jeg kjenner.

Noe jeg synes er viktig, er ubetinget kjærlighet til seg selv. Hvis du ikke oppnår de målene som er forventet, så går det bra, du må bare fortsette. Det er ikke verdens undergang. Andre rundt deg har også forventninger, det kan hende de blir skuffet hvis de brytes, men det er menneskelig, og du skal ikke straffe deg selv på grunn av det. Du skal vokse og bli bedre av det, gjør det som er best for deg selv, og etter min mening så er forventninger noe som kun bringer skuffelse. Hvis du ikke har noen forventninger, blir alt positivt en gledelig overraskelse, og nederlag blir noe man skyver unna med letthet og går videre uten.

Jeg har blitt mitt største prosjekt. Jeg er alltid fornøyd med meg selv, men samtidig vet jeg at jeg alltid kan bli bedre. Konstruktiv kritikk har blitt min beste venn og forventninger er en oppfordring, ikke en regel å leve etter.

Når jeg var 13 sa mormor til meg, «nå har du blitt kvinne, så nå må du lære deg å gå som en». Min umiddelbare reaksjon var «Hell no, jeg går som jeg vil» To år senere ble jeg mobbet av gymlærer og elever fordi jeg gikk for maskulint. Gjennom årene har velmenende venner spurt meg «Hvorfor går du som en pingvin?» Jeg har unngått å la disse tingene gå for langt inn på meg. Ja, jeg går litt rart, men gåing er en naturlig ting, så jeg kan ikke akkurat unngå det. For en stund siden bestemte jeg meg for å ta tak i gangen min, og gjøre dette til mitt nyeste oppussingsobjekt i det hjemmet jeg kaller Elida.

 kreditert Daniel Millan & Miss Norway Org. 

Rart nok finnes det ikke noe kurs eller bøker som lærer deg å gå. Søket mitt ga skuffende resultater, men jeg ga ikke opp, jeg har funnet ut at det er en av de gode sidene mine. Jeg har veldig med pågangsmot. Hvis jeg ønsker noe, fortsetter jeg til jeg finner en løsning jeg finner akseptabelt. Til slutt ga ett av søkene ett resultatet, og jeg ler litt når jeg fremdeles tenker på det, hvem hadde trodd at alt dette ente med at jeg ble med i en skjønnhetskonkurranse. Jeg oppfyller mine egne skjønnhetsidealer, men plutselig skal jeg også tenke på om jeg passer andres standard. Dette var en veldig stor forandring for meg, men det er en morsom utfordring. Jeg har prøvd ut så mye morsomme ting siden jeg ble med i Miss Norway. Jeg har til og med vært med på catwalk kurs, som var den tingen som brakte meg inn i denne forvirrende verdenen som handler om å bryte janteloven. Jeg bryter janteloven med glede, og tanken på å være med i en konkurranse der folk forventer at du er en ting, men er noe totalt annet, fryder meg.

Men det har selvfølgelig en bakside også. Det at jeg ikke passer inn, er både en god – og dårlig ting. Forventningene er at jeg er vakker, høy og kan gå som en svane, men realiteten er at jeg er en pingvin. En kort, klønete pingvin på en scene med grasiøse svaner ved siden av meg.

Jeg skal ikke late som jeg ikke så forskjellen mellom meg og de andre deltagerne når vi møttes for første gang.

Men heldig for meg, så er ideen bak missekonkurransen å både være vakker på innsiden som på utsiden. Jeg har troen på at hvis man har en vakker personlighet, så skinner det ut. Jeg tenkte ikke på debatten bak konseptet til en slik konkurranse når jeg meldte meg på, jeg hadde kun meg selv og mine mål i tankene.

kreditert Daniel Millan & Miss Norway Org. 

I Norge er det forventet at folk skal ofre seg selv og tenke på hva andre tenker og føler før seg selv, hvis du tenker på dine egne behov og ønsker, så er man en egoist. Forventningene er at man skal følge normene og selvofring er noe å se opp til. Hvorfor er det sånn? Setter man dette i et psykologisk perspektiv, så kan man med en gang merke at det er en usunn holdning å ha i livet. Å undertrykker seg selv og sine ønsker er ikke heroisk, det er en snarvei til et ulykkelig liv.

 kreditert Daniel Millan & Miss Norway Org. 

Dersom DU eller noen du kjenner ønsker å samarbeide med meg send meg gjerne en email til: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ta gjerne en titt gjennom facebook og insta sidnene mine: https://www.facebook.com/MissNorwayElida2020/ og https://www.instagram.com/elidaodine/

Håper å høre fra deg! 

Obs. Bildene i dette innlegget inneholder blod og nåler!

Hei dere!

I dag fikk jeg endelig gjennomføre noe jeg har holdt på i over 1 år!

For det første, jeg har alltid hatt nåleskrekk, fra jeg var liten har jeg vært livredd dem, men gjennom årene har jeg blitt vant til å ta vaksiner, blodprøver og lignende.

Så hva fikk meg til å bestemme meg for å bli blodgiver? – Jeg ble fortalt at jeg ikke fikk lov.

Registrering gjøres på en tablet (Veldig moderne greier)

Alt tilsier at jeg IKKE burde bli det. Jeg hadde piercing i nesa,(Du kan ikke ha piercing i slimhinner) jeg tok tatoveringer jevnlig, (du må vente minst 6 mnd. Etter tatovering) og jeg måtte veie mer enn 50 kg. Irriterende nok veide jeg 48-49 kg. Det er et luksusproblem, men jeg sliter med å gå opp i vekt. Og det var dette som startet det hele.

For ca.7 måneder siden dro jeg på mitt første registreringsmøte. Jeg fikk vite at jeg har bra blod, men at jeg ikke fikk lov til å donere før jeg hadde gått opp noen kilo.

Dette gjorde meg bare enda mer bestemt, jeg tok min siste tatovering på en stund og tok ut piercingen i nesa. I november 2019 dro jeg innom for andre gang. Og endelig! Endelig fikk jeg klart signal (med forbehold at jeg må veies før tappingen.)

I dag donerte jeg for første gang, jeg veide 54 kg!

Siden jeg hadde blitt informert på møtene at 50 kg regelen er der for å hjelpe oss som donerer.

Fordi de tapper det samme hos alle, jo mindre du er, jo mindre blod tåler man å miste. Så jeg var veldig bevisst på alle de mulige bivirkningene jeg kunne få.

Det gikk fortere og mindre vondt enn jeg forventet, nålen var større, men pleieren som stakk meg var veldig snill og flink til jobben sin. Hun fortalte meg masse interessante ting. Hun lot meg til og med holde blodposen når den var full!

Fun fact tid!

Du får snacks og drikke når du donerer.

Bare 2% av den norske befolkningen donerer blod.

Jeg er 0+ (Det vil si blodet jeg donerte kan gå til alle, untatt de med 0-, som bare kan ta imot 0-)

En halv liter blod kan redde tre liv!

Hunder har opp mot 12 forskjellige blodtyper

De mellom 18-65 år kan gi blod.

Menneskekroppen inneholder sirka 0.2 milligram gull.

Du får et donorkort , basicly et klippekort for hver gang du donerer. Du kan "tjene" opp poeng og "kjøpe" kule ting der, jeg vet ikke om dette er unikt for Bergen sin avdeling, men det var ikke en ting jeg forventet. 

Jeg bestemte meg for å bli blodgiver. Hvorfor gjør ikke du?

https://helsenorge.no/bli-blodgiver

Jeg fikk en pin!

Dersom DU eller noen du kjenner ønsker å samarbeide med meg send meg gjerne en email på: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ta gjerne en titt gjennom facebook og insta sidnene mine: https://www.facebook.com/MissNorwayElida2020/ og https://www.instagram.com/elidaodine/

Håper å høre fra deg! 

Deiligt og faktisk vare våken kl 08:00 og starte dagen med herlig frokost og te. Reise tidligt i stallen og bli ferdig med hestene og bare kose seg hjemme med ansiktmaske.. Renser virkelig ikke bare ansiktet men hele sjelen. Laget også Facebook siden

https://www.facebook.com/pages/Isabell-Lien-veien-til-Miss-Universe-Norway-2015/890831850937195?ref=bookmarks

Etter jeg leste igjenom allt på profilen, så startet jeg egentlig å lure på hvilken ambisjoner jeg egentlig har i livet. Har aldri tenkt så langt på det. Før et par år siden såg jeg for meg selv som Heste trener på full tid. Men nå som hest har gådd over til å bli en hobby så har den tankan bare forduftet ifra meg. Jeg jobber nå på Hvpu, men jeg kan heller ikke se for megselv innen helse arbeider for resten av livet. Er mer som en fri sjel som liker å gjøre det jeg brenner for der og da. 

Vil jeg realisere drømmene mine med egen trening stall og grønn omsorg? Eller vil jeg ta over etter pappa? .. Hva er det jeg egentlig vil videre i livet kom plutselig i tankene mine etter å ha vært innenfor Miss Universe Norway siden under 24 timer. Jeg vil nå selvfølgelig greie og lykkest med deg jeg vil drive på med resten av liver. Det med å ha et trygt og forusigbart liv. Ha en lykkelig familie etterhvert, men vil heller ikke bli en A4 person som lever den samme rutinen om igjen og om igjen. 

Kariere mål er nok å forsette med hest og kansje etterhver oppover til grønn omsorg så barn med problem som trenger hjelp.. Det er noe jeg har drømmt om i mange år. Men det er hvordan skal mann egentlig starte med et prosjekt mann ikke er klar over hvordan mann skal få det til å lykkest når mann forsatt ikke har kommet igang med livet. Men samtidig så er jeg egentlig ikke klar for å slippe meg selv ifra det livet jeg har nå, det er litt skremende med tanken på å reise seg og gå ifra sin egen komfort sone. Men så må mann liksom bare hoppe i det om mann skal vokse seg oppover også! 

Må si dette her fikk meg til og tenke utrolig mye på reisen videre. men I know, it will turn out just fine, we will stumble and fall but problems are good, in the end they feel so small :)